Stiftelser bringer filantropien til Norge
Egenkapitalen i norske stiftelser var rundt 50 milliarder kroner i 2005. I 2008 hadde den registerterte egenkapitalen vokst til 56 milliarder kroner, i 2009 til 62 milliarder og i 2010 var den 83 milliarder kroner (se figur 1).
– Likevel er den reelle egenkapitalen enda høyere, sier pressetalsmann Rune Timberlid i Stiftelsestilsynet til Mandag Morgen. Timberlid tror den reelle verdien i norske stiftelser sannsynligvis ligger rundt et par hundre milliarder kroner.
Den samlede egenkapitalen i norske stiftelser har altså økt radikalt siden stiftelsesloven trådte i kraft i 2005. Samtidig blir det færre stiftelser. Det viser tall fra Stiftelsestilsynet som Mandag Morgen har samlet inn. Utviklingen tyder på at Norge går i retning av stadig sterkere og rikere stiftelser, noe som betyr stiftelser som etter hvert kan spille en tydeligere rolle politisk enn de har gjort til nå (se tekstboks).
Stiftelseslov gav vekst
Stiftelsesloven fra 2005 er en opplagt årsak til den store endringen. Med loven kom Norges første Stiftelsestilsyn, et tilsyn hvis oppgave er å overvåke at stiftelsesmidler ikke underslås og at stiftelser deler ut penger til det formålet de er opprettet for.
– Stiftelsesloven førte til at det ble en mer ryddig ramme rundt det å drive stiftelse. Sammen med endringer i sparebankloven er det noe av grunne til at egenkapitalen i stiftelsene samlet sett har økt, sier nestleder i Stiftelsesforeningen, Trond Solvang, til Mandag Morgen.
Solvang vil ikke spekulere i betydningen av at stiftelsene vokser, men håper det vil føre til at flere familieformuer på denne måten føres tilbake samfunnet.
– Stiftelser er et godt instrument for å føre midler fra familieformuer tilbake til samfunnet, sier Solvang, som selv jobber i Olav Thons Stiftelse for Samfunnsnyttige Formål.
Antallet stiftelser totalt har imidlertid falt i samme periode som egenkapitalen samlet har økt. I 2005 var det 9000 stiftelser i Norge. I fjor var tallet falt til bare 7738. Det betyr at man over tid ser en klar tendens til færre, men større fond.
Et av de store, nye fondene er Fred Kavli-stiftelsen, med en milliard kroner i kapital. Norges største stiftelse er Sparebankstiftelsen DNB NOR med over 8 milliarder kroner i egenkapital. Cultiva, Fritt Ord, Sintef, Nobel-stiftelsen og Gjensidige-stiftelsen er også kjente stiftelser.
Som regel skilles det mellom næringsdrivende stiftelser, som Sintef, og pengeutdelende, som Gjensidige-stiftelsen og Kavli-fondet. Rundt tre tusen stiftelser er pengeutdelende.
Ifølge en undersøkelse gjort av forskerne Håkon Lorentzen og Line Dugstads i 2010 delte disse stiftelsene til sammen ut 1,1 milliarder kroner i 2009. En stor andel av dette går til sosiale og kulturelle formål og utdanning. Blant de mindre stiftelsene stammer egenkapitalen gjerne fra private formuer, mens større stiftelser oftere springer ut fra kollektive midler (se også Mandag Morgen nr 9, 2012 og nr. 30, 2011).
Filantropi i sosialdemokrati
Mange ser veksten i stiftelseskapital som et tegn på at filantropi fra de velståendes formuer endelig er kommet til det «sosialdemokratiske» og historisk sett fattige Norge.
– Å gi penger til veldedige formål er en langt lengre tradisjon både i USA og Storbritannia, og også i Sverige og Danmark, der man har hatt større private formuer lenger enn her i Norge, som til sammenlikning har vært et fattig land frem til moderne tid, sier Håkon Lorentzen ved Institutt for Samfunnsforskning,som er en av Norges ledende forskere på stiftelser.
Danmark har for eksempel rundt 400 milliarder kroner i allmennyttige fond ifølge tenketanken Civita og i USA var det 590 milliarder dollar i stiftelser (foundations) i 2009 ifølge Foundation Centre.
