Mer pisk og gulrot i digitaliseringen

SYNSPUNKT | Norge har fått sin aller første digitaliseringsminister, etterlengtet av mange, mens andre stiller spørsmål om viktigheten av atter en ny statsrådspost.

IKT-Norge er en av de som i årevis har tatt til orde for en digitaliseringsminister i Norge, og vi er en av de som jubler høyest for at Nikolai Astrup nå har fått denne rollen. Ikke bare har Norge fått en statsråd for omstilling og vekst i Norge, men nettopp at det er Astrup er også betydningsfullt. Han er blant de statsråder som også i sin tidligere ministerpost koblet fagområde og digitalisering på glimrende vis, og startet den digitale transformasjonen av utviklingspolitikken. Derfor er ikke bare rollen viktig, men også mannen i jobben.

Så skal det sies at vi hadde ønsket oss at ministeren ikke ble lagt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, men derimot direkte i Finansdepartementet eller ved Statsministerens kontor. Dette for å gi rollen ytterligere tyngde og makt gjennom penger. Gledelig er det at Astrup har fått overført Altinn fra næringsministeren og ekom fra samferdselsministeren. Det gir muligheter og sammenheng. Men vi skal gi det en sjanse, for er det noe vi trenger i dette landet er det felles innsats, tydelighet, krav og «pisk og gulrot»-politikk.

Digitalisering nå er en snart en like naturlig del av samfunnsutviklingen som strøm, veier og innlagt vann. Men lover og regler er ikke godt nok forberedt på denne nye gjennomgripende teknologien og en digitaliseringsminister kan virke som en pådriver overfor resten av regjeringen.

Vellykket digitalisering av offentlig sektor krever etablering av felles løsninger og sterkere samordning på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Det er ikke nok at hver minister er flink med digitalisering i sin sektor.

Full utnyttelse av de digitale mulighetene krever at vi alle hever brukerkompetansen, at mange arbeidstakere hever sine digitale ferdigheter og at noen flere av oss blir digitale eksperter. For å lykkes med dette kreves en stemme rundt kongens bord som kan jobbe på tvers av ulike sektorer og departementer.

Vårt aller første råd til digitaliseringsminister Astrup var å etablere en nasjonal strategi for kunstig intelligens, og det tok ikke lang tid før han leverte på nettopp det. Nå skal vi heldigvis ikke lenger diskutere om vi trenger en slik strategi, men hva den må inneholde. Og her er det mange aktører, og vår anbefaling er at om ikke departementet selv skal holde i arbeidet bør denne utvikles av en partsnøytral aktør uten eierinteresser, som evner bred involvering for en forsknings- og kunnskapsintensiv prosess. Derfor peker vi på Forskningsrådet.

En rekke EU-land har eller er i ferd med å få strategier for kunstig intelligens. EU har vedtatt en koordinerende plan for arbeidet, hvor de ber alle EU-land, Norge og Sveits om å få på plass egne strategier i løpet av 2019. En felles satsing for å styrke virkningen av de ulike landenes investeringer og oppmuntre til samarbeid og synergier.

Strategien må være en forpliktende, konkret og ambisiøs satsing som konkretiserer på kompetanse og anvendelse på områder vi er og vil være gode på. Strategien må blant annet svare ut etiske og regulatoriske utfordringer, tilgang på kompetanse, tillit til og bruk av data og hvordan Norge skal jobbe med kunstig intelligens opp mot andre land. Tilgang på data, deling av data og kunstig intelligens er gjensidig avhengig av hverandre for å utløse verdipotensialet. Selskaper som satser på og aktivt tar i bruk kunstig intelligens er mer lønnsomme. Vi må derfor ta del i verdiskapingen som bidrar til ny vekst for Norge.

Norge har allerede ledende forsknings- og kompetansemiljøer innen kunstig intelligens, og mange digitale selskaper, for eksempel innen energi, transport, helsedata og velferd. Slik kan vi løse store samfunnsutfordringer.

For det er dit vi må komme, at vi går vekk fra «skjemadigitalisering» og til digitalisering som løser de virkelige samfunnsutfordringen våre. Det fordrer at hele offentlig sektor tar brukerens fokus, samhandler, effektiviserer og henter ut gevinster.

To rapporter fra Riksrevisjonen understøtter dette, og kritiserer Kommunal- og moderniseringsdepartementet for svak samordning og for svak sentral styring av offentlig digitalisering. Det fremheves at departementet ikke har skaffet seg tilstrekkelige virkemidler for å kunne oppfylle Stortingets målsettinger for digitalisering i stat og kommuner.

Med en digitaliseringsminister som har fått ansvar for de tre viktigste offentlige digitaliseringsetatene ligger forholdene bedre til rette for samordning og styring i digitaliseringsarbeidet. Parallelt med arbeidet med en strategi for kunstig intelligens bør derfor Astrup også prioritere å samordne de offentlige aktørene og fjerne lovverk som hindrer deling av data for å styrke informasjonsflyt og utvikling av nye tjenester innad i offentlig sektor og levere data til næringslivet som kan foredle disse videre til nye tjenester.

I tillegg må kompetansekrisen løses både på kort og lang sikt, med det mål å heve kompetansenivået i hele befolkningen. Og for også å sikre vekst og verdiskaping må det på plass retningslinjer som sikrer en bedre arbeidsdeling og samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Beskrivelse av behov og fastsetting av krav gjøres av offentlig sektor. Utvikling og levering av løsninger gjøres av privat sektor.

Vi skal være Astrups viktigste vaktbikkje, men også hans største supporter. Norge trenger en digitaliseringsminister som lykkes.