Derfor krasjer offentlige IKT-satsinger

­Det er en helt vanlig tirsdag. Undertegnede har et møte med en spesialist på A-hus. Et familiemedlem har vært på utredning og familien skal ha et digitalt oppfølgingsmøte kl 14.00. Vi har fått lenke og passord, og jeg og min søster sitter klare foran hver vår PC.

Dette skal ikke skje på Teams eller Zoom, som vi er vant med. På grunn av personvernet har helsevesenet en egen plattform for slike møter. Det høres betryggende ut.

Vi klikker på lenken når klokken er slagen. «Velkommen. Verten vil invitere inn i chat-rommet», står det skrevet. Vi venter… Beskjeden om at verten vil åpne dørene gjentas. Og gjentas. Klokka blir 14.10. Min søster sender sms. Så, etter et kvarters tid kommer en melding fra en frustrert lege. «Datasystemet datt ned, og det tar vinter og vår å få startet opp igjen…».

Det ender med at min søster tar møtet på telefon.

De kjente eksemplene

Dette var ikke verdens undergang. Situasjonen var ikke dramatisk på noe vis, men den var kanskje symptomatisk?

Det er ikke mangel på historier om offentlige tjenester som svikter på grunn av «datatrøbbel».

Her er noen av de mer framtredende:

Helseplattformen i Trøndelag skulle være flaggskipet for en felles, digital pasientjournal i Midt-Norge. Vi er ikke helt der ennå …

St. Olavs hospital, universitetssykehuset i Trondheim, er for tiden i søkelyset for det som foreløpig må kunne karakteriseres som IKT-fiaskoen Helseplattformen.

Foto

Gorm Kallestad / NTB

I november i fjor skulle plattformen tas i bruk på St. Olavs Hospital i Trondheim, og siden i hele Helse Midt-Norge. Etter en katastrofal innkjøringsperiode ved St. Olavs er videre utrulling satt på vent. Det viste seg at det nye systemet førte til lengre ventelister, at pasienter fikk feil medisin og at driften på sykehuset ble dyrere. Mange kommuner har ikke tegnet kontrakt med Helseplattformen, og vil dermed ikke bruke systemet. Nesten ingen fastleger har tatt i bruk systemet.

Statens helsetilsyn har åpnet tilsyn mot St. Olavs etter flere alvorlige hendelser som kan ha gått utover liv og helse, deriblant et dødsfall ved sykehuset. Og da det i begynnelsen av mars kom fram at over 16.000 elektroniske brev fra sykehuset ikke har kommet fram til rett adressat, gikk sjefen for Helseplattformen av. Utsettelsen og de mange problemene vil føre til at dette store IKT-prosjektet, som har kostet 3,8 milliarder, vil føre til flere hundre millioner kroner i merkostnader.

Det er flere som har påpekt at Helse Midt-Norge med Helseplattformen har kjøpt katta i sekken, fordi man ikke sjekket grundig nok hva man var i ferd med å kjøpe. Epic, som systemet plattformen bygger på heter, var innført i København-området i 2016. Og danskene hadde minst like mye trøbbel med systemet som man fikk i Trondheim. Misnøyen og problemene var omfattende. En del leger var rasende og skrev bøker om «skandalen». Hvordan Helse-Midt kunne unngå å fange opp de store problemene man hadde i Danmark, er et spørsmål mange vil ha svar på.

Problemene og forsinkelsene med Helseplattformen har ført til at den amerikanske leverandøren Epic sendte et hundretalls ansatte til Trondheim for å løse akutte problemer.

Kaoset rundt Helseplattformen skal også forskes på – Sintef skal gjøre dybdeintervju med helsepersonell på St. Olavs hospital som skal gi svar på hva som eventuelt kunne vært gjort bedre da det nye journalsystemet Helseplattformen ble tatt i bruk, skriver Dagens Medisin.

Det er flere som har påpekt at Helse Midt-Norge med Helseplattformen har kjøpt katta i sekken, fordi man ikke sjekket grundig nok hva man var i ferd med å kjøpe

Nav har hatt flere datatrøbbel-historier oppigjennom, den mest alvorlige var det store moderniseringsprogrammet som førte til høring i Stortinget og Nav-sjefens avgang i 2015.

Det siste kapittelet handler om IT-satsingen «Prosjekt 3», som skal modernisere og automatisere sykepengebehandlingen i Nav. De 872 millionene dette prosjektet skulle koste er brukt opp, og videre utvikling finansieres nå over Navs driftsbudsjett, skriver Klassekampen.

Konsekvensene er at mer enn 4000 mennesker står i kø med sine klager om sykepenger, og ventetidene er nå oppe i 52 uker – mot 12 uker, som var gjennomsnittet før «Prosjekt 3».

