Sosialdemokrater i finanskrise

Tre år med finanskrise og kraftig kritikk av kapitalismen har ikke hjulpet venstresiden i Europa til mer makt. Fem regjeringer er falt i kjølvannet av eurokrisen og i dag er det knapt en rød-grønn regjering i EU utenfor Norden. I Norge, Danmark og Island er det rødt eller rødgrønt. I resten av Europa er det svært blått (se kart). 

Statsminister Jens Stoltenberg er nå den mest erfarne sosialdemokratiske regjeringssjefen i Europa, og hans politiske meningsfeller på kontinentet vil gjerne lære. 

I forrige uke var Stoltenberg hedersgjest i Tyskland. Både som statsminister på offisielt besøk, som gjest hos den kristeligdemokratiske kansleren Angela Merkel og som hovedtaler på partikongressen til SPD, Europas største sosialdemokratiske parti. 

Kansler Merkel gjorde ekstra stas på Stoltenberg ved å invitere ham til regjeringens gjestebolig, slottet Meseberg utenfor Berlin. Dit kommer ellers bare statsoverhoder som presidenter og kongelige hedersgjester. De to er nå blant de europeiske regjeringssjefene med lengst fartstid.

– Jeg er glad for å møte Angela Merkel. Hun er en politiker jeg setter pris på, også som menneske. Jeg er også enig i hennes tilnærming til euro-krisen, sa Stoltenberg om damen som egentlig skulle vært hans politiske motstander.

Jens som superhelt?

Merkels politiske rivaler - sosialdemokratene - var ikke snauere, og inviterte i helgen Stoltenberg til å holde åpningstalen på partikongressen i Berlin. For Stoltenberg er en av de få sosialdemokrater i Europa som kan vise til både popularitet i hjemlandet og troverdighet i økonomiske spørsmål. Oljepenger hjelper nok for å holde solidariteten og velferdsstaten på et høyt nivå, men Stoltenberg mener selv det er ikke først og fremst er politiske skiller som nå deler Europa - snarere en mentalitetsforskjell mellom sør og nord.

– De gjeldstyngede landene i sør har tre store oppgaver. Redusere gjeld og budsjettunderskudd, skape vekst med avbyråkratisering og ikke minst - bekjempe arbeidsløsheten så den ikke blir et varig problem. Det er ille når hver tiende arbeidstaker i eurosonen er arbeidsledig. Det er brutalt det vi nå ser, men også vi i Norden har hatt økonomiske kriser og har måttet svare på det med reformer. Kriselandene skal få hjelp, men de må også ville hjelpe seg selv. Det hjelper ikke bare å sende mer penger, mener Stoltenberg.

Venstreside med inne-stemme

Men hvor blir det av protesteffekten når gatene i europeiske hovedsteder fylles av demonstranter, okkupanter og militante steinkastere? Hvorfor får ikke venstresiden et løft når kapitalismen skjelver i sammenføyningene. Hvor går de opprørte massene?

LO’s representant i Brussel, distriktssekretær Knut Arne Sanden har i årelang erfaring i å følge europeisk politikk og fagbevegelse. Han tror venstresiden sliter med å få frem et alternativ til den krisepolitikken som føres. Samtidig har sosialdemokrater og sosialister selv vært med på avregulering av finansmarkedene, eller deres protester kom bare i svært forsiktige ordelag. 

– «Alle» trodde en stund at nå var det venstresidens tid igjen da Lehman Brothers kollapset. Dette hadde man sett komme og advart mot - i hvert fall med inne-stemme. Men alle partier svarte nå med «mer regulering». Det er politisk enighet om dette nå, sier Sanden.

Han tror finanskrisen også er så komplisert at folk knapt begriper de enorme tallene som svirrer rundt i nyhetsbildet. Da er det heller ikke lett å få til en debatt om løsninger. Utviklingen går så fort og politikerne blir løpende etter markedets spekulanter og aktører (se også egen sak på side 6).

– Samlingen av europeiske sosialistpartiet i Europa (PES), hadde en konferanse i Oslo i vår om finanskrisen. Men det lengste man kom var å si sa at vi må føre en annen politikk. Men ikke hvilken, sier Sanden.

Han tror det er litt tilfeldig at akkurat sosialdemokratene nå er ute av regjeringskontorene så mange steder. I Irland og Portugal forsvant rød-grønne regjeringer i kjølvannet av euro-krisen. I Hellas ble den erfarne sosialdemokraten Giorgios Papandreou erstattet av en teknokratregjering. Men det samme skjedde i Italia med den borgerlige anti-kommunisten Silvio Berlusconi. 

