Synspunkt | Mona Sæther Evensen: Lei og Agil

Mona Sæther Evensen er utdannet medieviter, med etterutdanning i økonomi og teknologi.

­SYNSPUNKT: 90 prosent av det som kalles agile i dag er bullshit, sier Martin Fowler.

For 20 år siden var Fowler selv med å utforme «The Agile Manifesto». En A4-side med fire punkter og tolv prinsipper for en mer fleksibel, bedre tilpasset og mindre tungvint måte å jobbe på. For utviklere - av utviklere. Det var kanskje snøstorm utenfor hotellet.

Les hele historien her.

I dag har denne A4-siden blitt til tusenvis av bøker om agile/Agile, workshops, coacher, blogger, konsulenter, konsulenters konsulenter, konferanser, sertifiseringer, Scrum-Ninjaer.

90 prosent bullshit?

Det som skulle være en forenkling for forbedring, er blitt et ekstra lag med ledelse. En «jobb i jobben», der ansatte må navigere stadig nye verktøy, metodikk og diller, sier Dan Lyons i boken «Lab Rats- why modern work is making people miserable».

Har du husket å fylle ut Niko-Niko-kalenderen din i dag? BLUNKESMILEFJES.

Fowler er intervjuet i boken, og sier altså at 90 prosent av det som i dag presenteres som Agile, er bullshit. Han får støtte av konsulenten Daniel Markham, som allerede i 2011 skrev blogginnlegget «Agile Ruined My Life» - om hvordan et godt utgangspunkt ble ødelagt.

I dag jobber Markham som «ambulansesjåfør». Han leies inn av bedrifter for å rydde opp etter mislykkede agile-initiativ. Det er mange av dem, forteller han i Lab Rats.

Er det mange i Norge?

Nå er det hva – fem, seks, sju år siden ordet «agile» begynte boble fram i blogger og fra konferansescenene? Med løfter om en bedre måte å lede på.

«I en verden med kontinuerlige endringer i kundebehov, raske teknologiske skift og økte krav til samfunnsansvar må organisasjoner bli mer smidige til å utvikle produkter med sluttbruker i sentrum», skriver Jon Winding Harbitz fra konsulentselskapet PA Consulting i en kronikk i Dagens Perspektiv om hvordan man kan lykkes med agile.

Dette problemet peker også Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen på, forfatterne av boken Pseudoarbeid. Med en litt annen tilnærming.

Hokus-pokus-løsninger

Verden er i rask og voldsom endring. Ledere forsøker å ha kontroll og oversikt på noe som er så komplekst og krevende at kontroll er nær umulig. Fulle av frykt, og med et ønske om å berettige egen eksistens, lønn og status, famler ledere rundt og faller for det forfatterne kaller «sosialkonstruvistisk tøys».

Ledere føler de må handle. Konsulentene tilbyr ulike hokus-pokus-løsninger som gir dem følelsen av handling - og sånn går dagene, og kronene. Og millionene.

Forskning fra NHH bekrefter at mange norske virksomheter tar i bruk agile-metodikk ukritisk. «Faren er at en blir så blendet av metodikken og av å følge den nyeste moten at det i seg selv blir et hinder for innovasjon», skrev Christine Meyer i en kronikk i DN i 2020.

Noen lykkes selvsagt. Hvem er de? For å lykkes med agile, må man ha psykologisk trygghet på arbeidsplassen, en kultur hvor det er lov å stille spørsmål, innrømme feil, utforske nye ideer og utfordre status quo, forklarer Harbitz i kronikken sin.

Skaper utrygghet

Her er de gode nyhetene: har du den kulturen, vil du nok lykkes med både agile, endringsledelse, salutogent lederskap, matriseorganisasjoner og holocracy - og alle andre slags diller dere kommer til å finne på framover.

Problemet er at dillene i seg selv skaper psykologisk utrygghet. Stadig nye verktøy, metoder og hokus-pokus, som blir presset på ansatte av mer eller mindre velmenende ledere og konsulenter, gjør medarbeiderne slitne, ikke smidige.

Meyer trekker også fram at forskningsmiljøer ser en sammenheng mellom Agile og økt risiko for utbrenthet.

Færre enn seks av ti medarbeidere opplever at forventninger fra ledelsen er tydelige, at godt arbeid og ekstra innsats blir satt pris på og at ledelsen søker og svarer oppriktig på forslag og ideer, kunne vi nylig lese i Dagens Perspektiv.

Hvor mye psykologisk trygghet tror du egentlig setningen «Ledelsen har leid inn endringskonsulenter som skal lære dere å jobbe mer agilt» framkaller?