Stortingets mektigste komité tar kontroll

– Men nå går det litt over stokk og stein, for statsråder må jo ha lov til å drive politikk og bevilge penger til god saker! advarer Carl I. Hagen. Han satt seksten år i komiteen. 

Frp-veteranen var i 1993 en av de viktigste drivkreftene for å etablere Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, som er det fullstendige navnet. Han hadde god støtte i Ap-mannen Bjarne Mørk Eidem som senere ble riksrevisor. De to så et sterkt og økende behov for å styrke Stortingets kontroll med statsforvaltningen. Carl I. Hagen er ikke i tvil om at det er nødvendig å holde statsrådene i ørene, men han er noe betenkt over den klappjakten som foregår akkurat nå fra komiteens side.

– Det er helt åpenbart, på bakgrunn av det vi nå er vitne til, at komiteen trenger et bedre regelverk for hvordan den skal arbeide, sier han til Mandag Morgen.

Denne komiteen er spesiell på flere måter. Den skiller seg fra de øvrige stortingskomiteene ved at den helt på egen hånd kan ta opp saker når alarmklokken ringer. Det skjer gjerne på grunnlag av avslørende avisreportasjer eller etter tips fra publikum. Den senere tids jakt på statsrådene Audun Lysbakken, Tora Aasland og Jonas Gahr Støre hadde utspring i slike avisoppslag. 

– Men også publikumstips er viktige i arbeidet vårt, sier lederen i kontrollkomiteen, Anders Anundsen fra Frp (se tekstboks). Hver uke får han en lang liste over interessante tips og henvendelser fra ulike hold.

Svært mye av råmaterialet som komiteen arbeider med kommer likevel fra Riksrevisjonen. Både Carl I. Hagen og Per-Kristian Foss (H), som fortsatt er medlem av kontrollkomiteen, understreker at de årlige forvaltningsrapportene fra riksrevisor Jørgen Kosmo og hans stab er vel så interessante som skandalesakene media graver frem. Fjorten slike årsrapporter om tilstanden i statsforvaltningen har Riksrevisjonen utarbeidet. Det er både arbeidskrevende, og enkelte ganger særdeles avslørende når det gjelder pengebruken i det offentlige. Både Bjarne Mørk Eidem og Jørgen Kosmo har med bekymret mine presentert rapporter om tvilsom bruk av både forsvarsmillioner, helsemillioner og bistandsmidler. 

Kontrollkomiteen har deretter gått systematisk til verks for å stille de aktuelle statsrådene til ansvar. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold (H) for eksempel, måtte i Bondevik-regjeringens tid (2001-05) hyppig inn på teppet hos komiteen og forklare seg. I dagens regjering har bl.a. statsrådene Liv Signe Navarsete (Sp) og Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) måttet stå skolerett – den første på grunn av omdiskutert støtte til Senterpartiet, den andre på bakgrunn av sviktende økonomistyring i enkelte av helseforetakene. Også tidligere justisminister Knut Storberget (Ap) har vært innkalt i åpen høring for å svare for politiets innsats mot organisert kriminalitet.

En venn og alliert?

Kosmo understreker at Riksrevisjonen er en uavhengig instans og arbeider helt selvstendig, men han gir samtidig ros til kontrollkomiteen for aktivt å følge opp kritikken fra revisorene. Han minner om at kontrollkomiteens nåværende arbeidsområde, fra 1993, var en nødvendig konsekvens av de store endringene som skjedde i statsforvaltningen i 1980-årene. Da ble det innført mer delegert styring i staten. 

– Med mer desentralisert aktivitetsstyring er kontrollkomiteen blitt enda viktigere enn tidligere, sier Jørgen Kosmo.

Carl I. Hagen supplerer: – Vi vet jo at flere av statsrådene strever hardt for å ha kontroll med de ytre etater. Slik sett bør de faktisk se på kontrollkomiteen som en venn og alliert for å få bedre kontroll over byråkratiet!

Han mener kontrollkomiteens virke har hatt mye å si for Stortingets arbeid.

