Arbeidslivets odyssé endte i aldersgiljotinen
Torgeir Flatjord er mentor og rådgiver for ledere.
SYNSPUNKT. Alder er kun et tall, sier mange. Jeg har en mistanke om at de som både sier og mener dette, selv befinner seg i aldersgruppen 50+. Selvtrøsting kalles nok det.
I arbeidslivssammenheng er det nemlig sånn omtrent her, ved fylte 50, at alder ikke lenger er kun et tall, men i realiteten en domsavsigelse: Du er ikke lenger relevant. For herfra og ut, til arbeidslivets gjennomsnittlige slutt ved 65, befinner de aller fleste over 50 seg i større eller mindre grad i aldersgiljotinens forgård.
Forskningen motbeviser nemlig det «alle» påstår om alder og tall, for du skal ha mye flaks om du finner deg en ny og spennende jobb etter fylte 50.
Mens Kjell Inge Røkke er mest opptatt av å regne på hvor mange timer han har igjen å leve, nemlig 200 000 ifølge Nettavisen (15.10.), er jeg derimot nødt til å se bakover i tid for å slå ham i antall timer. For jeg har nemlig allerede unnagjort drøye 582 000 timer og dessuten vært entusiastisk til stede i lønnet arbeid i nesten 130 000 av dem, minus én fraværsdag.
Men da jeg hadde omtrent 15 000 arbeidstimer igjen av min planlagte yrkeskarriere, var det hele over. Plutselig, og nokså overraskende. Så var altså alder ikke kun et tall allikevel.
Odysséens årstall er blodig alvor
Har du noen gang tenk over følgende: Hva er det med disse likesifrede alderstallene, 11, 22, 33 osv.? Kun tilfeldige tall i en lang aldersrekke, eller har de kanskje en viss symbolsk betydning? Kan det være livets ulike faser som defineres litt lemfeldig gjennom denne litt sære tallrekken? Og som før eller siden ender opp i møtet med aldersgiljotinen?
Men før vi kommer til selve giljotinen og tallrekkens plutselige slutt, bli først med meg på min tall-odyssé:
11 år og livet smilte. Da var det stort sett bare «her og nå» og skyfri himmel. Livets innhold pekte stort sett bare i én retning, nemlig oppover. Idretten hadde omfavnet meg og holdt meg trygt fast på den rette siden av pubertetens smale vei. Jeg oppdaget sammenhengen mellom trening, mål og mestring. Erfarte forskjellen på nederlag og suksess. Dette var selve inngangsporten til de utforskende tenårene og livets harde realiteter.
Ikke lenge etter stod jeg med min første lønningskonvolutt i hånden. 752 kroner. En arbeidskarriere hadde begynt, og jeg var allerede millionær.
22 år og klar for min første sjefsjobb. Vel, det skulle bli salgs-sjef til å begynne med. Men «sjef» i tittelen i hvert fall. Første del av økonomistudier var med andre ord sånn passe unnagjort, og jeg var klar ved foten av arbeidslivets karrierestige. Sjefsjobber var tiltrekkende. Jeg innrømmer det. Imidlertid skulle det ta litt tid før jeg forstod, gjennom egne erfaringer, forskjellen på sjef og leder. Jeg hadde dessuten prøvd meg på tildelte mellomlederoppgaver i noen jobber allerede, samt i militæret. Det ga mersmak.
Business-verden: Her kommer jeg!
33 år og på høyden av yrkeskarriere nummer én. Litt blodig og forslått, men arbeidslivets skrubbsår blir man jo bare sterkere av. Jeg hadde erfart både vill vekst og tøffe snuoperasjoner, hadde knegått banker som stilte krav, men som til slutt sa nei, og fremfor alt hadde jeg gått i kremmerskole hos uforglemmelige gründere.
Før jeg til slutt takket for meg og vendte arbeidsnesen utenlands i noen år. Det norske næringslivet trengte ledere med utenlandserfaring. Det sa «alle». Men «alle», som også rekrutterte her hjemme, mente det nok ikke fullt så bokstavelig allikevel. Det er en annen historie.
44 år og for lengst hjemme igjen, med årsbillett på SAS og Gullkort i lommen. Karriere nummer to «ruler». Mens andre tok drosje, sjekket jeg inne på et fly, krysset både inn- og utland. «Kongen på haugen», det var meg. At jobben var altoppslukende, var det ingen som brydde seg om, aller minst jeg selv.
Kun noen uspiselige «sjefer» stod ubeleilig i karriereveien. Fallhøyden og farten var stor, men jeg landet mirakuløst på begge beina ved hvert jobbhopp. Blåveiser leges hurtig, mens klokskapen etterpå blir bare større.
55 år – jammen klarte jeg å kaste meg på bakerste vogn i det tredje og aller siste karrieretoget. Dvs. jeg gikk nærmest på i fart, noen få år tidligere. «Alder er kun et tall»-syndromet rammet meg altså bare nesten, og en ny karriereklatring hadde startet. Sakte, men sikkert, år for år.
Jeg fikk god bruk for alt jeg hittil hadde lært og erfart til nå, samtidig som jeg fikk skape og utvikle helt nye ting. Modnet klokskap og pågående nysgjerrighet – to uslåelige parhester som førte meg stadig videre, oppildnet av foresattes heiarop. Stadig fremover.
66 år. Hvor pokker ble det av, karrieretoget? Hvorfor ble jeg kastet av på denne ubetjente stasjonen selv om jeg hadde kjøpt plassbillett helt frem til siste stoppested?
Jeg som hadde «evighetens jobbperspektiv» for øynene og hadde kalkulert med ytterligere 5, 6 eller kanskje hele 8 år til? Var alle de investerte 130 000 treningstimene helt bortkastet?
Jeg hadde som alltid stor fart ut av siste sving og kun oppløpssiden igjen da det var bråstopp. Det ble aldri målgang.
Alder – ikke bare et tall, men en knallhard realitet
Møtet med aldersgiljotinen er ikke noe pent syn. Det vet vi alle som har påtruffet den. Dvs. alle oss som både hadde lyst, engasjement og vilje til å utsette pensjoneringstidspunktet til både 70 og kanskje 72, men som i stedet ble «hjulpet» utfor jobbkanten lenge før.
Denne skjebnen deler altfor mange av oss, dessverre, og regningen er det fellesskapet som må plukke opp. Seniorbølgens pris er urovekkende stor, både økonomisk og menneskelig.
Etter 130 000 engasjerende og stort sett meningsfylte jobbtimer har alle andre enn jeg selv forlatt min mestringsarena. Og sistemann har sågar slukket lyset. Jeg har fremdeles 131 400 timer igjen å leve.