Ironisk nok står sosialdemokratene sterkere i det rike Norden enn i det klassedelte Sør-Europa. Selv om Sverige gjenvalgte en borgerlig regjering i fjor og «sosserna» er på bunn på meningsmålingene etter flere skandaler, kom sosialdemokratene tilbake til makten ved valget i Danmark i høst. Også på Island er det sosialdemokrater som rydder opp i finanskrisen som den forrige borgerlige regjeringen etterlot i 2009.

Økende EU-skepsis

LO-sekretær Knut Arne Sanden mener det er økende interesse for den nordiske samarbeidsmodellen der sosial sikkerhet og gode vilkår for næringslivet går hånd i hånd.

– Den norske og nordiske modellen er basert på tillit og små forskjeller som henger sammen. Man stoler på at arbeidsgiverne holder hva de sier, man stoler stort sett på myndighetene, man har fortsatt en nærhet til sine folkevalgte, sier Sanden.

– Men det er ikke mulig å opprettholde en europeisk sosial modell med et amerikansk skattenivå. Det er heller ikke mulig å opprettholde en nordisk sosial modell med et sør-europeisk skattenivå og -moral. I en dyp krise som nå, kan det være lettere og åpne for å prøve nye politiske modeller som fungerer andre steder. Men det er vanskelig å eksportere en modell fra ett land til et annet.

Euro-krisen har også ført til økende skepsis til EU. På den populistiske delen av høyresiden brukes euro-skepsisen for alt det er verdt. Regjeringene i reformlandene Slovenia og Slovakia sprakk begge under avstemningsrunden om finanshjelp til Hellas. I Polen og Tsjekkia er skepsisen stor til om et euro-medlemskap de neste årene vil være veien til en stabil økonomi. Men også på ytre venstre koker det nå i EU-skepsis (se tekstboks og figur).

– I motsetning til i Norge er det høyrepartiene i Europa som har vært mest negative til EU. Venstrepartiene har sett på samarbeidet som et solidarisk fredsprosjekt. Men også der fordamper entusiasmen etter hvert.  Mange oppfatter nå EU som noe negativt – også på venstresiden. EU presser frem krisepakker i Hellas og Irland. Domstolen ødelegger for tiltak mot sosial dumping. Så stemningen er i ferd med å snu. 

Kristeligdemokratene i Europa er fortsatt euro-tilhengere, selv om det er økende skepsis til hvordan samarbeidet fungerer. Den tyske Europa-politikeren Andreas Schockenhoff ser en ny sjanse i generasjonsskiftet som nå skjer i politikken i Sør-Europa.

– Jeg tror ikke partifargen på de store folkepartiene er så viktig i denne krisen. Det handler mer om å stille de rette kravene og ta ansvar. Det er en fordel at vi nå får inn regjeringer i de gjeldsplagede landene som virkelig har lovet sine velgere reformer. Velgerne har gitt dem et mandat og da vet de at innsparingene vil komme, sier Schockenhoff, som er Europapolitisk leder i de tyske kristeligdemokratene (CDU).

Nei for meg!

Men hvorfor går folk på gaten og protesterer når de store partiene allerede er nokså enige om løsningen på krisen. Den tyske protesteksperten, professor Dieter Rucht, tror demonstrantene i bevegelser som Occupy Wall Street ikke en gang er ute etter å drive partipolitikk. De vil slippe ut sin misnøye – om de nå opptrer alene eller hevder å representere de «99 prosent» (se tekstboks).

Professoren for konfliktforskning fra Wissenschaftszentrum (WIZ) i Berlin viser til at arbeiderbevegelsen på 50- og 60-tallet skapte grunnlag for sosialdemokratiske regjeringer. På 70- og 80-tallet etablerte miljø- og studentbevegelsen en mot-kultur som så kom inn i regjeringer som grønne og sosialister. 

– I dag er det vanskelig å få øye på noen bevegelse bak alle de nye protestene. I dag demonstrerer alle grupper hver for seg. Det er faktisk blitt flere demonstrasjoner de siste årene, men de omfatter alt fra protester mot bankene til fritt internett eller nei til vindmøller. Protesten er blitt privat og den handler ofte kun om de som selv blir berørt av politiske vedtak. Meningsmålinger viser at protestene mer er et middel til å slippe ut damp og lette sin egen samvittighet. Men de omsettes sjelden i politisk handling, sier professor Rucht.