– Med økt kapital vil stiftelser få større oppmerksomhet, og vi vil se mer rikdom på jakt etter gode formål, sier Kristin Clemet i Civita. Hun påpeker at dette skjer samtidig med at velferdsstaten vil få større finansieringsutfordringer.
– Dette kan føre til at stiftelser tar større ansvar for oppgaver innenfor kultur og samfunnsliv, ettersom de får mulighet til å dele ut mer støtte.
Clemet mener kapitaløkningen både skyldes den generelle velstandsøkningen, skattefordelen som ble innført i 2003 og en generell «konservativ trend» i samfunnet.
– Jeg tror folk ønsker å gi noe tilbake til samfunnet utenom skatteseddelen, sier hun.
Clemet advarer likevel mot at stiftelsers engasjement blir en forlengelse av politikken, og mener Fritt Ord er et eksempel til etterfølgelse, og et eksempel på hvordan bindingene til staten vil kunne være vanskelig.
Lorentzen ser ikke på veksten i egenkapital i stiftelser som et sikkert tegn på økende filantropi i seg selv, men sier til Mandag Morgen han uansett ser generelle tegn til økende filantropi i Norge.
– Mange storkapitalister bruker penger på allmennyttige formål, også uten å opprette en stiftelse, sier Lorentzen og nevner blant annet Trond Mohens gaver til Bergen og Kjell Inge Røkkes midler til fotballklubben Molde. Mohn gir for øvrig store gaver også via stiftelser.
Interesseforeningen Frivillighet Norge opplyser at tall fra Skatteetaten viser at nordmenn gir stadig mer penger i gaver til veldedige formål, etter at det for noen år siden ble innført et høyere skattefradrag for gaver til slike formål.
Alternativ til høye skatter
Sammenlikning med USA gir debatten om stiftelsene en kontroversiell dimensjon. I USA er filantropi, særlig av høyresiden, ansett som en slags motvekt til høye skatter, eller et slags frivillig alternativ til skatt.
I USA er skatten lav - men filantropene mange. Forenklet sett kan man snakke om en «kontrakt» der staten gir skattebetalerne en lav skatt. I bytte forventes at rike borgere skattefritt skal donere store midler - til de formålene de selv velger.
USA har derfor en lang tradisjon for at velstående mennesker skyter store summer i private stiftelser, slik blant annet Bill Gates nylig har gjort og dermed skapt USAs største stiftelse.
Tilhengere av denne «amerikanske» modellen mener stiftelsene sørger for mer midler til sine gode formål enn skatt kan, fordi de styres av giverne og dermed unngår fordyrende byråkrati. Ulempen med modellen er at det er de rike som bestemmer hvilke formål som skal støttes i stedet for folkevalgte politikere, og fordi et resultat kan være at populære tiltak lettere får midler enn upopulære.
– Mange har satt spørsmålstegn ved stiftelsenes legitimitet i et demokratisk styrt samfunn, sa Morten Øgård ved Institutt for statsvitenskap og ledelse ved Universitetet i Agderpå et møte i Stiftelsesforeningen i 2010.
Han noterer at betydningen av de pengeutdelende stiftelsene har økt jevnt, på tross av finanskrisen. Likevel mener han stiftelsene ikke har tatt sin «plass» i samfunnsdebatten.
– Stiftelser i Norge har hatt en høyst uklar og begrenset rolle og påvirkning i det norske samfunnet, sa Øgård;
– Stiftelsene har latt seg spille ut på sidelinjen av så vel offentlig som privat sektor og fremstår nærmest som lydige tjenere i den offentlige sektors tjeneste. Aktiviteten er mer kjennetegnet av et ønske om kontinuitet, bygge opp om, og videreføre det etablerte heller enn innovasjon og endring, sa Øgård.
– Med økt kapital vil stiftelser få større oppmerksomhet, og vi vil se mer rikdom på jakt etter gode formål, sier Kristin Clemet. Hun påpeker at dette skjer samtidig med at velferdsstaten vil få større finansieringsutfordringer.
– Dette kan føre til at stiftelser tar større ansvar for oppgaver innenfor kultur og samfunnsliv, ettersom de får mulighet til å dele ut mer støtte.
