– Redsel for å tukle med naturen skaper skepsis mot eggdonasjon

 Videre skal aldersgrenser for kvinner som skal gi og motta egg, kombinasjon av egg- og sæddonasjon og økonomiske spørsmål skal utredes. Donoren skal være kjent.

• LES OGSÅ: Datafeber herjer i helsevesenet

Nå står den politiske striden om eggdonasjon skal tillates i Norge. Spørsmålet om hvem som er mor til barnet står sentralt.

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Marit Melhuus, har siden begynnelsen på 2000-tallet forsket på innlemmelsen av reproduksjonsteknologier i Norge, og hva disse teknologiene betyr blant annet for det å være foreldre.

I løpet av denne tiden har det kommet nye lover og definisjoner, men spørsmålet om assistert befruktning er fremdeles omstridt.

– Over tid har språket endret seg. Det som tidligere ble omtalt som kunstig befruktning, heter nå assistert befruktning. Dette er et uttrykk for at anvendelsen av reproduksjonsteknologiene har blitt normalisert, sier hun i en pressemelding.

Et sterkt bilde på sorg

Melhuus begynte sitt forskningsarbeid på bioteknologi med å se på de ufrivillige barnløse, og ble invitert til å delta på møtene til det som da het Forening for ufrivillig barnløse (FUB). Nå heter de Ønskebarn. Det Melhuus forsøkte å bore i, var hva det betyr å få et «eget barn». Det ble et følelsesladet feltarbeid:

– Et sterkt bilde på omkostningene ved ufrivillig barnløshet møtte meg på et av de første møtene jeg deltok på. Der var det et par, og begge bar et sort sørgebånd. Dette sorte båndet var ikke bare et bilde av sorgen over det barnet de aldri fikk, etter ti år med forsøk, men også en synliggjøring av tapet av noe som aldri ble. Det gjorde et dypt inntrykk på meg.

Et betent tema

– Eggdonasjon har vært og er fortsatt forbudt i Norge. Det er i dag tillatt å ta ut egne egg, befrukte dem utenfor livmoren og sette dem inn igjen, men en kvinne kan ikke, i Norge, motta egg fra en annen kvinne. Trenger hun et egg, må hun reise utenlands.

I 2011 hadde imidlertid Bioteknologirådet for første gang flertall for å tillate eggdonasjon, og de gjentok standpunktet i 2015. Men det pågår fortsatt intense politiske diskusjoner om hvorvidt Norge skal tillate eggdonasjon.

• LES OGSÅ: Superrike sprøyter milliarder inn i den blomstrende udødelighetsindustrien

Melhuus har studert lovgivningen på dette feltet over tid. Det interessante har nettopp vært å følge utviklingen, forteller hun: Hvilke spørsmål ble stilt? Hva var kontroversielt på 1950 tallet – og hva skaper strid i dag? Hvilket verdigrunnlag kommer til syne?

– En stor del av den tidligere diskusjonen kan summeres opp i ett begrep som gikk igjen, også da jeg intervjuet stortingsrepresentanter, og det var «å tukle med naturen». Assistert befruktning ble blant annet stilt opp som en kontrast til adopsjon, hvor barna allerede er født på «naturlig» vis og har behov for et godt hjem. Nå går imidlertid debatten både om eggdonasjon og om surrogati. Surrogati var ikke et tema blant de ufrivillig barnløse jeg studerte tidlig på 2000-tallet, forteller Melhuus.

Lik relasjon

I de tidligste diskusjonene om assistert befruktning dreide diskusjonen seg om andre temaer:

– Aktuelle spørsmål var om man kunne lagre sæd og hvor lenge, og om man måtte være gift for å få tilgang til assistert befruktning. Spørsmål om sæddonors anonymitet var også et tema, og hvorvidt man kunne benytte seg av donorsæd og prøverørsbehandling samtidig.

Tidlig var det også en diskusjon om denne behandlingen skulle være en del av det offentlige helsetilbudet i det hele tatt.

• LES OGSÅ: 110 millioner til bioteknologiprosjekter

Det som kom fram gjennom professorens samtaler med de ufrivillig barnløse, var hvor viktig det var for disse parene at relasjonen mor og far fikk til barnet var mest mulig lik – at ikke barnet skulle «tilhøre» den ene mer enn den andre. Og det var ulike måter å tenke rundt dette på, forteller Melhuus, og flere sa at kanskje adopsjon var bedre i den forstand at da står mor og far likt.

På tross av at eggdonasjon var forbudt, var dette likevel ansett som et bedre alternativ enn sæddonasjon. Tanken var da at om mannen bidro med sæd, paret fikk donert et egg, og kvinnen bærer barnet fram, da tilhører barnet begge, på et vis. For mange kvinner var det også viktig å kunne føde barnet selv.

En ny likestillingsdebatt?

Farskap og morskap bestemmes på ulike måter.

– Et av de interessante argumentene i stortingsdebatter rundt sæd- og eggdonasjon, handlet om at sæd kommer utenfra. Det har alltid vært knyttet usikkerhet til hvem som er barnets far, derav også loven om at far til barnet er den som er gift med mor, den såkalte pater est regelen, og det helt uavhengig av om han er genetisk far eller ikke. I dag har vi tilgang på DNA-prøver, som også er et viktig gjennombrudd fordi prøvene med stor sikkerhet viser hvem som er den genetiske faren.