– Komiteens arbeid er uvurderlig, og spesielt i perioder med flertallsregjeringer er det høyst påkrevd å ha en oppegående kontrollkomité. Etter at vi fikk nyordningen med en egen kontroll- og konstitusjonskomité i 1993, opplevde vi dramatisk økt kontroll med statsforvaltningen, mener Hagen.

Komiteens arbeid gjør at byråkratene jobber enda hardere, de misliker sterkt refs og kritikk fra den lovgivende forsamlingen. Fra sin tid som finansminister husker Per-Kristian Foss godt hvordan embetsverket i hans departement tok seg nær av kritikken og var engstelig hver gang Riksrevisjonen sto frem med sine rapporter. 

– De var forståelig nok ærekjære, for de ville være best i klassen! sier Foss med antydning til smil. 

«Gamle travere begår også blundere»

Mange sitter med inntrykk av at det er de unge og uerfarne statsrådene som lettest går i baret og får kritikk for tvilsom bruk av statsmidler. Det er åpenbart ikke det korrekte bildet, ifølge komitéleder Anders Anundsen. Overfor Mandag Morgen svarer han kontant «nei» på spørsmålet, for kritikkverdige forhold fordeler seg uavhengig av statsrådenes alder og fartstid.

Per-Kristian Foss er enig. Eksempelet Lysbakken må ikke forlede oss til å trekke vidtgående konklusjoner, for «gamle travere begår også blundere», som han sier.

Det sies ofte at kontroll- og konstitusjonskomiteen er «opposisjonens komité», fordi det ligger i sakens natur at opposisjonen har som fremste oppgave å være et korrektiv til regjeringen. Derfor er det tilstrekkelig at en tredjedel av medlemmene i komiteen krever at det blir «åpnet sak», som det offisielt heter, mot en statsråd og et departement. Det var en bestemmelse som kom i 2003. I dag har opposisjonspartiene 6 av de 11 setene i kontrollkomiteen. Men det er ikke dermed sagt at opposisjonen hele tiden er samkjørt og herjer og herser med statsrådene etter forgodtbefinnende.

Anders Anundsen mener at opposisjonen i 95 prosent av tilfellene er på linje.

Da Carl I. Hagen satt i komiteen, hendte det rett som det var at han fikk avslag, blant annet fra Per-Kristian Foss, når han ville aksjonere. Høyre ville ikke alltid være med på ferden når Frp været statsrådsblod. Foss forklarer at «Hagen nok var mer pågående enn meg».

Det er interessant å notere seg at representanter både for opposisjonen og de rød-grønne nærmest skryter av hverandre for saklighet. Svein Roald Hansen (Ap) var nestleder i kontrollkomiteen i forrige periode. Han sier uten omsvøp at «de som til enhver tid tilhører opposisjonen, har holdt seg innenfor ansvarlighetens grense. Det er i hvert fall min erfaring».

SV er representert ved Hallgeir Langeland i komiteen. Han sier at «med et par unntak har opposisjonen hittil vært ganske saksorienterte».

Jørgen Kosmo er ikke bare riksrevisor, men også en garvet Ap-politiker. Hans dom lyder slik:

– I hovedsak holder komiteen seg strengt til det saklige, selv om det av og til går politikk i noen av kontrollsakene. Men det er en del av folkestyrets fundament.

Anders Anundsen på sin side gir komiteens nestleder Martin Kolberg (Ap) honnør. Han er så visst ingen bremsekloss når det borgerlige mindretallet vil starte gransking, for «han har en genuin holdning til behovet for kontroll. Martin har også evnen til å skue ut over kortsiktige hensyn. Det er hans styrke».

Rekordmange saker på gang

Hallgeir Langeland er på sin side likevel urolig over at opposisjonen akkurat nå prøver å grave i alle regjeringsskuffene for å lete etter mistenkelige tilskudd og bevilgninger. Han slutter seg til Martin Kolberg som har bedt opposisjonen avslutte denne letingen før sommeren:

– Jeg vil oppfordre partiene om å besinne seg i disse sakene. Opposisjonen kan ikke bare drive på og grave i gamle synder. Det er på tide å bli ferdig, slik at vi kan komme videre og drive konstruktiv politikk, sier han.

For øvrig gir han seg selv denne egenattesten: – For meg som SV-er er det noe uvant å forsvare det bestående!

