– Plutselig ble utviklingshemmede en del av eldrepolitikken

– Ja, vi er på full fart tilbake til institusjonene. Det er det ingen tvil om, sier forbundsleder Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU).

Gitlesen minner om årsaken til at man forlot institusjonstankegangen i Norge gjennom den store Ansvarsreformen i 1991:

Man ville vekk fra en total administrering av hele livssituasjonen til beboerne.

Ansvarsreformen

Litt historieoppfrisking: Arbeidet med Ansvarsreformen var en stor politisk sak i Norge på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Store, sentrale institusjoner der mennesker med utviklingshemming ble stuet sammen, gjerne langt fra sitt lokalmiljø og uten noen særlig innflytelse over eget liv, ble sett på som antikvarisk.

Sentralinstitusjonene skulle vekk. Mennesker med utviklingshemming skulle selv bestemme hvor og hvordan de skulle leve sine liv – slik som alle andre borgere i landet. Kommunene fikk ansvar for å legge til rette, og reformen ble sett på som en politisk seier for en stor gruppe mennesker her i landet i årevis ikke hadde blitt lyttet til. også politikerne slo seg på brystet.

Man ville vekk fra en total administrering av hele livssituasjonen til beboerne

Fra Stortinget ble det øremerket og satset. For kommuner som ville bygge nytt eller legge til rette for utviklingshemmede, var det midler å hente. Men staten og Stortinget satt strenge betingelser og pengene var presist øremerket. Blant annet skulle det ikke bygges mer enn maksimum fire boenheter i bofelleskap for mennesker med funksjonshemming. Slik lød rundskrivet fra Husbanken – og skal du som kommune få støtte fra den kanten, bør du sørge for å følge rundskrivene.

Nok en gang hadde Norge sørget for å gi et bedre liv til dem som «satt nederst ved bordet».

Sakte, med sikker endring

Foto

SETTES I BÅS: – Vi har lenge sett at eldre med demens og mennesker med utviklingshemming settes i samme bås, sier Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede. (Foto: NFU).

Vel, slik starter som regel de fleste store, statlige reformer. Så går det en stund. Øremerkingens tid svinner hen. Kommunene vet hva som forventes av dem. Nye reformer skal settes ut i livet.

Men så skjer det som ofte skjer etter store reformer. Etter hvert forsvinner de særskilte midlene, øremerkingene og ekstrainnsatsen fra staten. Meningen er at kommunene skal fikse greiene selv.

LES MER:

• Omsorg anno 2017: ​Tilbake til institusjonene
• Klæbu-rådmann om bofellesskap:​ Dilemma for små lokalsamfunn
• Utvalg: ​Norge bryter menneskerettighetene
• KS om utvalgsforslag: ​– Svært skeptisk

Jens Petter Gitlesen forteller at kommunene en stund fortsatte i samme sporet. Men så – sakte, sakte – begynte man å strekke strikken litt lenger for hvert år.

– Utover på 1990-tallet ble bofellesskapene litt større for hvert år, sier han.

Folk som hadde jobba i sektoren i «reformtida» sluttet i både kommunal og statlig sektor. Ildsjelene forsvant en etter en.

I 2006 ble mennesker med utviklingshemming plutselig en del av regjeringens eldresatsing

Så kom valgkampen i 2005. Med eldregeneraler og eldremilliarder. Nye grupper fikk oppmerksomheten. I årene som fulgte var «de eldre» – ikke uten grunn – den viktigste velferdssaken for politikerne.

Og i mens fortsatte bofelleskapene å vokse ute i kommunene.

– I 2006 ble mennesker med utviklingshemming plutselig en del av regjeringens eldresatsing, sier Gitlesen. Han tror ikke det var med hensikt en gang. Det bare skjedde.

Her er grunnen, ifølge Gitlesen selv:

Den store demensplanen i 2006 skulle bidra til å demme opp for den varslede eldrebølgen. Særlig ble det satset på ulike ordninger for å få fortgang i utbyggingen av sykehjem.

– Et av hovedvirkemidlene var Husbankens tilskudd til bygging av kommunale omsorgsboliger. I satsingen het det blant annet at de ulike tiltakene skulle gjelde eldre demente og andre grupper med «kognitiv svikt». Og vips, der var utviklingshemmede en del av denne satsingen, forteller Jens Petter Gitlesen.