• LES OGSÅ: Teknologiske gjennombrudd som aldri ser dagens lys

Med mor er det annerledes, forklarer Melhuus: Mor til barnet er kvinnen som føder det, selv om hun har brukt donoregg. Forskeren har nylig skrevet om hvordan egg og sæd behandles forskjellig, og at man nå kan se en annen tankegang vokse fram. Bioteknologirådet anerkjenner nå for eksempel at det er forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder reproduksjon, men de vil gi egg og sæd lik etisk verdi, forklarer Melhuus.

Et av de interessante argumentene i stortingsdebatter rundt sæd- og eggdonasjon, handlet om at sæd kommer utenfra

– Jeg tolker det dithen at å gjøre egg og sæd etisk like handler om at de bidrar likt, rent genetisk, til å skape et embryo, noe som ikke er en urimelig tolkning. Vi får da en helt annen likestillingsdebatt, når man frakobler egg og sæd fra kvinne og mann og stiller substansene likt. Da blir det urimelig at infertile kvinner ikke skal få mulighet til eggdonasjon, når infertile menn kan hjelpes via donorsæd. Diskusjonen forskyver seg, sier Melhuus.

Restriktive Norge

For å forstå de norske holdningene til bioteknologi ble Melhuus sterkt engasjert i lovgivningen, og har skrevet en bok om bakgrunnen for og utviklingen av lovgivningen i Norge. Hva er det som gjør at vi er så restriktive, sammenlignet med andre land i Europa?

Forplantning og reproduksjon har, ifølge Melhuus, en spesiell plass i norsk bevissthet og offentlighet. Det har blant annet å gjøre med vår oppfattelse av natur og hva som er naturlig, sier professoren. Hun fortsetter:

– Jeg tror også at vi må forstå de norske holdninger i et historisk perspektiv – vi må tilbake til 30-tallet, til forestillinger om rasehygiene og steriliseringslovene, og senere nazismen og redselen for eugenikken, eller en systematisk utvelgelse av de arvelige egenskapene i befolkningen. Men det er også viktig å se på kirkens rolle i debatten om bioteknologi. Majoriteten av kirkens representanter har lenge vært vektige motstandere av denne utviklingen. Det er kanskje ikke tilfeldig at i debatten om prenatal diagnostikk har begrepet «sorteringssamfunnet» fått stor gjenklang i norsk offentlighet, sier Melhuus.

• SYNSPUNKT: Innovasjon. Nirvana eller Armageddon?

Det har vært en stor oppslutning for et føre-var prinsipp når det gjelder nye lover, og de som var redd for en dominoeffekt, at sier vi a så kommer b, har jo hatt rett, fortsetter professoren. Lovene har beveget seg mot en større liberalisering over de siste 30 årene:

– For eksempel så var assistert befruktning først forbeholdt bare gifte, så ble det samboere, og nå lesbiske par. Spørsmål er om det også blir åpnet for enslige kvinner?

Avgjøres ikke av bioteknologiloven

Bioteknologiloven må sees i sammenheng med andre lover, som familielovgivning og barneloven, sier Melhuus. Definisjonen om hvem som er mor til barnet ligger jo ikke i bioteknologiloven, presiserer hun. Det som er interessant, fortsetter forskeren, er at inntil assistert befruktning ble regulert i Norge, hadde vi ikke en lov som definerte hvem mor var.

– Mor var jo den som fødte barnet. Men så ble det vedtatt en lov som presiserer dette. Den står i barneloven. Og farskapet reguleres heller ikke av bioteknologiloven, det er det andre lover som gjør. I tillegg kommer navnelovgivning og samkjønnsekteskapsloven. Alle disse regelverkene henger sammen og må sees i sammenheng.

Et viktig poeng for Melhuus er å vise at slektskapsstudier er relevante i moderne samfunn:

– Staten driver slektskapspraksis gjennom sin lovgivning, og dette angår hele samfunnet, ikke bare kjernefamilien. Hvem som er mor, hvem som er far, hvem som har lov til å gifte seg med hverandre, hvem som får statsborgerskap – alt dette handler om slektskap. Og det handler også om sterke følelser.

Kjønnsdiskriminering

Melhuus tror det er et tidsspørsmål før vi åpner for eggdonasjon. Men også debatten om surrogati interesserer henne, fordi der er det en kjønnsdiskriminering knyttet opp mot farskaps- og morskapsdefinisjon.

Hun forklarer at menn kan bli tilkjent farskap på tre måter. Enten gjennom pater est regelen, ved å anerkjenne farskapet, eller gjennom en DNA-test, som påviser genetisk farskap. En mann som benytter seg av en surrogatmor og anvender sin egen sæd, kan anerkjenne barnet eller benytte en DNA test for å få tilskrevet farskap.

– Av farskapet følger også statsborgerskap – og passet. En kvinne, derimot, som har benyttet egne egg men har måttet gjøre bruk av en surrogatmor for å bære frem barnet, kan ikke tilkjennes morskapet. Da hun ikke har født barnet kan hun ikke anerkjenne barnet som sitt på tross av at det er hennes egg – hun må søke om å adoptere. En kvinne som har benyttet eggdonasjon fra en utenlandsk klinikk og føder barnet i Norge blir derimot automatisk mor til barnet, fordi hun har født det.

– Her ligger det noen paradokser som handler om likestilling og kjønn, og som overhodet ikke er løst, avslutter Melhuus.