Sist uke varslet komiteen at den vil kalle utenriksministeren inn til høring om den såkalte «Tschudi-saken». Anders Anundsen vil på sin side ikke love noe som helst når det gjelder det videre arbeidet med sakene som er knyttet til Lysbakken og de andre som har havnet i kontrollkomiteens søkelys denne våren. – Det avhenger av svarene vi får fra departementene, sier han. 

Dermed kan det gå mot rekord i antall kontrollhøringer i komiteens knapt 20-årige historie (se figur).

I tillegg til de åpne kontrollhøringene, arbeider komiteens også mye med grunnlovssaker. Periodevis kan de være ganske krevende. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har med andre ord en todelt oppgave. Denne våren skal en lang rekke grunnlovssaker behandles – totalt 25. Blant annet skal forslaget om språklig revisjon og fornyelse av hele Grunnloven opp i komiteen. Dessuten er det fremmet en mengde forslag om å lage helt nye grunnlovsparagrafer – om vern av liv, om privatlivets fred, om rett til asyl, om ny organisering av forholdet mellom stat og kirke, og om retten til bolig, for å nevne noen. I disse sakene blir det arrangert flere åpne høringer.

Åpne høringer har vært et av kontrollkomiteens viktigste kjennetegn. Like siden starten tidlig på 90-tallet fikk komiteen stor offentlig oppmerksomhet med mye politisk rabalder. Lund-kommisjonens rapport og medlemsjukset i AUF skapte rystelser i det politiske liv etter hvert som høringene pågikk, og ble til dels direkte overført i TV. Den gang måtte også daværende statsråd Grete Faremo (Ap) forlate sin post etter at medlem av Lund-kommisjonen, SVs Berge Furre, tidligere var blitt utsatt for ulovlig overvåking. Andre ganger ender høringene med at Stortinget i plenum fortsetter eksessene mot en statsråd. Det skjedde i juni 2009, da næringsminister Sylvia Brustad (Ap) ble møtt med mistillitsforslag i saken om Aker Solutions. 

Vi må skille mellom to typer åpne høringer: Mest kjent er de såkalte kontrollhøringene, hvor politikerne i komiteen vil granske kritikkverdige forhold. I tillegg arrangeres det en rekke informasjonshøringer, hvor komiteen ønsker å bli mest mulig informert om ulike saker. Det gjelder blant annet i grunnlovssaker.

Det er ikke så ofte kontroll- og konstitusjonskomiteen holder åpne kontrollhøringer, sjelden mer enn fire-fem i hver sesjon. Men siden nyttår nå i 2012 er det arrangert seks slike åpne høringer. 

Anders Anundsen forklarer det med at grundige undersøkelser ofte ender med at det ikke er nødvendig å gå så langt som å «åpne sak» og å arrangere høring. Skriftlige svar fra en statsråd blir akseptert, og dermed er saken ute av verden.

Foss mener at kontrollhøringene fungerer godt, ettersom de ofte dekkes bredt av media. Carl I. Hagen er et stykke på vei enig med Høyre-politikeren, men han har også kritiske refleksjoner:

– Det er ingen tvil om at de åpne kontrollhøringene har vært en suksess. Men jeg er skuffet over hvor lite organisasjons-Norge og media bryr seg. Media er bare opptatt av det politiske spillet, av makt og regjeringskonstellasjoner. Både Stortinget og media burde skjerpe seg, etter mitt skjønn. Stortinget burde for eksempel markedsføre høringene mye bedre enn tilfellet er.

Det er ytterst sjelden at en politiker nekter å møte i åpen høring. For en statsråd er det umulig. Men en eks-statsråd, som til og med er helt ute av politikken, har ingen tilsvarende plikt. Det opplevde man da tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold (H) i august 2010 ble bedt om å møte i komiteen for å forklare svære overskridelser på budsjettet da hun var statsråd fem år tidligere. Etter sterkt press ombestemte hun seg likevel for å møte noe senere. Det samme skjedde med Venstres Eldbjørg Løwer som var forsvarsminister før Krohn Devold. Hun nektet først, men bestemte seg så for å møte i åpen høring.