Forsvaret har siden 2019 planlagt en storstilt modernisering, som blant annet omfatter utstrakt bruk av skytjenester. En anbudskonkurranse, som med en prislapp på 16 milliarder kroner, ville blitt tidenes største IKT-prosjekt i Norge, er nå avlyst.

Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hadde ikke mye pent å si om IKT-satsingen i Forsvaret da Riksrevisjonen la fram en rapport om saken i fjor.

Foto

Ole Berg-Rusten / NTB

Men Forsvaret sliter også med operative IKT-systemer. Riksrevisjonen ga i 2022 Forsvarets operative IKT-systemer merkelappen «sterkt kritikkverdig» (det sterkeste begrepet i Riksrevisjonens ordbok). – Rapporten om Forsvarets informasjonssystemer er en av de mest alvorlige Riksrevisjonen noen gang har lagt frem, sa riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen da rapporten ble lagt fram i oktober i fjor.

Forsvarets logistikkprosjekt – det såkalte GOLF/LOS-programmet – er også et eksempel der ting tar tid – veldig lang tid, og koster mye – veldig mye. Dette var et utviklingsprogram som gikk fra 2000 til 2017.

Prosjektet skulle ta tre år å utvikle, mens det tok nesten ni år. Det skulle koste 891 millioner, men kostnadene nesten doblet seg – med et ‘merforbruk’ på 748 millioner. I en evalueringsrapport skriver Oslo Economics lakonisk at «Samlet sett vurderer vi at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av Logistikkprosjektet med høy sannsynlighet var negativ». En årsak er levetiden. Systemene programmet er basert på er allerede utdaterte.

Rapporten om Forsvarets informasjonssystemer er en av de mest alvorlige Riksrevisjonen noen gang har lagt frem

Statens vegvesens havarerte prosjekt for bompenger – Grindgut − endte til slutt i retten der staten gikk på et smertelig tap i tre rettsaker. Først måtte man betale den leverandøren som ikke fikk oppdraget, BT Signaal – siden gikk staten til sak mot IBM, som hadde fått oppdraget. Her tapte staten i to runder mot IBM, og måtte betale mer enn 235 millioner kroner i erstatning for en løsning de ikke kunne bruke.

Grindgut-systemet var basert på hyllevare fra IBM som skulle tilpasses norske bompengesystemer. Til slutt ble leveransen så forsinket at Statens vegvesen i 2015 gikk til det drastiske skrittet at de sa opp kontrakten med IBM. Det viste seg å bli en kostbar manøver.   

Akson. «En innbygger – en journal» var daværende helseminister Jonas Gahr Støre sin drøm i 2012. Prosjektet ble etter hvert lagt inn under Direktoratet for e-helse, og fikk navnet Akson. Ingen mente at dette ville bli for vanskelig å få til. I 2012 var det høysesong for IT-optimisme.

Men den gang ei. Direktoratet for e-helse hadde ikke nok kompetanse i eget hus, så de brukte konsulenter for flere hundre millioner kroner. De betalte 20.000 kroner dagen for de dyreste, og forhåpentligvis flinkeste. Etter hvert kom det tall på bordet som viste at det ville koste 22 milliarder kroner for å få systemet til å fungere som forventet.

Riksrevisjonen konkluderte med at myndighetene ikke har hatt kontroll på satsingen, og prosjektet ble stanset i forbindelse med statsbudsjettet i 2022. Da hadde staten brukt 500 millioner kroner på Akson-prosjektet. «Staten vil ikke støtte opp om det videre arbeid med felles kommunal journal», var den korte begrunnelsen i statsbudsjettet.

Politiet skulle på begynnelsen av 2010-tallet få nytt, digitalt utstyr i bilene sine – apper og annet digitalt utstyr skulle gjennom det såkalte Merverdiprogrammet fornye den samlede IKT-støtten til politiets arbeid med straffesaker og øvrig kriminalitetsbekjempelse. 

I 2015 ble hele programmet skrotet av justisministeren. Men politiet har fortsatt utfordringer med gamle og ustabile IKT-systemer som ikke samhandler. Dette har vært en utfordring over lang tid, og er «kritikkverdig», skriver Riksrevisjonen i en rapport fra 2022. Systemene fungerer hver for seg, men samhandler ikke. Dette fører til ineffektiv ressursbruk og mangelfull styringsinformasjon, ifølge revisjonen.

