Arbeid til alle er ikke noe å trakte etter

Den såklate arbeidslinjen – gjør din plikt og krev din rett – er kun en liten del av verdenshistorien. At lønnet arbeid er grunnplanken og selve betingelsen for lykke, velstand og et verdig liv vil forsvinne, mener tysk filosof. 

Finnes det alternativer til kapitalismen i dag? Dette spørsmålet har Der Spiegel stilt til den tyske filosofen Richard David Precht. Han mener kapitalismens idyllisering av «arbeid» vil få seg en knekk når effektene av digitalisering og automatisering slår inn for fullt. 

Denne saken er utdrag av en større sak der fem ulike tenkere og samfunnsdebattanter intervjues om kapitalismens framtid og ideologiens posisjon i dagens samfunn. 

•  Les hele saken «Finnes det et liv etter kapitalismen?» her.

Hva hvis kapitalismen går tom for arbeid?

Det oppsiktsvekkende ved den nåværende situasjonen i verden i dag er følgende: selv i en uvanlig lang økonomisk vekstfase, som den Tyskland og store deler av Europa har opplevd og også opplever for tiden, og som mange profiterer av, er misnøyen stor. Misnøyer er så stor at den nye storkoalisjonen mellom CDU og SPD i Tyskland, må kvele den med milliardtunge gode gjerninger. Men det finnes ikke nok gode gjerninger som ville kunne sørge for at kritikken av kapitalismen avtar.

Det ser ikke ut som om utjevningen mellom topp og bunn fungerer lenger. I alle fall ikke godt nok for å unngå opprør i systemet. Det er for eksempel også et problem for et parti som SPD, de tyske sosialdemokratene, som står for omfordeling.

Kanskje vil man lykkes å reparere og stabilisere systemet når enhver ny regjering vrir på noen små skruer, og enda en gang finner fram til en ny balanse. Men er det nok at ting «bare fungerer»?

Har ikke tvilen ved kapitalismens legitimitet for lengst kommet mye lengre? Helt fram til spørsmålet om hva den stadige jakten etter egen fordel, den stadige ropingen etter en pris for alt mulig gjør med mennesket? Det stilles ikke bare spørsmål ved den teknisk-økonomiske siden av kapitalismen, men også den filosofiske.

I sin bestselger «Donut-økonomien», som nylig kom ut på tysk, rapporterer økonomen Kate Raworth om et prosjekt i Colombia. I 2005 fikk tilfeldig utvalgte, fattige familier en premie på rundt 15 dollar i måneden hvis ett av deres barn deltok regelmessig i undervisningen. Ved første øyekast var «gulrot-forsøket» en suksess. Sannsynligheten for skolebesøk steg hos disse barna.

Men det fantes en sideeffekt. Hos søsknene til de sponsede barna sank viljen til å gå på skole siden de ikke fikk noen premie. Den negative effekten var til og med sterkere enn den positive.

Et spørsmål om verdier

Kapitalisme er nemlig også et spørsmål om verdier, og med det menes ikke de økonomiske. Egen indre drivkraft og solidariske effekter blir altfor ofte borte så snart penger kommer inn i bildet.

Kapitalismen er full av slike motstridende effekter. Sterkest er disse to: for det første den grunnleggende troen på at den enkeltes strev etter egen fordel til slutt vil føre til et bedre liv for alle. For det andre forholdet mellom arbeid og konsum.

Best fungerer kapitalismen hvis det hersker den ytterste disiplin mens det jobbes – og den ytterste «disiplinløshet» når det konsumeres. Det var jo også det nye ved kapitalismen. Den førte til en «adling» av arbeidet slik det ikke hadde eksistert før i historien, og i tillegg en «kanonisering» av konsumet – som også var noe helt nytt.

Filosofen Richard David Precht er alt annet enn lat. Han har skrevet ti bøker i løpet av ti år, holder taler på kongresser, snakker på tv og reiser ustanselig. Han er én av Tysklands mest produktive tenkere og kunne nesten være et symbol for løftene til arbeids- og ytelsessamfunnet.

Likevel er Precht sikker på at nettopp dette arbeids- og ytelsessamfunnet, slik det har utviklet seg i løpet av de siste 200 årene, en gang vil ta slutt, og at det bare vil forbli en episode i menneskehetens historie. Og akkurat det synes han er alt annet enn ille.

– En fri mann i det gamle Hellas ble definert gjennom at han ikke jobbet, men han kjedet seg ikke for det.

Det var slaver, kvinner og utlendinger som sørget for velstanden. Denne oppgaven vil i fremtiden overtas mer og mer av roboter og datamaskiner, mener Precht.

Precht har sans for å beskrive de angivelig nye tingene som noe som ikke er så nytt likevel. Han liker å knuse sannheten om det bestående – som tyskernes selvsikkerhet om at deres flid alltid har brakt dem ut av enhver krise, eller partienes næringspolitiske enighet om at det til syvende og sist bare kommer an på én ting: arbeidsplasser, arbeidsplasser, arbeidsplasser.

– Jeg ser på det som en normal, nærmest lineær utvikling, sier Precht.

Myten om full sysselsetting

I begynnelsen av den industrielle revolusjonen jobbet arbeiderne ofte 80 timer i uken. I dag ligger arbeidstiden til en fulltidsansatt på 41 timer i Tyskland. Neste skritt vil derfor være at «mange mennesker ikke vil være tvunget til å jobbe lenger». Precht vet utmerket godt at han dermed pakker et brudd på en epoke inn i søte, små skritt.