– Vi har lenge sett at eldre med demens og mennesker med utviklingshemming settes i samme bås, påpeker Gitlesen. – Også barn med funksjonsnedsettelser er puttet i den samme båsen.

Han mener det er uhørt.

– Demens er en man kan bli rammet av i en kort periode av livet. Utviklingshemming er som regel medfødt.

– Poenget er at føringene fra ansvarsreformen gradvis ble glemt, mener Gitlesen.

Fellesskap?

Fra kommunehold og fagfolk som jobber med utviklingshemmede, sies det ofte at for spredt bosetting svært ofte fører til ensomhet. Gitlesen kjøper ikke det argumentet umiddelbart.

– Ja, det er mye ensomhet blant mennesker med utviklingshemming. Men det er ikke boformen som avgjør det. Det handler om sosialt nettverk og muligheten til å delta der man selv ønsker. Det er ensomhet i Grorudalen også. Og det er mange ensomme som bor i store bofellesskap.

Demens er en man kan bli rammet av i en kort periode av livet. Utviklingshemming er som regel medfødt

– Jeg sier ikke at folk ikke skal få bo sammen. Men man må kunne velge få velge hvem man skal bo med, sier Jens Petter Gitlesen.

Som oftest er det slik at kommunen tilbyr deg en leilighet. Så får du ett valg: ja eller nei til akkurat den leiligheten.

Jens Petter Gitlesen er ikke overbevist om penger og en mer kostnadseffektiv drift er den viktigste drivkraften bak etableringen av større bofellesskap for mennesker med utviklingshemming.

– Selve driften skulle ikke bli så mye billigere. Man sparer kanskje litt på nattevakt. Men dersom kommunene skal følge retningslinjene om å gi den enkelte et individuelt tilpasset tjenestetilbud, burde ikke boform spille noen større rolle, ifølge Gitlesen.

Men mange kommuner tøyer strikken langt, og dropper individuelle opplegg. Det spises gjerne middag i fellesskap og hvis det arrangeres boccia-kveld, så blir det boccia for alle den kvelden. Eller ingenting.

Press fra fagmiljøene og fagforeninger enkelte steder er også et problem, ifølge Gitlesen. Hensynet til de ansatte skal veies opp mot brukernes behov, og dermed får kontorplasser og møterom for ansatte stor betydning.

Frykter rapport «i skuffen»

Jens Petter Gitlesen er i utgangspunktet godt fornøyd med Rettighetsutvalgets rapport. Men han frykter at den blir «lagt i skuffen». Han mener norske politikere stort sett er opptatt av utviklingshemmede i 17. mai-taler og verdiprogram.

– Norge har skrevet under på og ratifisert FNs konvensjon om rettigheter for mennesker med funksjons- og utviklingshemminger. Men dette blir som en 17. mai-tale. Vi følger ikke opp i hverdagen, sier Gitlesen.

Hvis det arrangeres boccia-kveld, så blir det boccia for alle den kvelden

– Politikerne prioriterer ikke dette i det daglige. En politiker kan være for Nato, mens en annen er i mot. Ingen er jo «mot utviklingshemmede». Men vi er heller ikke særlig høyt oppe på den politiske agendaen. Ingen vil oss noe vondt. Men det er ikke vi som sanker stemmer og oppslutning for den enkelte politiker, mener Jens Petter Gitlesen, som er redd for at NOU-rapporten vil drukne i alle de andre sakene som kommer i kjølvannet av valgkampen.  

BLD har koordineringsansvar. Men ingen liker «å bli koordinert»

– Høringsfristen er nå i mars. Det blir sannsynligvis for kort tid for regjeringen å fremme noen sak til Stortinget før sommeren. Så er det valgkamp. Og dersom man skifter regjering, eller statsråd for den saks skyld, så blir dette et utvalg som forgjengeren satt ned, og det får vanligvis ikke akkurat førsteprioritet hos de nye kostene, sier han.  

– Dessuten er det statlige ansvaret veldig spredt. Boligspørsmålet ligger i kommunaldepartementet. I tillegg har både Helse- og sosialdepartementet og Finansdepartementet sitt og si når det gjelder tjenester for mennesker med utviklingshemming. Barne- og likestillingsdepartementet er jo opptatt av disse tingene. BLD har koordineringsansvar. Men ingen liker «å bli koordinert».

– Jeg frykter at vi vil ende opp med en stortingsmelding som kun inneholder honnørord, sier en pessimistisk Giljesen.