Nasjonal digital læringsarena (NDLA) er en nettbasert læringsressurs for elever i videregående skole. NDLA distribuerer læremidler til mange fag i videregående opplæring. Intensjonen er at tilbudet hele tiden skal bli oppdatert og videreutviklet. Prosjektet er initiert og driftet av norske fylkeskommuner, med unntak av Oslo, som har valgt å stå utenfor. Siden oppstarten for mer enn tolv år siden har NDLA vært omstridt, og flere ganger har det kommet krav om å avvikle satsingen. Blant annet blir prosjektet kritisert for at det nærmest har monopolstatus som leverandør til læremidler i videregående skoler. Det sies også at tilbudet av læremidler ikke blir utvidet og oppdatert i særlig grad (fylkeskommunene sparer dermed penger …) og at nye, innovative læringsmetoder derfor ikke slipper til. En annen kritikk er at lærerne ikke er bekvemme med systemet, og ikke er lært tilstrekkelig opp i bruken av det.

Med det elektroniske kortet Flexus skulle stadig flere reise elektronisk med NSB og Ruter i Oslo og Akershus. Etter 600 millioner og 13 år med testing og sperreporter som ikke virket, ble systemet droppet.

Foto

Bjørn Sigurdsøn / NTB

Ruter og NSB skulle i sin tid innføre det elektroniske billettsystemet Flexus, og i 2005 ble det (av daværende Oslo sporveier) installert fysiske sperrer rundt om på T-banestasjoner i Oslo. Kun den elektroniske billetten kunne åpne veien til T-banen − på den måten skulle man unngå sniking.

Ruter overtok systemet i 2009 og fant fort ut at de ikke fikk dette til å virke skikkelig. Det ble nesten håpløst for kontrollørene å finne ut om noen av de flere hundre passasjerene som strømmet til og fra, ikke hadde gyldig billett.

Det ble brukt 600 millioner kroner på det som i 13 år stod som ubrukte sperreporter. I 2011 bestemte NSB og Ruter seg for å droppe Flexus-kortet til fordel for egne kort. Men med dagens enkle Ruter-app, er det nok få i Oslo som fortsatt ønsker seg Flexus-kort.

Debatten raser

I nettavisen Digi.no, som skriver om IKT og teknologi, har det pågått en debatt om offentlige IKT-prosjekter om hvorfor det «er så vanskelig». Mye handler om «mangel på smidighet». Det er «kostnadskontroll og gjennomplanlagte prosjekter» versus «prøving og feiling og veien blir til mens du går».Eller sagt på en annen måte, «Statens prosjektmodell» versus «Manifesto for Agile Software Development» (det fins… se egen sak).

Dette smidighetsmanifestet består av fire leveregler for IKT-
utvikling:

• Personer og samspill fremfor prosesser og verktøy

• Programvare som virker fremfor omfattende dokumentasjon

• Samarbeid med kunden fremfor kontraktsforhandlinger

• Å reagere på endringer fremfor å følge en plan

At det å leve etter disse punktene kan utfordre tradisjonell offentlig prosjektstyring, er åpenbart.

I Digi-dabatten skriver Frode Danielsen, fungerende direktør i Digitaliseringsdirektoratet at «smidig utvikling og prosjekter som skal skape brukereffekter på tvers av virksomheter og sektorer utfordrer budsjett- og rapporteringsprosessene i offentlig sektor». Han mener offentlig sektor må tenke nytt og samarbeide mer «på tvers».

Yngve Milde fra Bekk consulting mener statssekretær i Kommunaldepartementet og den som «holder i IKT-satsingen» i regjeringen, Gunn Karin Gjul misforstår, når hun i et innlegg skriver at «På den ene siden krever bruk av offentlige penger at vi har gode og solide beslutningsgrunnlag. Vi må vite hva pengene går til. På den andre siden kan effektivt digitaliseringsarbeid kreve smidighet og mulighet for tilpasning og justeringer underveis i arbeidet».

Milde viser til «manifestet», og påpeker:

«Når Gjul forsvarer en modell som utelukkende fokuserer på punktene til høyre i manifestet, samtidig som hun hevder at etatene får være smidige på venstresiden, avslører det dessverre den manglende innovasjonsforståelsen i dagens politiske digitaliseringsledelse».

Ifølge Yngve Milde må vi erkjenne at «IT-utvikling slekter mot FoU, ikke mot byggeprosjekter. Så trenger vi en stor, statlig digitaliseringspott med fleksible, lavterskel, trinnvise tildelinger, som kan utløse midler fleksibelt og uavhengig av årlige budsjettsykluser», skriver han. Og konkluderer:

«Til slutt må vi holde nasjonale politikere unna detaljbeslutningene om hvor midlene går. Det er som å helle sand i det offentlige digitaliseringsmaskineriet». 

Det er altså ingen overdrivelse å si at deler av offentlig sektor har fått et noe «dårlig rykte» for sin evne til å «følge med i timen» og bli mer digitale.

Men det er ikke dermed sagt at det dårlige ryktet stemmer.

Det kan du lese om i morgen: "Det offentlige er mye bedre enn sitt rykte"