Synspunkt | Erik Kollerud: Frontfaget – til glede og besvær

Erik Kollerud er leder av arbeidstakerorganisasjonen YS.

SYNSPUNKT: Årets lønnsoppgjør nærmer seg slutten. Det gjenstår noe, men de store sektoroppgjørene har landet, nesten uten konflikt.

Den koordinerte, kollektive lønnsdannelsen er en av de viktigste grunnsteinene i det norske arbeidslivet. Rundt 70 prosent av arbeidstakerne er omfattet av en tariffavtale. For mange av de resterende 30 prosentene er tariffavtalene normgivende, eller allmenngjort. Og først blant likemenn er Industrioverenskomsten - tariffavtalen som utgjør frontfaget og som er normdannende for lønnsutviklingen i andre sektorer og næringer. 

Åpenbare fordeler

Fordelene med frontfagsmodellen er åpenbare. Den sikrer for det første at vi kan ha konkurranseutsatt industri i Norge. For det andre at lønnsutviklingen i de ulike sektorene koordineres og er omtrent lik over tid, slik at skjermet og konkurranseutsatt sektor i teorien kan konkurrere om den samme arbeidskraften.

Modellen har gitt oss høy sysselsetting og lav ledighet, og forholdsvis jevn inntektsfordeling. Vi vet også at at hvis vi ikke samordner oss og utviser samfunnsansvar, så blir det alles kamp mot alle. Ingen ønsker franske tilstander. Det er det først og fremst de svakeste som taper på. Derfor har YS og alle de andre partene i arbeidslivet stilt seg bak frontfagsmodellen.

Åpenbare utfordringer

Samtidig er det åpenbare utfordringer med frontfagsmodellen.  

Den ene er sammensetningen: Når færre og færre jobber i konkurranseutsatt industri, blir det mer og mer krevende å forklare hvorfor en såpass smal gruppe skal diktere lønnsveksten i alle andre grupper. I dag bestemmer rundt 37.000 arbeidstakere i industrien, i verk og verft, lønnsdannelsen for de 2,8 millioner andre arbeidstakerne.

Et annet spørsmål er om frontfagsgruppene er representative for den konkurranseutsatte industrien i dag. Er vi dermed sikre på at dagens frontfag gjenspeiler dagens konkurransesituasjon?

Frontfaget en tvangstrøye?

Den andre utfordringen er praktiseringen. Frontfaget oppleves som en tvangstrøye av en rekke grupper: Mange arbeidsgivere, særlig i offentlig sektor, bruker frontfagsrammen som et tak for lønnsveksten. Da sementeres lønnsstrukturen og lønnsforskjellene mellom yrkesgruppene og sektorene. Og når ingen kan få mer, uten at andre får mindre, kan vi heller ikke bruke lønn som virkemiddel for å tiltrekke oss arbeidskraft på områder der behovet er stort, f.eks. i helsevesenet. I deler av privat sektor brukes frontfagsrammen som et lønnsgulv, med store lokale variasjoner og til dels betydelige, lokale tillegg som går utover frontfagsrammen.

Så hvordan løser vi disse utfordringene? Trenger vi egentlig å løse dem?

Avhengig av legitimitet

For å ta det siste først: Debatten, som gikk i forkant av årets hovedoppgjør, viser at misnøyen med frontfagsmodellen øker hos våre medlemmer, og hos medlemmer i flere av de andre hovedorganisasjonene. Det bekymrer oss. Frontfaget er avhengig av legitimitet og oppslutning for å virke etter hensikten. Derfor har YS tatt til orde for å gå gjennom modellen på nytt. Det er en stund siden forrige gang, og mye har endret seg i arbeidslivet siden da. 

Hva vi eventuelt skal forandre og hva vi skal bevare, er noe som modellens «eiere» må bli enige om i fellesskap, slik vi gjorde det i Holden III-utvalget for snart ti år siden og i Cappelen-utvalget i 2016. Kanskje bør andre, konkurranseutsatte næringer inkluderes i frontfaget? Kanskje skal vi ikke forandre noen ting?   

Skal vi bevare den koordinerte, kollektive lønnsdannelsen i tiårene fremover, må vi hele tiden ha en omforent forståelse av terrenget foran oss. Da sikrer vi også at vi følger det samme kartet. Det er den norske modellen i praksis.

• Les også: Utfordringer for lønnsdannelsen

­