Himmelen over Arendal

John-Arne Røttingen er direktør i Norges Forskningsråd, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les alle hans innlegg her!

SYNSPUNKT

Utenriksminister Børge Brende satte tonen på mandag ved å liste opp noen av verdens meritter. Siden 1990 har verdens produksjon av varer og tjenester blitt doblet, handelen har tre- eller firedoblet seg, og andelen som bor i ekstrem fattigdom er redusert fra 40 til 20 prosent.

Brende nevnte utfordringer også: Vi må fortsette å øke produktiviteten og handelen hvis vi skal greie å redusere ekstrem fattigdom når befolkningen vokser til ti milliarder i 2050. Vi må ta store grep for å redusere klimaendringene. Befolkningsvekst, uro og nød i Afrika sender mengder av flyktninger ut på havene. For første gang siden Andre verdenskrig har et europeisk land (Russland) har tatt seg til rette ved å annektere en del av et annet Europeisk land (Ukrainia).

Men selv disse store utfordringene kunne ikke dempe optimismen utenriksministeren utstrålte og som vi andre syntes å speile.

Faren med Arendalsuka er at man kan bli ledet til å tro at alle føler den samme optimismen for framtiden. Men slik er det jo ikke. Ifølge Carsten Beck fra Copenhagen Institute for Future Studies er det tre hovedmåter mennesker forholder seg til utviklingen på:

Den første gruppen består av individer som dyrker nået. De bruker liten tid på å bekymre seg over framtiden eller drømme om fortiden. Den andre gruppen søker trygghet ved å søke tilbake til tradisjoner og gamle løsninger, til det de oppfatter som varige verdier, de snur ryggen til ny kunnskap og vender seg mot autoriteter. Den tredje gruppen omfavner framtiden med optimisme og forventning til alt ny kunnskap og teknologi kan føre til. Dette er ofte eliten. Ved økt usikkerhet om framtiden vokser gruppene med framtids- og teknologioptimistene og de som søker trygghet i fortid.

En rekke valgforskere har brukt en lignende inndeling for å forsøke å forstå valget av Trump og Brexit. Utfallet skyldes en refleksiv tilbaketrekning til en tryggere, nasjonal identitet i usikre tider. I Trumps tilfelle viser det også et ønske om å ha en sterk leder å følge, kanskje nærmest uavhengig av hva den lederen står for politisk.

Andre har knyttet framveksten av nasjonalsosialismen i mellomkrigstidens Tyskland til et lignende behov for trygghet, tilhørighet og samhold i en usikker tid i de harde trettiåra. Det var også frykten for framtiden som fikk selv oppegående folk til å tro på datidens fake news-saker om hvordan en hemmelig sionistisk orden hadde verdensherredømme.

Det kan virke overdrevent og feil å sammenligne vår situasjon med mellomkrigstiden. Men poenget er viktig, tror jeg. I det øyeblikk vi vender framtiden ryggen, i det øyeblikk vi velger de politiske lederne våre ut fra hvor sterke de framstår, og ikke hvor gode argumentene deres er, blir det farlig.

En undersøkelse Forskningsrådet snart kommer med viser at 70% av oss tror politikere bruker forskning selektivt; altså at de plukker enkeltresultater som ikke representerer det forskere flest på feltet er enige om og det totale kunnskapsbildet viser. Førti prosent av de spurte sa at de trodde forskernes framstilling av forskningsresultater ble påvirket av forskernes private holdninger.

Svært mange stoler altså verken på politikere eller forskere. Hvem vil de da vende seg til når de trenger kunnskap og informasjon? Etter hvert som utviklingen skyter fart blir det flere og flere ting vi må forholde oss til, mer og mer kunnskap vi må tilegne oss, langt flere spørsmål vi som samfunn må ta stilling til.

Politikere må være mer edruelige i bruken av enkeltstudier for å støtte opp om et standpunkt når de vet det ikke representerer vitenskapelig konsensus eller det totale bildet på et felt. Forskere må skille klarere mellom personlige oppfatninger og hva forskningen deres viser.

Det vil alltid være enkeltstudier som kan misbrukes. Vi må bli bedre til å vise hvordan forskning fungerer.

Og journalister må bli flinkere til både å vise til sine kunnskaps- og forskningskilder, og vurdere om de for eksempel alltid skal invitere en klimaskeptiker til en debatt om drivhuseffekten. Det er et godt journalistisk prinsipp at alle sider skal få uttale seg og at debattene skal være balansert. Men er det balanse når Carl I. Hagen blir invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere det vitenskapelige grunnlaget for drivhuseffekten sammen med ledende klimaforskere? Det er med å gi ekstreme synspunkter en legitimitet de ikke fortjener, og det stjeler tid fra de virkelig viktige debattene.

Norge bør ta utenriksminister Brende sin oppfordring om å bidra til fortsatt positiv global utvikling, og nå har vi FNs bærekraftmål som målskive. Kunnskap og forskning er kanskje er den mest effektive måten å bidra på.

I ekkokammeret i Arendal, hvor sola alltid skinner, er dette selvsagt. Men vi må sørge for å ha åpen dialog med resten av samfunnet. Himmelen er lys over Arendal, men mørke skyer skimtes i horisonten. Det kom litt kraftig regn her i Pollen en av dagene. La det være en påminnelse til oss alle.