− Universitets- og høyskolesektoren er notorisk dårlig til å prioritere bort

− ­Jeg synes dette er en ganske god melding. Den inneholder litt av hvert. Litt hummer og litt kanari...

Det sier Kyrre Lekve, som var politisk rådgiver og statssekretær for forskning og høyere utdanning i Regjeringen Stoltenberg mellom 2007 og 2012. I dag jobber han selv «i sektoren», som nestleder i Simula Research Laboratory.

Kuppet kunnskapspolitikk

Venstresiden må forstå at den gammeldagse, lineære kunnskapsmodellen er død, og at neste generasjons kunnskapspolitikk må kombinere fri forskning med både arbeidslivets kunnskapsbehov og samfunnets behov for kunnskap for å møte de store utfordringene, skriver Kyrre Lekve i sin debattbok «Kunnskapsdebatt på villspor».

Foto

Orkana

Den tidligere SV-politikeren, som nå har meldt «overgang» til Ap», kom nylig med en debattbok om forskningspolitikk – «Kunnskapsdebatt på villspor». Den boken omhandler hvordan høyresiden i politikken etter Lekves mening har «kuppet» kunnskapspolitikken.

− I boken din er du opptatt av at «høyresiden har kuppet kunnskapspolitikken». Og at Arbeiderpartiet har «abdisert». Har Ap «kommet tilbake» med Utsynsmeldingen?

− Vel, Arbeiderpartiet har landsmøte i disse dager, og det produseres i den forbindelse en lang rekke forslag og uttalelser som skal debatteres og muligens vedtas. Av de uttalelsene som ble sendt til behandling på landsmøtet har ikke jeg oppdaget en eneste som handler om forskning og høyere utdanning. Ap er ekstremt begeistra for fagskolene, og det er bra. Men det er ikke nok, sier Kyrre Lekve, og fortsetter:

− Ap har ikke hatt statsråden for forskning og høyere utdanning siden Trond Giske var statsråd mellom 2000 og 2001. Mens for Senterpartiet er forskning og høyere utdanning i stor grad distriktspolitikk. Utsynsmeldingen har lite med forskning å gjøre. Det er en utdanningsmelding.

− Er dette da Senterpartiets melding, eller har Ap også satt sitt preg på den?

− Jeg ser i hvert fall ikke en tydelig Ap-signatur i dette, selv om meldingen inneholder en del om fagskoler. Man kunne for eksempel forventet at Ap ville hatt en sterkere internasjonal prioritering og satsing. Det virker å være fraværende. Istedenfor har jo regjeringen tidligere innført skolepenger for studenter utenfor EØS-området. Det vil jo begrense antall internasjonale studenter.

Følger anbefaling

− Tilbake til selve meldingen. Den nye finansieringsmodellen møter en del kritikk. Hva synes du?

− Den nye modellen følger anbefalingene fra det ekspertutvalget som for et par år siden laget en rapport om nettopp finansiering av forskning og høyere utdanning, sier Lekve. Han satt selv i det ekspertutvalget (Hatlen-utvalget), og mener naturlig nok at den nye finansieringsmodellen er et fornuftig grep.

Kort fortalt fungerer finansieringen av høyere utdanning omtrent sånn:

Du får 60 prosent av det en student koster av staten i det samme vedkommende begynner å studere. Så får du de resterende 40 prosentene når den håpefulle er ferdig med studiene sine.

− Det er denne delen av finansieringen som er viktig. Det er her de store pengene ligger. Dette med EU-midler og publisering utgjør kun småpenger i forhold, framhever Lekve.

Sektoren er notorisk dårlig på å prioritere bort. Det er et systemisk problem. Noe av årsaken til det er nok at det er et sterkt selvstyre ved de enkelte fakultetene.

Publiseringer tatt ut

Meldingen har fått kritikk fordi den har tatt vekk blant annet antall publiseringer som et insitament for økte bevilgninger. Det mener mange er å devaluere betydningen av forskning. Lekve er uenig i det resonnementet.

− Det sier de ofte. Men sannheten er at forskerandelen opp mot undervisning har holdt seg forbausende stabil de siste 20 åra.

− At det ikke er et insitament der, betyr ikke at det ikke er viktig.

Den store problemstillingen når det kommer til forskning og høyere utdanning er, slik Kyrre Lekve ser det, å finne det rette balansepunktet mellom hva institusjonene selv skal og kan gjøre og hva myndighetene skal gjøre.

