Kapitalismen lar seg ikke lure

Dét er det egentlige problemet med kapitalismen, mener den tyske globaliseringskritikeren Kathrin Hartmann: menneskets isolasjon i sin funksjon som deltaker i markedet. Hennes mot-utopi er felleskapet. 

Hva er det for noe, egentlig – kapitalisme? Ordet dukker stadig vekk opp i debatter, i talkshows og sosiale medier. Diskusjonene om den fyller biblioteker. Likevel synes ordet alltid å bety «noe annet».

Fra Karl Marx til G20, fra protestene mot den transatlantiske handelsavtalen TTIP til sosialdemokraters partiprogram – alle snakker om kapitalisme. Det fører til at begrepet blir tvetydig og vasket ut. Det blir frynsete. Egentlig, så sier det nesten ingen ting lenger.

Men likevel, merkelig nok, vekker ordet følelser som nesten ingen andre politiske begreper.

Finnes det alternativer til kapitalismen i dag? Dette spørsmålet har Der Spiegel stilt til globaliseringskritikeren Kathrin Hartmann.

Les mer:

• Denne saken er utdrag av en større sak der fem ulike tenkere og samfunnsdebattanter intervjues om kapitalismens framtid og ideologiens posisjon i dagens samfunn.  Les hele saken «Finnes det et liv etter kapitalismen?» her.

Hva er egentlig så ille med kapitalismen?

Det finnes to muligheter for hvordan du kan gå ut av en samtale med Kathrin Hartmann: enten i et vanvittig dårlig eller et vanvittig godt humør.

I vanvittig dårlig humør fordi globaliseringskritikeren i løpet av 15 minutter forklarer hvorfor litt organisk pølse, litt Fairtrade-kaffe og mye god vilje ikke fører til noe som helst på veien til en bedre verden. Og at alt som den normalt motiverte forbruker foretar seg, bare sørger for at det bestående forsterkes.

I vanvittig godt humør fordi hun angriper konsernene med sinne og lyst. Og fordi hun gjennom sin konsekvens ikke virker fortvilet, men glad. Ikke minst fordi hun i alle fall har en anelse om hvordan den kunne se ut, en bedre verden.

Kritikk av kapitalismen, sagt mellom oss, kan jo være veldig irriterende. Retthaversk, sta og på en måte så forelsket i sin egen fiasko og sin håpløshet at man heller foretrekker å forbli kapitalist. Fremfor alt: det evige gnålet fører sjelden til løsninger.

Kapitalismen lar seg ikke lure. Det må nok bli noe helt nytt

Så hva skal man gjøre? Det finnes jo ikke noe bedre, eller? Kanskje bortsett fra å handle annerledes.

Det høres fjernt ut.

Alles kamp mot alle

Hartmann knuser med én gang ideen om at kapitalismen kan endre seg innenfra slik at den blir menneskelig og demokratisk.

– Du kan jo heller ikke forandre våpenindustrien innenfra slik at den ikke gjør noen skade.

– Kapitalismen, sier hun, lar seg ikke lure. – Det må nok bli noe helt nytt.

Hennes yndlingstema er det hun kaller «den grønne løgnen». Konsernenes «grønnvasking». Selvbedraget til konsumenter som er opptatt av økologi og som tror at det vil være mulig å fortsette livet sitt i komfortabel velstand akkurat som før, bare grønnere og fair og ren.

Problemet er bare at rundt dette, så fortsetter utbytting og slaveri og fattigdom og miljøødeleggelser som før, mener Hartmann.

– Kapitalismen er i sin kjerne fortsatt alles kamp mot alle. Den beror grunnleggende på utbytting. Uansett hvor stor omfordelingen blir i etterkant, så vil den ikke kunne skjule det.

Kathrin Hartmann har i mellomtiden publisert flere bøker og laget filmer om temaet. Hun reiser rundt i Europa, diskuterer og demonstrerer. Kompromisser vil hun ikke vite av.

– Kapitalismen holder ikke sitt løfte om at de rike trekker alle sammen oppover, sier hun.

Superrikdom på få hender

Selvfølgelig har hun de aktuelle statistikkene klare. Ifølge Oxfam-studien har åtte superrike like stor formue som verdensbefolkningens nedre 50 prosent til sammen. Og Deutsches Institut für Wirtschaftsforschung, instituttet som driver med økonomiforskning, har regnet ut at 45 husholdninger eier like mye som den fattigste halvparten av den tyske befolkningen.

Dette er ikke bare tall.

– Det dreier seg om splitting, sier Hartmann.

– Man er nesten blitt vant til det. På den ene siden den vellykkede, og på den andre sosial-snylteren.

Og det er særlig dette hun anklager det kapitalistiske økonomiske systemet mest for.

– Det setter folk opp mot hverandre.

Hun forklarer med et eksempel hva hun mener: Hun bor i fjerde etasje, og hvis hun bestiller noe, så ringer DHL-budet garantert ikke på hos henne, men kaster bare en hentelapp i postkassen hennes. Så må hun gå til postkontoret. Det er selvfølgelig irriterende, syns hun.

– Jeg finner det uutholdelig at jeg må irritere meg over budet, sier hun. – Jeg er sur på ham, men egentlig burde jeg jo være sur på selskapet DHL fordi det lønner ham så dårlig at han ikke orker å slepe pakken opp hit, eller ikke kan.

Kapitalismen lar seg ikke lure. Det må nok bli noe helt nytt

Solidaritet vs kapitalisme

Enhver leter etter sin fordel. Enhver er seg selv nærmest. Dét er det egentlige problemet, mener Hartmann: menneskets isolasjon i sin funksjon som deltaker i markedet. Hennes mot-utopi er felleskapet. Eller, sagt med et gammelt uttrykk: «solidaritet».

– Du må ha opplevd solidaritet for å vite hva den betyr, sier hun.

– Ellers forstår du ikke hvilken kraft som ligger i den. Det solidaritet gir deg, kan penger aldri gi.

Hun har vært i Hellas hvor hun møtte mennesker som etablerte solidariske apoteker. Hun har vært i Bangladesh hvor småbønder går sammen. Og i Indonesia hvor hele landsbyer finner sammen for å kjempe mot palmeoljeindustrien og dens monokultur.

Drømmen om et lite systemskifte

Hun drømmer ikke om katastrofe og kupp og revolusjon, men om et systemskifte som kanskje begynner i en nisje. Som i den såkalte Allmende-økonomien for eksempel, hvor bruken av felles ressurser reguleres i nettopp fellesskap. Eller over alt der hvor ideer om fellesskap realiseres – i prosjekter innen boligbygging, i energi-, bank- og pleiesektoren.

Det som kommer, vil virkelig være noe nytt, ikke bare et nytt lag med maling. Det er hun sikker på. Og det vil kreve en lang politisk kamp.

– Framtiden kan ikke koses fram. Det kommer til et punkt hvor mennesker som blir utbyttet, begynner å kjempe imot, mener hun.