Seier eller selvmål for Sør-Afrika?

Hvem vinner pokalen? Det er det store spørsmålet i et verdensmesterskap i fotball. Men allerede når den første ballen går i mål, er det klart at arrangøren er den første vinneren. For i det hele tatt å ha fått arrangementet på plass.

Sør-Afrika er et intet unntak. Landet er det første afrikanske landet som arrangerer et så stort internasjonalt mesterskap. Mesterskapet er en nasjonal begivenhet som kan forme en nasjon ut av et lappeteppe av språk, rase og sosiale klasser. Å arrangere VM eller OL er å bli en del av det gode selskap i verdenssamfunnet. Nordmenn har ennå ikke glemt OL på Lillehammer i –94.

Når begeistringen tar overhånd, glemmes ofte regningen. Sørafrikanske medier melder allerede om eksploderende kostnader. Sørafrikanske skattebetalere må ut med 40 milliarder rand (drøye 32 milliarder kroner). De største utgiftene er bygging av nye stadionanlegg og infrastruktur (drøye 16 milliarder kroner). Ifølge Development of South Africa blir stadionanleggene åtte ganger dyrere enn opprinnelig planlagt.

– VM i Sør-Afrika blir tidenes dyreste, mener finansavisen Financial Mail.

Mangler private investorer 

Andre økonomer peker på at utgiftene til nye anlegg er på samme nivå som i Tyskland for fire år siden og mindre enn i Japan/Korea i 2002. Men den gangen sto private investorer for en stor del av investeringene. I Sør-Afrika må myndighetene ta en stor del av regningen, skriver det tyske økonomiske forskningsinstituttet DIW i en rapport om nytten av VM-arrangementet. 

Seks av de ti stadionanlegg måtte bygges opp på nytt. Etter VM blir de trolig delvis bygget ned igjen siden sørafrikanske sportsarrangementer sjelden trekker så mange tilskuere som det er ventet under VM.

Det som koster ekstra i Sør-Afrika, er store utgifter til sikkerhet og transport. Prestisjeprosjektet er «Gautrain» – en 85 kilometer lang moderne togforbindelse mellom landets politiske hovedstad, Pretoria, og den økonomiske, Johannesburg. Politistyrken er modernisert og utvidet med 40 prosent, til 150.000 politifolk. Landet har en av verdens styggeste statistikker for drap og seksuelle forbrytelser, men myndighetene vil gjerne vise et annet og fredeligere bilde.

Et vellykket mesterskap vil være et uten terror eller stygge voldsepisoder som sverter landets ry som et sikkert turistland. Turisme er nemlig inntektskilden som skal bringe penger i statskassen etter mesterskapet. Myndighetene venter en økning på 7 prosent i turismen i VM-året 2010 og håper å bryte grensen på 10 millioner besøkende utenlandsturister.  

TV-bilder fra Sør-Afrikas jublende fotballfans, ensomme sandstrender og spennende safari blant ville dyr skal lokke turister til landet. Myndighetene håper på 700.000 ekstra tilreisende i år. Det tilsvarer den samlede økningen fra de to siste årene, ifølge en studie fra delstaten Western Cape.

VM-effekten av turisme, økt byggevirksomhet og mer aktivitet i økonomien beregner myndighetene til 0,2-0,4 prosent av BNP. Det vil gi en økt økonomisk aktivitet på 5 til 10 milliarder rand (mellom fire og åtte milliarder kroner). 

Kommer gjestene?

Men det er store spørsmålet er om alle gjestene virkelig kommer. Salget av billetter går tregere enn ventet. Prisene er blitt senket for å lokke fattige sørafrikanske tilskuere inn på tribunene. I utlandet er det fortsatt ingen kamp om billetter til arrangementet. Det trengs tre millioner tilskuere for å fylle alle plassene. 

Det internasjonale fotballforbundet FIFAs omstridte president, Sepp Blatter, er som vanlig overbevist om at alt går bra. Men selskapet, Match, som står for FIFAs billettsalg, innrømmer at deltakerlandene ikke har en optimal sammensetning. 

Land som Irland (mange irske etterkommere i Sør-Afrika), Russland (rike russere reiser overalt) eller Kina (mange mennesker) ville ha gjort seg bedre i gruppespillet enn de små land med liten VM-historie som har kvalifisert seg – som Honduras, Slovakia, Slovenia og Nord-Korea. Riktignok sendte nordkoreanerne favoritten Italia hjem fra VM i Storbritannia i 1966, men landet bidrar ikke med mye gjester utenom spillerne.  

– Vet du hvor mange billetter vi har solgt i Nord-Korea. Ingen!, sa lederen for Match til avisen Berliner Zeitung på en pressekonferanse i Johannesburg.

Ikke engang den eneveldige presidenten i det lukkede diktaturet, Kim Jung Il, skal ha sikret seg billett til mesterskapet.

Omdømme er seier

Den største seieren for Sør-Afrikas sammensatte samfunn kan bli at det virker nasjonsbyggende. 20 år etter at apartheidstyret raknet, er det fortsatt store forskjeller mellom svart og hvit, fattig og rik. Mens en gjennomsnittlig hvit borger i Sør-Afrika etter de første frie valgene i 1994 tjente syv ganger så mye som en svart gjennomsnittsborger, er forskjellen i 2008 økt til ti ganger så mye, ifølge sørafrikansk statistikk.