− Jeg legger merke til at Utsynsmeldingen bruker ordet «skal» flere steder, samtidig som den snakker om økt autonomi, sier Lekve, som er mer kritisk til de deler av meldingen som skråsikkert peker på hvilken kompetanse vi kommer til å ha behov for i framtiden.

− Det å sitte å lage en framskriving av arbeidsmarkedet de neste 30 årene er ekstremt vanskelig. Du vil garantert bomme på noe. Alle kan ikke jobbe i helsevesenet. Det har jo også Helsepersonellkommisjonen pekt på.

− Hva er den største utfordringen for høyere utdanning og forskningssektoren i Norge framover, slik du ser det?

− Sektoren er notorisk dårlig på å prioritere bort. Det er et systemisk problem. Noe av årsaken til det er nok at det er et sterkt selvstyre ved de enkelte fakultetene. Dermed skjer prioriteringene gjennom vekst.

− For eksempel har veksten kommet etter styringssignaler der satsing på visse fagfelt premieres med mer penger. Og det har funka. Veksten har kommet ved de store utdanningene og gjennom de konkrete satsingene. Men man har ikke bygget ned noe annet for å finne rom til denne veksten. Det kommer til å bli et stort problem i tiden som kommer.

De siste åra har flere utdannet seg innenfor helse og medisin, vi har fått flere ingeniører og utdanningssystemet har stort sett vært ganske velfungerende, mener Kyrre Lekve.

− Men med mindre vekst, blir det verre. Vi kommer til å få flere ungdommer i dette landet fram til 2030, men så vil antallet synke kraftig fram mot 2040. Og færre ungdommer betyr færre studenter. Så det skal mye til for at det kommer masse penger til sektoren framover. Det er ikke lenge til den høye veksten vil tære på grunnfjellet.

− Så hvem kommer til «å vinne»?

− De store profesjonsutdanningene har fått mest penger de siste 20 åra. OsloMet, Kristiania og NTNU. Men Universitetet i Oslo har høy prestisje. Så mange vil nok fortsatt velge seg dit også i framtiden.

− De som kommer til å vinne er de som våger å prioritere bort noe. Snart får vi en nedadgående trend i ungdomskullene. Konkurransen om ungdommene kommer til å bli tøffere.

− Regjeringen ønsker å «breie ut» antall utdanningssteder. Er det klokt?

− Vel, her har faktisk regjeringen gjort seg selv en bjørnetjeneste. I forbindelse med den såkalte Nesnastriden fikk regjeringen vedtatt en lov som sier at dersom det er etablert et studiested ett eller annet sted i Norge, så kan ikke det legges ned permanent uten departementets velsignelse, forklarer Lekve.

− En slik lov vil jo virke mot sin hensikt. Det vil være veldig risikabelt å bygge ny campus i distriktene etter dette. Jeg kan aldri tenke meg at for eksempel Universitetet i Tromsø tar sjansen på å opprette en campus i Lakselv med en slik lov hengende over seg.

De som kommer til å vinne er de som våger å prioritere bort noe. Snart får vi en nedadgående trend i ungdomskullene. Konkurransen om ungdommene kommer til å bli tøffere

Et Nord-Norge-problem

Lekve mener de campusene som allerede er etablert rundt om i Distrikts-Norge stort sett klarer seg bra.

− Men vi har et Nord-Norge-problem. Der klarer man ikke helt å få til dette med høyere utdanning. I nord har man mislykkes i å tiltrekke seg både arbeidskraft og studenter. Bortsett fra i Tromsø, så sliter mange av de andre campusene i landsdelen. Mens campusene på andre mindre steder har klart seg bra.

En løsning kan ifølge Lekve være mer mobile utdanninger rundt om i distriktene. Hvis det er behov for flere lærere eller sykepleiere i en region, så kunne man etablert en treårig utdanning i «Fjord A», for så å flytte til «Fjord B» når kullet er ferdig utdannet.

− Ofte vil det være sånn at det ikke er nok ungdommer til å fylle opp en høyskoleutdanning hvert år. Men hvis man kan «tømme» et distrikt for mulige studenter i løpet av noen få år, for så å flytte til et annet sted, kan vi få mer bærekraftige utdanninger ute i distriktene, mener Kyrre Lekve.

− Det bør uansett være universitetene og høyskolene selv som bestemmer hvordan de skal organisere desentralisert utdanning.