Et system med skavanker

Kapitalismen, så mye er klart, er vant til å få pepper. Det er ikke bare Karl Marx som har argumentert den i hjel. Mange, mange mennesker, blant dem noen veldig, veldig smarte, har demontert den, hakket den opp, dissekert og avslørt den. De har erklært krig mot den og forsøkt å temme den. De har kritisert og forbannet den – og først og fremst ønsket den bort.

Men kapitalismen har alltid fortsatt å eksistere.

Den finnes i en britisk form, den finnes ved Rhinen, den finnes neoliberal og radikal, som turbo- og casino-variant, som stats-, finans- og grønn – men alt er kapitalisme. Totalt er den angivelig kommet i over 750 forskjellige varianter. En endringsdyktig «fyr» med imponerende overlevelsesteknikker.

Økonomen Joseph Schumpeter snakket om kapitalismens «evolusjonære karakter». Den er ikke en tilstand, men «en metode for økonomisk forandring».

Men likevel, og det er også sant, så er den et historisk fenomen. Noe som i sin moderne form dukket opp i verden for 200 år siden. Noe som ikke eksisterte før, og som derfor også kan forsvinne igjen.

Kapitalismen er ikke tyngdekraften, ingen naturlov, selv om den ter seg slik av og til. Spørsmålet er: hva kan komme etter den? Man trenger tross alt ideer hvis man ønsker å komme videre – hvis noe skal bli bedre. Det er det i det minste enighet om – at det er fullt mulig at ting kan bli bedre.

Finnes det alternativer til kapitalismen i dag? Dette spørsmålet har Der Spiegel stilt til den kjente tyske samfunnsøkonomen Hans-Werner Sinn. Han er langt fra sikker på om vi har noen reelle alternativer.

Les mer:

• Denne saken er utdrag av en større sak der fem ulike tenkere og samfunnsdebattanter intervjues om kapitalismens framtid og ideologiens posisjon i dagens samfunn.  Les hele saken «Finnes det et liv etter kapitalismen?» her.

Kapitalismens mørke side

Over 800 millioner mennesker sulter. To milliarder mennesker lever av 27 kroner per dag, etter at beløpet er justert for kjøpekraft. Havene er overfisket og forsøplet. Luften er forurenset. Den industribetingede jordoppvarmingen sørger for tørke, oversvømmelser og ekstreme værforhold. De superrikes rikdom stiger på en rett og slett uanstendig måte. Og digitaliseringen ser ut til å forsterke denne utviklingen.

I mange av disse fenomenene er det økonomiske systemet, altså det som noe diffust betegnes som selveste kapitalismen, i alle fall medskyldig. Kapitalismen har utvilsomt også sørget for gode ting. Mer velstand, også globalt. Den har for eksempel sørget for en halvering av antallet mennesker som trues av fattigdom verden over i løpet av de siste 25 årene. Men alt dette ser noen ganger ut til å bli overskygget av det den ødelegger.

Det har jo vært alternativer. Men kanskje det trengs noen nye alternativer? Fjernt fra sosialisme og kommunisme, og andre -ismer. Muligens må vi få en ny form for kapitalisme, eller kanskje et helt nytt system. Men hva?

For tiden kan man ikke engang skimte konturene av det som kan komme. Selv i Marx-året 2018 er kapitalismen bare blitt analysert og kritisert, og det opp og i mente. Debatten går som regel ikke lengre enn å påpeke at «kapitalismen faktisk kan ha havnet i en krise».

Og spørsmålet er jo også: når nøyaktig slutter kapitalismen å være kapitalisme? Finnes det i det hele tatt en slik grense? Og er den nyttig?

Det er ren ønsketenkning at en markedsøkonomi automatisk fører til demokrati

Del av en større «deal»

Sannheten er at kapitalismen i sin reneste form ikke finnes noe sted, og at den sannsynligvis aldri har gjort det heller. Siden slutten av andre verdenskrig er den blitt del av en større «deal» som lyder: kapitalismen må «levere», slik som sosiologen Wolfgang Streeck har kalt det.

Det vil si: full sysselsetting, sosial sikkerhet, voksende velstand, mer fritid, karrieremuligheter for alle.  I et nøtteskall: ikke alle profiterer likt, men alle profiterer på en eller annen måte.

Hans-Werner Sinn er muligens den siste man burde spørre om det ikke ville vært bedre å avskaffe kapitalismen. Han er tyskernes mest kjente samfunnsøkonom, også i dag, to år etter at han gikk av med pensjon. De fleste tyskere husker ham særlig som en kjølig talkshow-gjest som prøvde å forklare folket hvorfor ting som høres grusomt ut – som økonomiske reformer med skremmende navn – er helt nødvendige.

Sinn ble ikke bare til et varemerke på grunn av sitt særegne Abraham-Lincoln-skjegg, men også på grunn av den strenge stilen som han presenterte sine egne argumenter med – og detroniserte motparten.

