Synspunkt | Øystein Blymke: En direktørtittel fra eller til kan da ikke spille noen rolle?

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT: I alle fall hvis vi, i definisjonen av «nødvendig», legger normale lønnsomhets- og effektivitetskriterier til grunn. Veksten av sjefsstillinger og titler skjer over alt. I jernbanevesenet, i bankvesenet, og i andre vesener og virksomheter.

«Hvor mange direktører må vi ha for å styre jernbanen?» er et av de betimelige spørsmål Aftenposten stilte i en artikkel 13. august. I denne kronikken stilles et nytt spørsmål, forhåpentligvis like betimelig som Aftenpostens: Hva kan årsaken være til at en virksomhet, offentlig eller privat, stadig må ansette flere direktører for å styre seg selv?  

En kort faktaopplysning: Jernbanedriften i Norge ledes i dag av rundt 100 direktører, mens driften for noen år siden ble drevet med 11. At driften nesten har blitt 10 ganger bedre er vel tvilsomt. I alle fall vanskelig å dokumentere.

En liten erkjennelse først som sist. Kronikkforfatteren har i sitt tidligere yrkesaktive liv fristet tilværelsen både som underdirektør, avdelingsdirektør, prosjektdirektør og direktoratdirektør. Så er det sagt.

Ambisjoner og ærgjerrighet

Som begrunnelse for direktør- og sjefsvekst i virksomhetene angis gjerne «nødvendig» omorganisering og behov for «spissing av leder-kompetansen» La det være tillat å gi en annen, mindre omtalt, men like viktig begrunnelse: behovet for å imøtekomme medarbeideres ambisjoner, dyktighet og ærgjerrighet.

Samfunnet utdanner stadig flere kunnskapsrike personer som vil opp og frem. Du tar ikke doktorgrad eller mastergrad i økonomi og jus for å bli sittende som seniorrådgiver - verken i Jernbaneverket, Equinor, eller Finansdepartementet, uansett hvor mange lønnstrinn og anerkjennende klapp du får på skulderen.

Får sjelden nok

Elitistene, som politikerne gjerne kaller dem, får sjelden nok av anerkjennelse, høyere lønn og større utfordringer. I den sammenheng tenker og handler elitistene faktisk som folk flest.

Ikke misforstå. Samfunnet trenger sårt flinke og ambisjonsrike personer. Derfor må vi være kreative og søkende etter å gjøre også disse til lags. For eksempel utvikle en organisasjonskultur, både i privat og offentlig sektor, der spesialrådgiveren, seniorrådgiveren, senioradvokaten eller seniorøkonomen uten linjeansvar kan føle seg vel så verdsatt som direktørene i linjen.

Organisasjonskultur

Begynn gjerne kulturutviklingen i din virksomhet med å se nærmere på lønnssystemene og de formelle og uformelle hierarkiske sannheter som så å si sitter i veggene. Etter hvert som de virkelige toppsjefene klarer å signalisere at selvstendighet, kompetanse og arbeidsinnsats er minst like viktig som å administrere andres arbeid, vil glansen antakelig falle litt av direktørtittelen etter hvert.   

Men, lett er det ikke, å endre organisasjonskulturen. For egen del husker jeg godt hvordan nye seksjoner, staber og prosjekter poppet opp, ledet av underdirektører, prosjektdirektører og andre linjelederstillinger som fant sin nye plass i departementets avdelingsstruktur. Til og med avdelingsdirektører og fagdirektører har etter hvert tatt plass i departementsavdelingene der det nå kan være fire til fem beslutningsledd, mot tidligere to - en byråsjef og en ekspedisjonssjef.

Vet de hva de gjør?

Det skal være usagt om det er skattebetalerne, statsrådene, styrelederne eller virksomheten selv som taper eller vinner på at det stadig blir flere direktører. I beste fall får vi håpe at de vet hva de gjør, alle de ansvarlige arbeidsgivere og organisasjonskonsulenter, eller hvem det måtte være, som i realiteten styrer og bestemmer direktørveksten,

Og hvem vet: kanskje har direktørtittelen gått ut på dato om noen år, slik den gode, gamle byråsjefstittelen gjorde for mange år siden.