Synspunkt | Øystein Blymke: En menneskerett - å kunne skjule egne ulovligheter?

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT: Gransker gjør også politiet, men da bare etter anmeldelse, og etter fattet mistanke, med eventuelt påfølgende etterforskning. Og da følges strenge straffeprosessuelle regler.

Når stortingsrepresentantene nå granskes av Riksrevisjonen, gjelder ikke straffeprosessen. Da gjelder det først og fremst å finne ut om stortingsrepresentantene har etterfulgt sine egne lover og regler, om hvilke godtgjørelser de er berettiget til. Og hvis Riksrevisjonen skulle fatte mistanke om at representantene ikke har det, kan det tenkes at «saken» vurderes så vidt alvorlig, at politiet underrettes.

Uavklarte spørsmål

Hvordan slik underretting i så fall skal skje, strides imidlertid de lærde om. Skal Riksrevisjonen kunne underrette politiet (direkte) dersom det kommer frem forhold som gir grunn til mistanke om straffbar handling?

Siden Riksrevisjonen er Stortingets eget kontrollorgan, fremstår det for mange som både rett og rimelig at Stortinget selv må kunne avgjøre hvilke av de opplysninger granskerne har tilegnet seg under granskningen som kan og bør tilflyte politiet.

At Riksrevisjonen, gjennom sitt granskningsspor, fatter mistanke om lovbrudd begått, er én ting. En helt annen ting, og for alle involverte, en mer alvorlig ting, er å føre mistanken over til politiet, i etterforsknings-straffe-sporet.

Etterforsknings- og strafferettssporet tar som regel utgangspunkt i en velbegrunnet mistanke om at personen det gjelder kan ha begått et alvorlig lovbrudd. Hvis denne personen er en stortingsrepresentant, er det selvsagt forståelig at Stortinget selv ønsker å se gjennom granskningsmaterialet og dens konklusjoner, før politiet underrettes. Eller enda mer presist, slik Stortingets presidentskap vil ha det: «Opplysninger som Riksrevisjonen mottar fra private personer og foretak, (...) kan ikke brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak mot den som har gitt opplysningene.»

De lærde strides

Det er på dette punkt de virkelig eleverte og skarpsindige juridiske diskusjoner gjør sitt inntog i debatten. Da løftes problemstillingen opp, til et spørsmål om både selvinkriminering og menneskerettigheter. Selvinkriminering kan sies å være et rettslig vern, om at personen (både stortingsrepresentanter og folk flest) verken skal forledes til å si som sant er, og heller ikke har plikt til å si som sant er, hvis det du sier bidrar til din egen domfellelse.

Av slike selvinkrimineringsårsaker er det ikke urimelig at Stortinget skal akseptere at deres eget kontrollorgan, uten videre skal kunne gå rett til politiet med opplysninger om enkeltrepresentanter. Med andre ord: Hvis Riksrevisjonen avdekker forhold som kan gi grunnlag for straff/sanksjoner, ønsker Stortinget selv å kunne ha et ord med i laget, for å bedømme et slikt «grunnlag»

Denne saken kan imidlertid, som de fleste saker, ses fra minst to kvalifiserte sider. Den professorale og akademiske siden kan uttrykkes slik: «I realiteten vil påtalemyndigheten ikke ha noen sak dersom en rekke offentlige dokumenter som har avdekket det straffbare forhold for Riksrevisjonen, ikke kan føres som bevis». Dette skrev blant annet jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg i et høringssvar til den særloven lovgiver (Stortinget), har ønsket. Ut fra hennes synsvinkel kan et slikt ønske om beskyttelse mot at politiet får gransknings-informasjon som grunnlag for sitt arbeid, nærmest oppfattes som en noe nær en amnestilignende ordning.

Et annet tankevekkende høringssvar fra Akademia i saken, kom fra Inge Lorange Backer (professor emeritus i rettsvitenskap.) Han skriver i et høringssvar at selvinkrimineringsprinsippet «må vurderes opp mot det særlige tillitsvervet landets høyest folkevalgte har.»

At selvinkrimineringsvernet må anses som en menneskerett betviles ikke av Backer, men det betimelige spørsmålet han stiller er, om prinsippet skal gjelde uavkortet og reservasjonsløst også for en Stortingsrepresentant i alle situasjoner.  Av de argumenter Backer trekker fram, og som gjør spørsmålet om selvinkrimineringsprinsippets absolutthet vanskelig i dette tilfellet, er at et vern for representantene i denne saken kan rokke ved den tilliten folk flest bør ha, og skal ha til Stortinget som institusjon.

Ekstra krav til folkevalgte

For egen del må jeg si at Backers henvisning til det moralske imperativ, «du skal vedstå deg dine gjerninger», virkelig er på sin plass å trekke fram i denne «saken». Rettssikkerheten, menneskerettighetene, og selvinkrimineringsprinsippet skal gjelde for alle, men for de øverste tillitsvalgte blant oss – bør det i helt spesielle tilfeller som her, kunne stilles et ekstra krav.

For eksempel et ekstra krav om å kunne balansere sannheten, samvittigheten og moralen, opp mot de mer formaljuridiske rettssikkerhetsprinsipp som vi alle «mistenkte» som folk flest, ellers nyter fordelen av. Og derfor leser jeg Jusprofessor Becker slik, at han åpnet for, både på et moralsk og juridisk grunnlag, at alle opplysninger gitt til Riksrevisjonen også kan gis til politiet.

Men som sagt, dette strides de lærde om. Og som vi alle litt mindre lærde vet: God moral og god juss går ikke alltid hånd i hånd.