Men også Sinn var ung en gang. Også Sinn var venstrevridd en gang – som student da nesten alle hørte hjemme på venstresiden. Han har hisset seg opp over urettferdigheter og over kapitalismen. I sin ferske selvbiografi «På jakt etter sannheten» («Auf der Suche nach der Wahrheit») beskriver han hvordan han har demonstrert og også brølt «Ho, Ho, Ho Chi Minh». Helt nøyaktig kan han ikke huske dette. Men når du leser disse skildringene og snakker med ham, så føler du at han er en streng tenker, denne Sinn, men kald er han ikke.

Da han jobbet i London i noen uker, i en tid da Margaret Thatcher holdt på med sine reformer, oppfattet han elendigheten rundt seg. Det opprørte ham.

Han kjenner også godt til fattigdom selv. Som barn opplevde han at foreldrene alltid var opptatt med arbeid. Først for å slippe unna fattigdommen, senere for å sikre familien en beskjeden velstand.

Menneskene må få et annet bein å stå på, ved siden av arbeids­inntekten

Et system med skavanker

Selv om Sinn, ikke overraskende, mener «letingen etter et helt nytt system», er «viss vass», så betyr det ikke at han vil «forsvare status quo», som han sier. Altså det eksisterende.

Han ser at «finansmarkedskapitalismen er kommet helt ut av kontroll». Han hevder det er «ren ønsketenkning at en markedsøkonomi automatisk fører til demokrati».

Og ja, også en Hans-Werner Sinn tviler på at «økonomisk vekst gjør mennesker virkelig lykkeligere».

– Muligens er menneskene i en forbruksorientert, kapitalistisk verden med høy inntekt ikke engang lykkeligere enn tidligere, hvor mennesker flest var mer beskjedne og ble lykkelige over lavere vekst, sier han.

Ingen kultur uten marked

Men, og dette «men» er kjempestort, selvfølgelig endrer alt dette ingen ting på overbevisningen om at «oppfinnelsen av markedene for 10.000 år siden er menneskehetens største kulturelle oppfinnelse». Uten marked er kultur nesten utenkelig. Det gir ingen fungerende økonomi og heller ingen filosofi.

Først da han begynte å studere, brøt han med «venstreideene» fordi han på et tidspunkt hadde forstått at staten ikke er overlegen markedet, at markedsøkonomi ikke betyr kaos, men at «desentralisering skaper orden», en «ikke-hverdagslig erkjennelse» som han sier.

Hans skarpeste argument er at bare markeder kan sørge for insentiver som virker individuelt og som balanserer fordeler og ulemper for hver markedsdeltaker slik at det til slutt totalt sett fører til det økonomisk beste utfallet. Men kapitalisme er mer enn bare marked. Den utrolige opphopningen av investert kapital, som har eksistert i 200 år, har skapt noe historisk nytt: en økonomisk vekst som aldri før, og en helt ny konsentrasjon av formue og økonomisk makt.

– Det ene betinger sannsynligvis det andre, mener Sinn.

– Hadde man gjennom statlig inngripen forhindret at de rike får lov til å bli rike, ville denne veksten sannsynligvis heller ikke kommet.

Han sier dette «vitenskapelig-nøytralt, betraktende, uten noen form for vekting».

Rangstige-tenkningen

Hans menneskebilde er ikke spesielt smigrende for arten, men han holder det for realistisk.

– Hele vår måte å tenke på er orientert mot posisjoner og rangeringer. Det handler alltid om hvilken plass på skalaen den enkelte har. Det er en enorm drivkraft.

– Men disse drivkreftene alene viser i beste fall «halve bildet» av kapitalismen, mener Sinn. Ren markedsøkonomi finnes ikke noe sted, men overalt bare «blandede systemer», i ulike former.

– Omfordeling finner jo sted i alle systemer, men spørsmålet er i hvilket omfang.

I Tyskland er forholdet mellom statlige utgifter og landets økonomiske resultater, den såkalte statskvoten, på 44 prosent, i Frankrike på 57 og i USA på 38 prosent.

For Sinn er denne omfordelingen prinsipielt rettferdiggjort. Den forringer imidlertid insentivene til å yte.

– Det må finnes et optimum ett eller annet sted. Uklart er bare hvor.

Ansatte som medeiere

Sinn ser imidlertid ett punkt hvor dagens kapitalisme absolutt vil kunne forandres i mer radikal retning. Og det på en måte som ville gjøre det mulig å korte ned omfordelingens møysommelige og alltid omstridte prosess: gjennom arbeidstakernes deltakelse i bedriftene «i stor stil».

Det ville være et skritt som vil jevne den eldgamle motsetningen mellom arbeid og kapital, slik den ble formulert av Karl Marx, med jorden.

– Menneskene må få et annet bein å stå på, ved siden av arbeidsinntekten, sier Sinn.

– Du må få dem inn på kapitalsiden. Særlig nå. Gjennom aksjeposter i stort omfang, verdiskaping, også eiendom.

Hvis det er riktig at kapitalsiden hører til digitaliseringens vinnere, og det er en del som taler for det, så vil det ifølge Sinn være viktig å sørge for at dette skjer i tide.

– Så slipper man den slitsomme omfordelingen i etterkant. Det er bedre at menneskene planter såkornkapitalen tidlig slik at den videreutvikler seg.