Synspunkt | Erik Kollerud: Streikeretten kan ikke bare være på papiret

­Erik Kollerud er leder av arbeidstakerorganisasjonen YS. Lederartikkelen som han refererer til, kan du lese her.

For å slå fast det åpenbare først: Både streik og lockout er lovlige og legitime virkemidler i lønnskamp. Når partene har ulikt syn på prisen og vilkårene for arbeidskraft, kan man bruke disse virkemidlene for å presse den andre parten til å gi innrømmelser.

I motsetning til svært mange andre land, har vi i Norge et klart definert regelverk rundt dette - med fredsplikt i tariffperioden, varslingsfrister, og riksmeklingsinstituttet. Av og til blir det konflikt, slik vi i år har sett i flytekniker- og lærerstreiken.

Nesten alltid i arbeidsgiverens favør

Dersom streiken/lockouten setter liv og helse i fare, eller truer tungtveiende samfunnsmessige interesser, kan regjeringen gripe inn med tvungen lønnsnemnd. Dette er et problematisk virkemiddel som griper inn i den lovfestede streikeretten. Likevel aksepterer partene at vi har det - av hensyn til tredjepart.

Ingen ønsker å sette liv og helse i fare. Men skal systemet fungere og ha legitimitet, må risikoen ved tvungen lønnsnemnd være jevnt fordelt. Hvis man vet utfallet av lønnsnemnden, gir det et incentiv til å fremprovosere fare for liv og helse for å få konflikten avblåst så fort som mulig.

En gjennomgang av lønnsnemndsbeslutninger viser at det nettopp er slik i Norge. Utfallet er nesten alltid at nemnden lander på arbeidsgivers siste tilbud. 

Hvor reell er streikeretten?

Da er det ikke unaturlig at enkelte stiller spørsmålstegn ved hvor reell streikeretten er. Særlig i sektorer og næringer som forvalter folks liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige interesser.

Dersom de ansatte går til streik med et høyere lønnskrav enn arbeidsgiver er villig til å gi, som regel frontfagsrammen, kan arbeidsgiver svare med lockout i visshet om at deres tilbud blir resultatet. Dette skjer heldigvis sjelden, men vi har sett det flere ganger de siste årene.

NHO har gått til lockout for sine medlemsbedrifter med oppdrag for helsevesenet, vel vitende om at det vil føre til tvungen lønnsnemnd. Vi har også sett det samme i finanssektoren på 2000-tallet. 

Spekulative arbeidsgivere?

Det er viktig å presisere at det er arbeidsgivers ansvar å ivareta plikten til å sørge for at hensynet til liv og helse ivaretas, ikke arbeidstakernes. Ved en streik ved for eksempel sykehusene, skal arbeidsgiver søke om dispensasjon for ansatte og funksjoner som er nødvendig for liv og helse, samtidig som man legger til rette for at streiken kan gjennomføres. Og arbeidstakerorganisasjonene innvilger søknader om dispensasjon.

Men oftere og oftere ser vi at arbeidsgiver ikke søker om dispensasjon og nærmest legger ansvaret for å ivareta liv og helse over på arbeidstaker. Slik skal det ikke være.

NHOs dispensasjonsnekt

I flyteknikerstreiken så vi enda en ny variant. Uten å gå for langt inn i fakta, er det påfallende at NHO nektet dispensasjonssøknaden fra sitt eget medlem Babcock. Begrunnelsen var i beste fall unnvikende og vikarierende. I verste fall en helt bevisst fremprovosering av tvungen lønnsnemnd.

Hadde det samme blitt akseptert hvis det var et offentlig sykehus som gikk til lockout av ambulansearbeidere? Ville ikke sykehuset da brutt med det lovmessige ansvaret for å levere forsvarlige helsetjenester.   

Lerøs oppskrift

Dette evner ikke Lerø å drøfte. I stedet mener han at tvungen lønnsnemnd bør brukes oftere for å stanse streiker han ikke liker. Han hopper elegant bukk over det faktum at en arbeidskonflikt har to parter med like mye ansvar, og at Norge stadig får kritikk i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO for bruken av tvungen nemnd på en måte som utfordrer streikeretten.

Så hva er løsningen på Lerøs bekymringer? I det store og hele har vi et godt system for lønnskamp i dag. Men det fordrer at begge parter bruker det etter intensjonen, at streikeretten oppleves som reell og at staten griper inn minst mulig. Svaret er definitivt ikke å følge Lerøs oppskrift.