Og selvfølgelig er han klar over at det ikke finnes noe mer eksplosivt enn å riste ved det politiske målet om full sysselsetting. For arbeidslivets digitalisering og automatisering – og dermed mulige ødeleggelsen av millioner av arbeidsplasser – blir for tiden ikke diskutert som en mulighet i politikken, men som en katastrofe.

– Derfor holder alle partier fast ved målet om full sysselsetting. Ved «myten full sysselsetting», ved illusjonen om full sysselsetting, poengterer Precht.

Precht ser edruelig på utviklingen. Hvis du lar alt fortsette som nå, så vil robotens frammarsj føre til masseledighet og elendighet. Til millioner av arbeidsledige og antakelig en vekst for radikale partier til både høyre og venstre.

– Og da har vi et annet samfunn, sier han.

Betingelsesløs basisinntekt

Men det trenger ikke komme så langt hvis det gjennomføres noen politiske reformer i tide. Og den viktigste vil være den betingelsesløse basisinntekten: penger til alle. Borgerlønn, med andre ord.

Precht har skrevet en stridsskrift om emnet. «Jegere, gjetere, kritikere» heter boken som kom ut i slutten av april. Tittelen av denne «utopien om det digitale samfunnet» er lånt fra et berømt sitat av Karl Marx.

Ifølge Marx skal enhver ha mulighet til å gjøre det man har lyst til i kommunismen: jakte, drive med husdyrhold – eller kritisere. I boken skriver Precht at «den voldsomme omveltningen i vår tid ikke nødvendigvis må føre til elendighet, men at den inneholder muligheten for en framtid som er verdt å leve».

Og det viktigste elementet i dette «utkastet på fremtiden» er altså den betingelsesløse grunninntekten. Precht ser for seg at enhver borger får 1500 euro i måneden. Uten unntak.

Avgift på finanstransaksjoner

Det finnes ingen behovsprøving for borgerlønnen, og enhver kan tjene penger i tillegg uten å bli skattlagt hardere enn i dag. Det skal ikke være ekstra trekk fra inntekten. Pracht vil betale det hele gjennom en avgift på finanstransaksjoner.

Ideen er allerede blitt diskutert en stund. Det finnes flere modeller, fra små basisinntekter, som ligner på en form for sosialhjelp, til mer vidtrekkende konsepter som den til Precht.

Økonomen Hans-Werner Sinn er forresten mot begge varianter. De små modellene synes han ikke er særlig originale, mens de sjenerøse modellene ikke lar seg finansiere.

Det avgjørende spørsmålet er imidlertid: Hvordan skal et slikt system oppstå? Av ren filantropi, av vennlighet til menneskene?

Precht gir et annet svar. Et økonomisk svar. Disrupsjon av arbeidsplasser gjennom automatisering og kunstig intelligens vil føre kjøpekraften i en krise i de neste årene. Forbruket vil bryte sammen og økonomien komme i ulage.

– Hva er vitsen med at et konsern kan produsere sine varer bedre og stadig billigere ved hjelp av roboter hvis ikke det er nok mennesker som har penger til å kjøpe disse produktene?

Derfor må det ifølge Precht altså pumpes penger inn i systemet på en annen måte enn gjennom lønnet arbeid.

Verdikrise i vente

Men de økonomiske endringene er blant de minste av problemene som vil dukke opp. Det vil komme til en massiv verdikrise.

– Menneskene definerer i dag sin egenverdi gjennom sitt lønnede arbeid. Men hvordan vil deres selvbilde se ut hvis manges arbeidskraft faktisk ikke trengs lenger, økonomisk sett?

I denne konstellasjonen er den borgerlønn ikke bare løsningen på det økonomiske spørsmålet, men selve «kjøretøyet» som vil kunne gjøre en slik verdiendring mulig.

– Vi skaper en sosialismens øy i kapitalismen, sier Precht.

Kapitalismen vil bestå, for det lønner seg jo fortsatt å jobbe, men det vil ikke lenger være den eneste muligheten.

– Hvis det eksistensielle presset faller bort, så er det plutselig plass for andre ting, for eksempel spørsmålet «hva gjør livet mitt meningsfullt»?

Tomhetsfølelsen

Det finnes allerede i dag et dypt ubehag ved hvordan man forbinder disse moralske spørsmålene med jakten på økonomiske fordeler. Særlig yngre mennesker tviler på de gamle statussymbolene, den dyre bilen, eller karrieremålet på hjørnekontoret.

– Mange føler tomrommet, mener Precht.

– Paradoksalt nok fyller de ofte denne tomhetsfølelsen med enda mer konsum, for å kompensere for arbeidets manglende mening.

Richard David Precht er interessert i tvetydigheten ved disse mekanismene, i dens doble bunn. I lang tid har han beskjeftiget seg med kapitalismen og dem som ryddet veien for den. For eksempel med John Locke, forfekteren av den private eiendomsretten og menneskeverdet som samtidig investerte i slavehandel og som nektet indianerne retten til eget land.

– Kunsten å lagre moralsk tenkning og kommersielle handlinger i bevisstheten slik at de ikke møtes der, kjennetegner ikke bare vår tid, der vi nyter kakao som høstes av barn. Denne kunsten er minst like gammel som den liberale kapitalismen selv, mener Precht.

– Men kanskje er det mulig å sivilisere mennesket litt i denne sammenheng.