Militære mål er lovlige mål, noe de sivile ikke er. De krigførende står dermed rettslig ansvarlig for å beskytte sivile personer og sivil infrastruktur. Foto: Javad Parsa, NTB
Synspunkt | Øystein Blymke: Krigens folkerett – plikten til å krige humant
Øystein Blymke er statsviter og skribent.
SYNSPUNKT: Krigen herjer i Europa. Unge og gamle, kvinner og menn, soldater og sivile drepes og lemlestes. Uskyldige menneskers livsgrunnlag ødelegges. Folk flykter i fortvilelse og desperasjon. I dette krigens inferno søker vi mennesker likevel etter glimt av humanitet. Krigens folkerett er derfor menneskets rop om humanitet – selv når krigen raser.
Krigens folkerett fremstår for mange som en samling av idealiserte konvensjoner, prinsipp og regler som det er vanskelig å håndheve og overholde. Regler og prinsipp som ber partene i en krig om å opptre så sivilisert og humant som det går an. Selv når ditt dyrebare liv avhenger av at du tar fiendens.
Henri Dunants betydning
Overholdelse av krigens folkerett er nødvendig for at råskapen og inhumaniteten i krig kan stagges noe. Krigens folkerett ble skapt for over 150 år siden, i hodet på sveitseren Henri Dunant. Han observerte de ufattelige lidelsene som åpenbarte seg under slaget ved Solferino i 1859. Noen år senere, på 1860-tallet, fikk hans tanker om lindring av smerte for både venn og fiende gjennomslag i Genève-konvensjonen. Den sikret beskyttelse av sanitetspersonell, og at syke og sårede soldater i felten får behandling.
For orden skyld. Krigens folkerett kalles gjerne internasjonal humanitærrett eller jus in bello. Det er et rettssystem som ikke må blandes fra reglene om når militær makt kan benyttes (jus ad bellum).
En stat kan ifølge folkeretten nedkjempe fiendens militære motstand, men gir ikke adgang til å nedkjempe fienden med hvilke som helst midler. Folkeretten ønsker nemlig å humanisere krigføringen. Kjemiske og biologiske krigsmidler og klasebomber er for eksempel ulovlige «midler». De anses som «verre» og mer inhumane å bli drept av, enn å bli drept eller lemlestet av vanlige kuler og krutt ute i felten.
Militære og sivile mål
Noe av folkeretten er nedfelt som prinsipp. Et slikt prinsipp er distinksjonsprinsippet. Det betyr at partene i krigen må skille mellom militære mål og sivile mål. Militære mål er lovlige mål, noe de sivile ikke er. De krigførende står dermed rettslig ansvarlig for å beskytte sivile personer og sivil infrastruktur.
Upresise missilangrep som rammer sivile blir for eksempel å regne som ulovlig. For å kunne skille (distingvere) mellom militære mål og sivile mål skal dessuten soldater være uniformert. Andre militære mål skal også i prinsippet være «merket».
Kun legitime mål?
I krigen mellom Russland og Ukraina hevder russerne jevnlig at de kun går etter legitime militære mål. Og selv om ukrainerne selv, og andre lands observatører og journalister viser bilder av utbombede boligblokker med sivile ofre, er russernes svar enten at det er falske bilder, eller at et militært mål var gjemt i boligblokken.
Bevisføring etter krigens slutt, om hvorvidt et utbombet boligområde var et legitimt mål eller ikke, blir som man forstår, ikke av de enkleste saker å prosedere.
Et annet prinsipp i folkeretten er proporsjonalitetsprinsippet. Det forbyr rett og slett angrep og skade på sivile som er «for omfattende» i forhold til den militære fordelen man oppnår. Bevisføring fra partenes side på begrepsgrunnlaget «for omfattende» blir heller ikke lett å prosedere.
Et minimum av humanitet
Etter krigens folkerett handler en soldat på vegne av stater. Hen skal dermed ikke holdes personlig ansvarlig så lenge hen utfører «lovlige krigshandlinger». De vanskelige juridisk betingede grenseoppganger melder seg imidlertid umiddelbart. Det åpnes nemlig for at soldater kan straffes hvis de som individer begår «ulovlige krigshandlinger».
Som vi skjønner: Jusen og retten bidrar så godt den kan med å forklare oss borgere at selv i krigens råskap må menneskets atferd styres etter et minimum av humane prinsipp og regler.
Krigsfilosofien og feltprest-tjenesten forsøker også, ut fra sine verdensbilder, å humanisere krigen, blant annet gjennom å forklare oss om det finnes en krigens nødvendighet. Det vil si at den på tross av sin råskap kan drives fram av visse humane og politiske rettferdighetsnormer.
Krig - en politisk opsjon
General Carl von Clausewitz, den berømte krigsfilosofen, skal en gang ha sagt at «krig bare er en forlengelse av politikken med andre midler». Da skal vel utsagnet forstås dit hen, at politikere og stater, under visse omstendigheter, skal kunne legitimere krig som virkemiddel?
Antakelig er svaret ja. Krig er og blir en politisk opsjon, og dermed en form for rasjonell politisk tenkning – i alle fall når ens egen eksistens føles truet.
Problemet med å gjøre krig til noe rasjonelt, er imidlertid at vinneren ofte dikterer taperen. Det på en slik måte at nytt hat oppstår, og ny krig forberedes. Og om ikke mange år vil taperen igjen reiser seg fra ydmykelsen, og i verste fall finner «gode» og legitime grunner for - igjen - å starte en ny krig.
For store deler av Vesten, for Ukraina og for et flertall av land i FN-systemet synes det i dag åpenbart at Russland må ta hovedskylden for at krigen startet, og for at den varer ved. Russland har etter de flestes mening, påviselig invadert, og er i ferd med å ødelegge et naboland.
Men, så lenge Russland selv, og en stormakt som Kina, samt flere andre store innflytelsesrike land deler en helt annen virkelighetsforståelse om hvem som bør ta på seg skylda, er utsiktene for våpenhvile og fred langt fra gode.
De små glimt av håp
Mens krigen raser, og håpet om fred er labert, må vi likevel ikke helt male situasjonen i svart. Vi må tvert om se og forsterke de lysglimt som finnes. De små glimt av at krigens folkerett og krigsfilosofens realistiske forestillinger om politikkens og krigens vesen og uvesen til slutt fører oss fram til en fredelig løsning.
Og om ikke én av partene kan regne med å stå igjen som vinner, må vi tro at en seierherre til slutt kan pekes ut, nemlig «Den rene fornuft.»
«Den sunne fornuft» er et uttrykk, nærmest skapt av filosofen Immanuel Kant. Han var langt fra noen krigs-filosof, og heller ikke feltprest, men han skjønte bedre enn noen annen at vi mennesker innerst inne drives av en «sunn fornuft». Kants formaning til oss mennesker, om fornuftens vesen, er at «alt det gode i et menneske kommer fra fornuften. Det er den som gjør oss forskjellig fra de andre dyrene» skal han ha sagt.
La oss håpe at krigshissige og krigsforsvarende politikere i alle land legger seg Kants ord om fornuften på sinnet. Og at de for all del ikke lar seg skremme av at Kant var en tenker fra den vestlige hemisfæren.
