Nå må vi klare å navigere i ustabilt farvann

Det mener Ivar Slengesol i Eksportkreditt.

Eksportkreditt er en del av det såkalte virkemiddelapparatet, og tilbyr næringslivet lån til finansiering av eksport og internasjonal vekst.

Slengesols svar på hvilke utfordringer Norge står overfor «etter korona» går i en tydelig retning: Ut av landet. Men Slengsol snakker ikke bare for sin syke mor og egen arbeidsplass, han frykter for både velferdsstat og arbeidsplasser dersom vi ikke klarer å tette det store norske «eksportgapet».

Hvis vi må, så kan vi

– Hva har koronakrisen gjort med det norske samfunnet – hva er den viktigste lærdommen vi har fått i løpet av denne tiden? 

– Jeg er imponert over hvor raskt det offentlige, næringslivet og det sivile samfunnet agerte når regjeringen først «trykket på knappen» 12. mars. Alle bidro. I ettertid vil det nok vise seg at enkelte beslutninger var feil. Men i sum synes jeg krisen viste at «hvis vi må, så kan vi, og i hovedsak på en kompetent måte» Det gir grunn til optimisme.

– Hvordan har denne pandemien forandret oss med tanke på å oppleve frykt og usikkerhet i et samfunn som vi har vært vant til å tenke på som trygt og oversiktlig?

– Jeg håper vi har lært litt om beredskap, om å være forberedt på framtiden. En global pandemi var jo ikke et usannsynlig scenario. Kanskje har «Lykkelandet» blitt litt for selvtilfreds? Vi, privat og offentlig sektor sammen, i samarbeid med sivilsamfunnet der det er relevant, må forberede oss gjennom handling, ikke intensjonserklæringer.

– I et internasjonalt perspektiv må Norge navigere i et ustabilt farvann, «The New World Disorder» som The Economist hadde på forsiden i juni. Klimakrisen må adresseres. Og på eksportområdet må Norge ta grep for å møte konkurransen fra andre land. Knapt noen land har tapt større markedsandeler av global handel de siste 20 årene, og handelsunderskuddet uten olje og gass er fordoblet fra 2011 til 400 milliarder kroner i 2019. Våre viktigste eksportnæringer er nå hardt rammet av dobbeltslaget korona OG oljeprisfall. Fra midten av dette tiåret faller oljeproduksjonen markant. Dette «eksportgapet» må Norge fylle, og det haster.

Dessverre er det mest sannsynlige scenariet at trenden fra de siste årene fortsetter: geopolitisk konflikt, regionalisering og handelskrig

Å adressere eksportgapet

– Hvordan vil den «nye normalen arte seg i norsk arbeidsliv etter korona?

– Hjemmekontor eller ikke, og fysiske vs. digitale møter, er interessante diskusjoner. Men jeg er mest opptatt av at Norge på vei ut av krisen skaper flere produktive arbeidsplasser i internasjonalt-rettet og konkurranseutsatt næringsliv. Det er slik vi får impulser, snapper opp teknologi og holder oss skjerpet. Å sikre de helhetlige verdikjedene og økosystemene i norsk eksportrettet næringsliv gjennom krisen bør derfor ha høyeste prioritet.

– Maritim næring og offshore leverandørindustri, for eksempel, er ikke bare er viktig for dagens eksport, men også helt avgjørende for videreutviklingen av nye eksportnæringer og det grønne skiftet gjennom flytende havvind, grønn skipsfart og annen teknologiutvikling.

– Hvordan bør staten forholde seg til «den videre utviklingen» i økonomien og arbeidsmarkedet? Mer aktiv? Mindre skatter? Andre ting? 

– Jeg mener det aller viktigste for landet er å adressere eksportgapet. Den negative eksportutviklingen er alvorlig, og må snus hvis Norge skal opprettholde verdiskapning og sikre velferden. Norge trenger en klar og konkret strategi for hvordan vi skal lykkes med fremtidens eksportsatsing. Jeg er bekymret fordi vi i liten grad klarer å kommersialisere, oppskalere og få norske produkter og tjenester ut i verden. Konkurransen eksportland imellom er tøff, og vil bli hardere post-korona.

– Vi kan lære av andre lands satsninger, blant annet Sverige og Danmark og av vår egen suksess innen oljeleverandør- og sjømateksport. I tillegg til en klarere eksportstrategi, trenger vi tydeligere styring av eksportsatsningen ledet av statsministeren, og en omorganisering virkemiddelapparatet. Næringslivet må involveres på en mer strukturert og strategisk måte. Det er behov for store endringer. 

• Les hva flere norske tenkere mener om «Norge etter korona» her.

Behov for internasjonalt samarbeid, men …

– I 2021 er det stortingsvalg. Hva slags betydning tror koronakrisen vil få for folks politiske preferanser? 

– Det er vanskelig å si. Jeg håper at de partiene som tar utfordringene jeg beskriver over mest på alvor får framgang.

– Hvordan vil koronakrisen få innvirkning på samhandlingen mellom stater og den geopolitiske situasjonen?

– 2020 føles litt som 1989, men med et annet fortegn. Dessverre er det mest sannsynlige scenariet at trenden fra de siste årene fortsetter: geopolitisk konflikt, regionalisering og handelskrig. De internasjonale organisasjonene er svekket. Kina utfordrer, USA trekker seg tilbake. Også internt er mange land dypt splittet politisk, dette gjelder jo ikke bare USA. Koronakrisen kan føre til at økonomiske ulikheter øker enda raskere, noe som vil være ytterligere destabiliserende, internt og mellom-statlig. 

– Koronakrisen viser behovet for internasjonalt samarbeid og koordinering. Etter andre verdenskrig kom landene sammen og etablerte et internasjonalt styresett i form av WHO, GATT (nå WTO), Verdensbanken, IMF og resten av FN-organisasjonene. Det multilaterale systemet må redesignes og styrkes, men akkurat nå er det vanskelig å se at det kommer til å skje. Imidlertid gjør den siste utviklingen i EU meg litt mer optimistisk. EU forsøker å finne sin plass, blant annet gjennom en høyprofilert satsning på klimaomstilling gjennom den grønne given («Green Deal»). Her må Norge henge med.

– Hvis du «fikk bestemme» – hvilke tre konkrete grep burde politikerne ta «post korona», for å sette «ny kurs for Norge»? Og hvorfor akkurat disse?

– Jeg vil trekke fram behovet for en ny kraftfull satsning på internasjonalt rettet næringsliv. Jeg mener dette er kritisk for Norge, gitt utviklingen som beskrevet over. Velferdsstaten er bygd på en grunnmur av handel. Som land hadde vi aldri vært der vi er i dag uten eksport: fra tømmer, fisk og skipsfart til metaller, olje og gass, sjømat, maritim og offshore leverandørindustri og andre varer og tjenester i nyere tid.

– Det må som sagt store endringer til for å snu den negative eksporttrenden. Klarer vi det, vil vi samtidig adressere relaterte utfordringer, som å skape flere produktive arbeidsplasser i privat sektor, øke skatteinngangen fra andre næringer enn olje og gass, opprettholde sysselsetting og bosetting i distriktene, og klimaomstille norsk næringsliv.