Clemet mener kapitaløkningen både skyldes den generelle velstandsøkningen, skattefordelen som ble innført i 2003 og en generell «konservativ trend» i samfunnet.
– Jeg tror folk ønsker å gi noe tilbake til samfunnet utenom skatteseddelen, sier hun.
Clemet advarer likevel mot at stiftelsers engasjement blir en forlengelse av politikken, og mener Fritt Ord er et eksempel til etterfølgelse, og et eksempel på hvordan bindingene til staten vil kunne være vanskelig.
De forholdene Øgård påpeker, forsterker inntrykket av det i Norge er etablert noe forskerne Noryn MacDonald og Luc Tayart de Borms i boken «Filantropi i Europa» har kalt «en nordisk modell for filantropi» – der stiftelser både er motvekt og supplement til det offentlige og et produkt av økt politisk styring. I den anglosaksiske modellen er stiftelser som regel en motvekt til det offentlige, en kritiker og reformpusher.
Forskjellen på modellene ble nylig tydelig i debatten mellom kulturminister Anniken Huitfeldt og administrerende direktør Tom Remlov i Den Norske Opera & Ballett om i hvor stor grad staten kan sette betingelser ved tilskuddene til kulturinstitusjonene. Staten ønsket at institusjonene skulle «kvittere» for støtten ved å sette fokus på Grunnlovsjubileet i 1814, noe Remlov reagerte på.
– På kulturfeltet er det mange som bruker stiftelsesformen for å oppnå uavhengighet, men mange blir i praksis likevel delvis styrt av det offentlige på grunn av støtten de får, sier Lorentzen.
Clemet ser i likhet med Lorentzen tegn på at filantropien, det vil si mer private penger til gode formål, står stadig økonomisk sterkere i Norge, men ser det ikke som et «enten-eller» i forhold til at mange nordmenn bruker tid på frivilligheten.
– En ulempe med utviklingen er at folk betaler seg ut av dugnader og frivillig arbeid, men økt tilgang på kapital kan også lette arbeidet for mange som driver med frivillig arbeid. Det finnes mange gode eksempler på at pengegaver styrker sivilsamfunnet. Det kan skje for eksempel ved at kunstsamlinger kan bli vist til et større publikum eller ved at den lokale speiderforeningen kan kjøpe inn utstyr uten at kontingenten må økes. Det igjen fører til at flere barn og unge har råd til å være medlemmer, sier hun.
Stiftelsenes sjel
Trond Solvang tror likevel politikerne er enig om at stiftelser er et gode.
– Jeg er overbevist om at myndighetene ser på stiftelsene som utelukkende et positivt bidrag til å være med å bygge samfunnet, sier han, og vil ikke spekulere mer i hvilken rolle stiftelsene kan spille politisk.
Lorentzen derimot, tror mye peker frem mot en større kamp om «stiftelsenes sjel»:
– Både borgerlige og sosialistiske regjeringer har vært velvillige til stiftelser, men mens den rød-grønne regjeringen er mest interessert i formålene stiftelsene deler ut pengene sine til, gjerne som et bidrag til offentlig politikk, vil sannsynligvis en borgerlig regjering være mer opptatt av at stiftelsene kan være et korrektiv til statens politikk, sier Lorentzen. Clemet i Civita er langt på vei enig i den analysen:
– Politikken rundt stiftelser har de siste 20-30 årene vært preget av konsensus, men det finnes vesentlige forskjeller mellom de rødgrønne og de borgerlige. De rødgrønne har en tendens til å se på sivilsamfunnet med et instrumentelt blikk, og ser på for eksempel stiftelser som velferdsstatens og statens forlengede arm De borgerlige har en tendens til å være mindre opptatt av at stiftelser skal oppfylle gitte politisk definerte mål, og ser i større grad egenverdien av stiftelser, mener Kristin Clemet.
Hun nevner at Stoltenberg-regjeringen fjernet gaveforsterkningsordningen til forskning i forrige statsbudsjett, mens de fire borgerlige partiene har foreslått å bedre adgangen til fradrag for gaver til frivillige organisasjoner.
– En eventuell, borgerlig regjering bør vi kunne forvente en tydeligere ideologisk linje fra, der stiftelser gis større spillerom, sier Clemet.
