Kompetansepolitikk − en av 2020-årenes viktigste saker

Erik Kollerud er leder i YS, og nykommer som fast spaltist i Dagens Perspektiv.

SYNSPUNKT. Det er umulig å skrive sin første spalte i denne avisen uten å starte med koronapandemien. For meg som fagforeningsleder har pandemien og konsekvensene av den preget det meste jeg har gjort i 2020.

På den ene siden har det vært viktig å ta vare på medlemmene som har opplevd ledighet og permittering. På den andre siden har det vært et nærmest kontinuerlig trepartssamarbeid om nye redningspakker og tiltak for å dempe de verste konsekvensene for arbeidslivet i stort.

Naturlig nok er fokuset kortsiktig; hvordan sørge for at folk har penger til å betale regningene sine, hvordan sørge for at arbeidsplassene finnes der når viruset er slått tilbake, hvordan sørge for at det samfunnskritiske maskineriet fremdeles fungerer og de ansatte som gjør disse jobbene kan gå på jobb.

Pandemien er ikke over og disse spørsmålene vil prege den politiske samtalen i lang tid fremover.

Men vi må samtidig minne oss selv på at de utfordringene det norske arbeidslivet sto overfor ved inngangen til 2020 er minst like presserende ved inngangen til 2021.

Pandemien har forsterket behovet for å ta tak i disse.

Vi vet alle hva vi står overfor: Vi har en teknologisk utvikling som går raskt og som i stor grad vil påvirke hva vi jobber med og hvordan vi jobber. Vi får langt flere eldre som vil sette velferdsstaten under press. Vi må kutte utslipp og gjøre de aller fleste næringer grønnere. Og, vi ønsker flest mulig i arbeid. Dette gir behov for store endringer i arbeidslivet fremover.

Løsningen på disse utfordringene er mange, men det er én faktor som ligger til grunn for dem alle: Kompetanse. Humankapitalen, det du og jeg bidrar med av kunnskap og ferdigheter i arbeidslivet, er den største ressursen vi har i samfunnet vårt. I Norge har vi hittil vært gode på å utnytte denne kapitalen. Ifølge World Economic Forum faktisk best i verden.

Men humankapitalen er ikke en statisk størrelse. Den må vedlikeholdes og utvikles.

Når verden rundt oss forandrer seg og kravene endres, må vi evne å omstille oss i samme tempo.

Vi trenger å tenke nytt, særlig når det gjelder kompetanseutvikling i arbeidslivet

For meg står livslang læring sentralt. Å utvikle kompetansen vår kontinuerlig er en forutsetning for å skape nye og levedyktige arbeidsplasser og dermed trygge den økonomiske bærekraften i samfunnet. For fortsatt å være attraktiv arbeidskraft og for å kunne delta i arbeidslivet fram til pensjonsalder, må den enkelte arbeidstaker ha mulighet til å videreutvikle sin kompetanse og omstille seg i et arbeidsliv som endrer seg raskere.

Denne problembeskrivelsen er det enighet om. De siste årene er det blitt levert flere utvalgsrapporter og en egen stortingsmelding om livslang læring. Disse arbeidene har pekt på mange utfordringer i dagens system, og kommet med gode intensjoner og forslag når det gjelder framtidas løsninger.

Men fortsatt mangler det mye før vi kan hevde å ha et helhetlig system som sikrer hver og en av oss mulighet til kompetanseutvikling gjennom et helt livsløp. Vi trenger å tenke nytt, særlig når det gjelder kompetanseutvikling i arbeidslivet. Det er i arbeidslivet mesteparten av læringen skjer. Det du hadde med deg fra utdanningssystemet er bare en liten del av det du har av kunnskap og ferdigheter når du går av med pensjon 40 år senere.

Så hva mangler vi? Jeg vil peke på noen sentrale punkter:

• Etablerere et kollektivt kompetansefond som sikrer ansatte reell mulighet til kompetanseutvikling, og virksomheter insentiver og handlingsrom til å investere i ansattes kompetanseutvikling.

• Et finansieringssystem som sikrer den enkelte arbeidstakers livsopphold ved etter- og videreutdanning.  

• En plikt for arbeidsgivere til å lage kompetanseplaner for alle ansatte.

• Et enhetlig og nasjonalt system for vurdering, dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse. 

• Etablere en digital plattform som gir en samlet oversikt over etter- og videreutdanningstilbud, både formelle og ikke-formelle, private og offentlige.

• Utarbeide en langtidsplan for livslang læring som revideres av partene hvert fjerde år og følges opp i de årlige statsbudsjettene.

Lista med tiltak kunne vært lengre, og tiltakene vil koste. Men det vil bli dyrere ikke å gjennomføre nødvendige tiltak. Kompetanse må bli en av 2020-årenes aller viktigste politiske saker.

Vi har ikke råd til å la være.