– Vi har tråkket på en eksistensiell landmine

Øivind Kvalnes er filosof og jobber med etikk, moral og samfunnsansvar som førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon

på Handelshøyskolen BI. Han har tidligere også vært daglig leder ved Humanistisk Akademi og rådgiver i Geelmuyden.Kiese.

– Jeg tror krisen har fått opp øynene hos mange for alt det vi tar for gitt i hverdagen. Det har skjedd noen dramatiske sammenbrudd i våre forventninger til verden, sier Kvalnes i Dagens Perspektivs sommerserie om «Norge etter korona».

Eksistensiell landmine

– Hva har koronakrisen gjort med det norske samfunnet – hva er den viktigste lærdommen vi har fått i løpet av denne tiden?

– Vi har tråkket på en eksistensiell landmine. I utgangspunktet kan kriser danne grunnlag for viktige erkjennelser. Hvordan skal vi innrette oss heretter? Hva trenger vi å gjøre annerledes? Hvordan kan vi stille opp for hverandre?

– Foreløpig er det flere spørsmål enn svar.  Det vil ta tid før dette synker inn og eventuelt skaper læring. Så vet vi fra forskning at erfaring alene ikke skaper læring. Det er erfaring koblet til refleksjon over det en har vært med på som kan skape læring. Derfor blir den offentlige samtalen, og mer lokale samtaler blant familie, venner og naboer, avgjørende for læringen.

– Hvordan har denne pandemien forandret oss med tanke på å oppleve frykt og usikkerhet i et samfunn som vi har vært vant til å tenke på som trygt og oversiktlig?

– Mange har forestilt seg at de har rimelig trygge og stabile jobber, og plutselig blitt kastet ut i arbeidsledighet. Det tror jeg er et sjokk som vil sitte i lenge. For mange tror jeg det kan være sunt å kjenne på frykten og usikkerheten. Det kan gi grunnlag for større takknemlighet og erkjennelse av egne privilegier. Så er det en fare for at ulikheter i samfunnet forsterkes. Det er de som allerede sliter som rammes hardest og blir mest utrygge. Vi har en ulikhetskrise som vokser.

Jeg tror folk ser behovet for politikere som klarer å løfte blikket og tenke lengre enn til neste valg

Borgerlønn?

– Hvordan vil den «nye normalen arte seg i norsk arbeidsliv etter korona?

– For noen ser det ut til å bli mer fleksibilitet med tanke på hvor de jobber fra. Mange har erfart at de ikke er avhengige av å sitte på kontorplassen sin for å løse oppgavene sine. I høyskole- og utdanningssektoren ble vi kastet inn i en digital omstilling som måtte skje i løpet av få dager, for å sikre at studentene kunne fortsette å lære og ta eksamen. For mange lærere var det krevende å henge med i det tempoet. Jeg lurer på om disse også vil streve med å finne seg til rette i den digitale virkeligheten som trolig også vil være normalen fra høsten av.

– Hvordan bør staten forholde seg til «den videre utviklingen» i økonomien og arbeidsmarkedet? Mer aktiv? Mindre skatter? Andre ting? 

– Borgerlønn er en idé som gjerne kan prøves ut. Med økende automatisering av prosesser i arbeidslivet trengs det nye ideer om organisering. Partene i norsk arbeidsliv har historikk for å samarbeide, og det gir grunnlag for felles utprøvinger. Staten kan ha en rolle i å tilrettelegge og koordinere dette.

– I 2021 er det stortingsvalg. Hva slags betydning tror koronakrisen vil få for folks politiske preferanser?

– Jeg tror folk ser behovet for politikere som klarer å løfte blikket og tenke lengre enn til neste valg. En utfordring i samfunnet vårt er at både demokratiet og kapitalismen til en stor grad er kortsiktig. Politikerne tenderer mot å bli værhaner, og snu seg etter hva de tror vil skaffe dem stemmer til høsten. Bedriftsledere er gjerne mer opphengt i de nært forestående kvartalstallene enn av bærekraft. Nå trengs det både politikere og kapitalister med evne til å tenke langsiktig og bærekraftig. 

– Hvordan vil koronakrisen få innvirkning på samhandlingen mellom stater og den geopolitiske situasjonen?

– Krisen har vist hvor viktig det er med koordinert, kunnskapsbasert innsats på tvers av landegrenser. Dette er ikke tiden for isolasjon og rivalisering. Så blir spørsmålet om det finnes tilstrekkelig vilje og evne til å samkjøre tiltak. Det vil være krefter som jobber for koordinering og samarbeid, og motkrefter som vil prioritere seg og sitt.

Beslutningstakere over hele verden har hatt visst om at en slik virus sannsynligvis ville komme, men ikke tatt tilstrekkelige grep 

• Les hva flere norske tenkere mener om «Norge etter korona» her.

En varslet krise møtt med passivitet

– Hvis du «fikk bestemme» – hvilke tre konkrete grep burde politikerne ta «post korona», for å sette «ny kurs for Norge»? Og hvorfor akkurat disse?

– Borgerlønn. Samfunnsutviklingen går i retning av større sosiale ulikheter og automatisering som gjør menneskelig arbeid overflødig. Vi bør eksperimentere med borgerlønn som et mottrekk.

– Risikofylt lek for barn. Dette er et konkret og langsiktig forslag. Barndomsforskning viser at barn trenger å boltre seg i risikofylt lek for å utvikle seg til robuste og selvstendige individer. Det handler om å forberede barn på uvisshet og hindre at de blir lammet ved enhver motgang. Da kan vi ikke ha myndigheter og foreldre som pakker barna inn i bomull og skjermer dem mot alt som kan være vondt og vanskelig i livet. 

– Oppgradere status for håndverk og praktisk arbeid. De siste tiårene har vi sett en nedvurdering av praktisk kunnskap. Det er mastergrader og akademisk kunnskap som teller. Folk som er flinke med hendene fortjener høyere anerkjennelse. Vi trenger å bli flinkere til å kombinere. På Island kjenner jeg en forsker på samfunnsansvar som er frisør hver torsdag. Slike kombinasjoner er sunne.

– Har du andre betraktninger rundt «Norge etter korona» som ikke dekkes av disse spørsmålene?

– Koronakrisen er en varslet krise. Beslutningstakere over hele verden har hatt visst om at en slik virus sannsynligvis ville komme, men ikke tatt tilstrekkelige grep for å forberede samfunnet på den. Jeg tror dette dels skyldes en frykt for å gjøre feil, og dels en form for tilskuereffekt. Folk er redde for å gjøre noe som i ettertid viser seg å være feil. Det fører til passivitet.

– Frykten for å gjøre en aktiv feil, å gjøre noe som burde vært ugjort, har ført til en rekke passive feil. Man har latt være å gjøre det som skulle vært gjort. Alle har tatt en tilskuerrolle. Du står i en stor flokk og ser på en hendelse hvor noen burde ta affære. Jo flere tilskuere, desto mindre sjanse for at noen griper inn, siden vi er så mange som deler på ansvaret, og hver enkelt tenker at det kanskje er noe galt med egen tolkning av situasjonen, siden alle andre er passive.