Små partier jakter stor makt

I Stortingsvalg faller de gjennom, men i lokalvalgene kan selv minipartier få reell makt. I forrige kommunevalg gikk mer enn hvert tolvte mandat til bygdelister, felleslister eller små partier som ikke er representert på Stortinget. Valgforsker Bernt Aardal kaller dem «en sikkerhetsventil for valgsystemet», og i lokalvalg stemmer vi dobbelt så ofte på dem som i riksvalg.

Ved forrige kommunevalg i 2007 ble det valgt inn 10.952 representanter i norske kommune- og fylkesting. De aller fleste kommer fra de fire store partiene i kommunepolitikken; Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, men omkring 700 hundre av dem tilhører partier du sjelden eller aldri har hørt om. Flere steder sitter de små i en viktig vippeposisjon, og noen steder er de til og med dominerende. I de kommunestyrene som i dag skal velges på nytt, finner vi 548 representanter fra ulike bygdelister, 148 fra felleslister (partisamarbeid) og 55 fra veldig små partier, som Pensjonistpartiet og De Grønne.

På de fleste meningsmålinger rangeres disse partiene bare som «andre». Og ved lokalvalg er de en maktfaktor. Ved forrige kommunevalg fikk «andre» 5,3 prosent av stemmene - mot bare 1, 4 prosent av stemmene ved forrige stortingsvalg (se figur 1 og 2).

Knapt mandater

De største i denne «andre-gruppen» er Pensjonistpartiet, som har 49 mandater i kommunestyrer, mens Miljøpartiet De Grønne er nest størst, med seks mandater. Begge partiene håper på økt oppslutning, og særlig for De grønne kan årets valg bety et lite gjennombrudd. 

Noen landsdekkende partier er helt perifere og mandatløse, som Samfunnspartiet og den gamle «storheten» Det liberale folkeparti, de fikk henholdsvis 129 og 126 stemmer i Oslo i 2007. En annen «storhet fra fordums tid,» Norges Kommunistiske Parti, stiller lister i bare fem kommuner i år og sist fikk de ikke et eneste mandat noe sted. Svært små er også Demokratene og Kystpartiet som de siste fire årene har hatt to mandater hver i norske kommunestyrer.

Andre partier er helt lokale, med liste bare i én kommune. Det gjelder for eksempel By og Bygdelista på Hamar, Askers Grønne Venner, Kautokeino Flyttesameliste og Nøtterøylisten mot Bomring.

En siste type småpartier er partisamarbeidslister, som for eksempel «Fellesliste mellom frie velgere, H, KrF, Sp og V Vevelstad» i Røyrvik eller «Sentrumslista – Kystpartiet, Venstre og partipolitisk uavhengige velgere» (se fullstendig oversikt i tekstboks).

Store på små steder

Tross sine ukjente navn kan mange av disse partilistene være med å endre politikken der folk bor.

Noen steder kan de havne på vippen, tross liten størrelse, men lokale lister i andre kommuner kan bli en svært viktig maktfaktor og bli store i lokalpolitikken, som By-og bygdelista har vært på Hamar, forteller valgforsker Bernt Aardal (se tekstboks).

Bygdelista i Hamar fikk hele 42 prosent av stemmene i 2007. Listens ordførerkandidat, Einar Busterud, har sittet tre valgperioder sammenhengende siden 1999, mye takket være sin popularitet.

I år stiller han imidlertid ikke til gjenvalg og det kan fort føre til et ras for lista, noe som ofte skjer for svært personbaserte lister.

– Bygdelistene og småpartiene varer ofte bare en valgperiode. Problemet med slike lister er at det fort blir litt for mange småkonger, og så splittes de opp, sier Aardal.

Ifølge valgforskeren kjennetegnes mange av bygdelistene og de minste partiene ved at de er etablert på en misnøye med noe. De er konsentrert rundt en konkret sak eller en konkret person, og den personen er ofte en som føler seg forsmådd av de store partiene, sier han.

Sikkerhetsventil og sakspartier

Aardal mener småpartiene fungerer som en «sikkerhetsventil» i det politiske systemet.

– De tar opp saker som de store partiene overser og fungerer ofte som en vekker, sier han.

Det gjelder for eksempel eldresaken som Pensjonistpartiet fronter og klimasaken for De Grønne. I mange lokalvalg blir enkeltlister opprettet på grunn av enkeltsaker.

– Der vi kommer inn og havner på vippen har vi mulighet til å trekke de andre partiene i en grønnere retning, sier Hanna Marcussen, som er en av tre talspersoner fra Miljøpartiet De Grønne. Det lille partiet har i år fått bedre odds enn ved tidligere valg etter at det har kommet med på noen av meningsmålingene. Det har gitt en slags «spiraleffekt» for velgere, men mye av veksten kan nok forklares av én sak: Klimasaken.

– Vår økende oppslutningen tyder på at de etablerte partiene ikke tar miljø- og klimaspørsmålene seriøst nok. Spesielt det siste året har vi fått folk som har meldt overgang fra både Venstre og SV, Sp, Ap, KrF og Høyre fordi de store partiene har for mye ideologisk bagasje og tradisjon, sier Marcussen til Mandag Morgen.