I 1994–95 var også følelsen av lykke jevnere fordelt enn i dag. Den gangen var 80 prosent av den svarte befolkningen optimistisk og tilfreds med livet. Blant de hvite var det bare 60, ifølge South African Quality of Life Study. Deres angst for fremtiden var ubegrunnet og deres optimisme og tilfredshet har igjen steget – til nær 70 prosent. Blant svarte borgere har andelen tilfredse falt til 40 prosent (2007).

Likevel håper sørafrikanerne på en gjentakelse av det historiske Rugby-VM i 1995. Det var året da Sør-Afrika overraskende ble verdensmester på hjemmebane. Men mesterskapet i den tradisjonelt hvite sporten huskes ikke minst for president Nelson Mandelas opptreden i drakten til «Springboks» – rugbylandslaget som var et symbol på de hvite afrikanernes herredømme. For millioner av svarte afrikanere var det et sjokk å se frihetshelten i fiendens drakt. For hvite sørafrikanere var Mandelas gest et symbol på at han også var deres president. 

En gjentakelse av episoden er lite sannsynlig. Sør-Afrika er ikke blant favorittene i mesterskapet og den sittende presidenten, Jacob Zuma, er ikke av Mandelas kaliber som samlende politiker. Men politisk sett kan et vellykket mesterskap gi sørafrikanerne en ny følelse av fellesskap som også slår ut i et bedre politisk klima mellom folkegruppene.

Afrika i vekst

Sør-Afrika er en ung nasjon. Hver tredje sørafrikaner er under 15 år og har dermed ingen egne minner fra tiden med raseskille. Økonomisk vekst og en jevnere fordeling av velstanden er viktig for å sikre landets fremtid som Afrikas økonomiske tyngdepunkt og politiske forbilde. 

Sør-Afrika er Afrikas eneste representant blant G20-landene som mer og mer fremstår som verdens viktigste økonomiske forum. «Gruppen av 20» omfatter verdens største økonomier og mest folkerike land som står for 80 prosent av verdenshandelen og omfatter to tredeler av verdens befolkning.

Men Sør-Afrika er også et lokomotiv for vekst på eget kontinent. Selv om landet ble hardt rammet av finans-krisen og lavere etterspørsel etter landets råvarer, er det ventet at veksten i økonomien vil ligge mellom 2 og 3 prosent i 2010/11 etter over 4 prosent i de siste boom-årene (se figur 1).

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, la i slutten av mai frem sin prognose for afrikansk økonomi. Etter en vekst på 4,5 prosent i 2009 vil kontinentet vokse med over 5 prosent i 2010. Landene i Øst-Afrika – Tanzania, Kenya, Uganda – gjør det best av de store – og selv krigsherjede Rwanda ble i fjor kåret til kontinentets mest lovende vekstøkonomi. Også i Vest-Afrika er veksten på over 4 prosent.  

– Afrikas store økonomiske utfordring er å minske råvareavhengigheten og å utvikle systemer for skatt og rettigheter som gjør rikdommen til velstand for afrikanere flest, sier Helmut Reisen, OECDs forskningsleder for Afrika.

Problemene er altså ikke nye. OECD-rapporten ble presentert i Europa-Haus i Berlin – bare et par steinkast unna stedet der Berlin-konferansen ble avsluttet for 125 år siden. Konferansen, som den gangen gikk under navnet Kongo-konferansen, ble et lavmål for afrikansk selvtillit. Under ledelse av den tyske kansleren Otto von Bismarck stykket de europeiske stormaktene det rike afrikanske kontinentet opp i egne kolonier og innflytelsessfærer.  

Konferansens avslutning for 125 år siden ble i januar 2010 markert med demonstrasjoner mot slaveri og kolonialisme med deltakelse fra hele verden. En gate i Berlins gamle havnestrøk som var oppkalt etter kolonisatoren og slavehandleren Otto Friedrich von Gröben ble omdøpt til May Ayim-stranden – etter den tysk-afrikanske dikteren May Ahim (1960-1996) som engasjerte seg sterkt mot rasisme og kolonialisme. 

I dag er politikere og næringsliv igjen for full fart tilbake til Afrika. Kontinentets råstoffer er gull verdt – ikke bare for europeere og amerikanere, men også for kinesere, indere, russere, brasilianere og andre vekstøkonomier. 80 prosent av afrikanernes eksport er fortsatt olje, mineraler og landbruksprodukter.

 Men rikdommen blir ikke værende. Lavinntektsland i Afrika henter bare inn 15 prosent av BNP i skatter, mens det vanlige i OECD er 35 prosent (se figur 2). Hvis Afrika kunne få etablert en fungerende og rettferdig skatteinnkreving, ville inntektene kunne drive kontinentet ut av fattigdommen og redusere avhengigheten av hjelp. Det største problemet er korrupsjon og vanstyre, mener OECD. 

Om den afrikanske drømmen nok en gang bare blir en drøm – vet vi først om fire uker når finalen spilles i Johannesburg.