Små partier kan bli store

Bernt Aardal minner om at også SV og Frp i sin tid var småpartier som brakte nye tema inn i politikken. I dag har de ikke bare brakt sine saker inn i politikken, men er selv en del av det etablerte, politiske systemet. Et slikt sprang er sjeldnere for bygdelistene, men det har hendt at de gjør et «byks» fra lokalpolitikk til en plass på en fylkesbenk på Stortinget.

– Da må de ha sterk regional støtte, slik som skjedde med Aunelista i Finnmark, og slik det var med Steinar Bastesens Kystpartiet, sier Aardal.

Kystpartiet er i dag ute av Stortinget, og kun representert i kommunene Sveio og Vanylven. De ble splittet, blant annet på grunn personkonflikt, og led mye av den skjebnen som Aardal mener mange småpartier møter: De er samlet om saken sin, men splittes ofte på spørsmål om hvordan de skal gjennomføre politikk om den saken.

Mangler media og partiorganisasjon

Når små partier spiller en større rolle i lokalvalg enn riksvalg, mener Aardal det i stor grad henger sammen med partiorganisasjon.

– Det å bygge landsdekkende partiapparat er veldig krevende, og for felleslistenes del gjelder det at hjertesakene deres uansett er lokale, sier han.

Et annet moment småpartiene selv ser som hinder er interessen fra riksmediene. Det er derfor De Grønne sier at «de må inn i Oslo for å komme inn på Stortinget».

– Store deler av pressen er i Oslo. Er man ikke representert i Oslo, så regner ikke pressen en som et nasjonalt parti, sier Hanna Marcussen.

Partifinansieringen

Det andre hinderet små partier ofte peker på selv er penger. Det gjelder både De Grønne, som har rundt en million i årlig inntekt, og Pensjonistpartiet, som har ca 410.000 i årlig inntekt ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Andre småpartiers inntekter ifølge statistikkene: Demokratene 450.000, Kristent samlingsparti 450.000, Kystpartiet 490.000, Norges Kommunistiske Parti 320.000 og Det liberale folkeparti 56.000, 

– Vi har jo ikke ressursene til de store partiene. Vi kan ikke kjøre reklamekampanjer på trikken slik som de store, enda vi har folk som holder på og jobber frivillig døgnet rundt, sier leder i Pensjonistpartiet, Terje Wold, som ikke lar anledningen til å gi et lite stikk til gamle partifrender gå fra seg: 

– Mitt gamle parti, Arbeiderpartiet, får jo både sju millioner av LO og to millioner av Fellesforbundet. De burde heller bruke pengene på eldresaken, mener Wold, som sier han selv meldte overgang til Pensjonistpartiet etter skuffelse med «hvor langt det er mellom hva partiene faktisk gjør for eldresaken og hva de sier de skal gjøre».

Ifølge SSB utgjør offentlig partistøtte rundt 75 prosent av de fleste partienes inntekter, men for mange småpartier er andelen hele 90 prosent. Den siste tidelen kommer som regel fra kontingenter. Unntaket er Norges Kommunistiske parti som har en del inntekter fra forretningsdrift og særlig Demokratene, som har tjent 206.000 av sine 467.000 kroner via «Lotteri og lignende». 

Av de 382 millionene som hvert år fordeles som partistøtte i Norge, går to millioner til småpartiene – de får altså rundt 5 prosent av stemmene og 0,5 prosent av pengene.

Valgomaten

På små plasser er det imidlertid mulig å utrette mye, selv med lite penger. I tillegg har små partier - og særlig bygdelister - muligheten til å profilere seg sterkt på enkeltsaker. De Grønne kom for eksempel inn i Stjørdal etter siste valg på grunn av et konkret strandsone-spørsmål. Bygdelista i Hamar ble stiftet på motstand mot sammenslåingen av Vang og Hamar i 1991.

En annen forklaring på at små lister og partier gjerne gjør det mye bedre ved lokalvalg enn riksvalg, mener Marcussen i De Grønne kommer av at mange velgere «tør å stemme mer med hjertet i lokalvalg», noe de ikke gjør i like stor grad i Stortingsvalg.

– Mange som egentlig sympatiserer med De Grønne stemmer taktisk i stortingsvalg, sier hun.

De Grønne setter imidlertid mye lit til det faktum at de for første gang er registrert på en del meningsmålinger og både De Grønne og Pensjonistpartiet satser i år på drahjelp fra årets «valgomat» i NRK.

NRKs valgomat er den første store valgomaten som inkluderer de to største småpartiene og før valget har mer enn 700.000 velgere vært innom og testet sine politiske holdninger.

De to småpartiene sier det har gitt dem en stor tilstrømming av interesserte.

– Datamaskinen skiller jo ikke på ung og gammel, sier Wold, og presiserer at Pensjonistpartiet også har en politikk for unge;

– Ingen er jo mer opptatt av barnebarn enn besteforeldrene.