Russland på frierføtter

– Russland kan ikke lenger være en isolert del av verden. Landet må finne seg allierte, og Europa er det opplagte alternativet, sier professor Sergej Karaganov. Den tidligere rådgiveren for presidentene Boris Jeltsin og Vladimir Putin er en av Russlands ledende intellektuelle og leder for diskusjonsnettverket Valdai-klubben. Han har siden 1989 vært i ledelsen av Russlands (og det tidligere Sovjetunionens) vitenskapsakademi.

Karaganov mener Russland og Europa nå må finne tilbake til sitt nære forhold fra tiden før verdenskriger og revolusjoner gjorde det surt. I løpet av de to tiårene etter oppløsningen av Sovjetunionen har mye tid og krefter gått med til å rydde opp i gamle og unødvendige konflikter. For å nærme seg Europa må Russland bruke energi og kollektiv sikkerhet som lokkemiddel.  Russland og EU bør ha som mål å bli et tredje globalt maktsenter mellom USA og Kina. Lokkemiddelet er en felles økonomisk utvikling av Russlands enorme ressurser med europeisk teknologi og politisk samarbeid om sikkerhet mot grensen i sør.

– Vi kan bli verdens tredje politiske pol og bidra til å skape nok et stabiliserende element på den nordlige halvkule. Det vil gjøre denne delen av verden tryggere for oss begge, mener Kagraanov. Han ser to ferske trender som vil forsterke denne utviklingen. 

• Midtøsten: Midtøsten er de siste månedene i en revolusjonsrus etter et halvt århundre med stagnerte regimer. Regionen vil være ustabil i lang tid fremover, slik de tidligere kommunistlandene i øst var det etter omveltningene i 1989-91. For Europa kan det bety at viktige energileverandører i sør blir mer usikre. Flyktningproblemer fra kriseområdene kan belaste Europas sørlige områder og skape politiske reaksjoner på hjemmebane.
• Japan: Atomkatastrofen i Japan gir ny debatt om sikre energiformer i de tett befolkede asiatiske vekstøkonomiene. Atomstråling over megabyer med millionbefolkning – slik Tokyo har opplevd de siste ukene – kan føre til økt oppmerksomhet om andre energiformer. På kort sikt er naturgass fra Sibir den eneste store ressursen som raskt kan settes inn som erstatning for atomkraft, mener Kaganov.

Usikre forbindelser

Uroen i Midtøsten kan også skape mer utrygghet langs de viktige handelsveiene gjennom Persiabukta, Rødehavet og Suez-kanalen. Den russiske transsibirske jernbanen kan bli et alternativ for den stadig økende strømmen av varer fra Kinas verksteder til Europas konsumenter.

– Russland er fortsatt en stor militærmakt. I forhold til USA har vi et militær-strategisk samarbeid og ikke minst et ansvar for atomsikkerhet. For de nye vekstøkonomiene i Asia, fremfor alt Kina, er vi først og fremst en råvareleverandør. Men det er til Europa vi har de nære kulturelle og politiske forbindelsene. Det er de vi må bygge videre på for å modernisere Russland, mener Sergej Karaganov.

Mandag Morgen møter ham i det gamle prøyssiske parlamentet i Berlin. Her i den ærverdige bygningen som i dag huser det gjenforente Berlins bystyre, lufter han sine tanker for drøyt 100 politikere, ambassadører og utenrikseksperter fra hele verden. 

Ny vind – gammel ide

President Dimitri Medvedev og statsminister Vladimir Putin lansert allerede høst en debatt om Russlands nye forhold til Nato og EU. Putin foreslo overfor Tysklands regjeringssjef Angela Merkel å åpne for fri flyt av varer og tjenester fra Lisboa til Vladivostok. Russerne vil åpne sine ressurser for europeisk næringsliv, men til gjengjeld krever de selv å «kunne investere og eie i europeisk næringsliv». Det er omstridt spesielt i de østeuropeiske landene som i 40 år var under sovjetisk styre. Målet for Russland er medlemskap i handelsorganisasjonen WTO, lavere handelshindre overfor EU og mer samarbeid om teknologi.

Drømmen om å utvikle Russlands rike ressurser med europeisk gründerånd, er gammel. Russlands store tsar Peter den store hentet håndverkere og offiserer fra Storbritannia og Nederland for å modernisere det russiske militæret. På samme måte hentet tysk-fødte tsarina Katarina den store flittige tyske bønder for å dyrke opp de enorme jordbruksområdene i landet.

Da Napoleons invasjon endte med nederlaget og tilbaketoget fra Russland i 1812, ga det støtet til samlingen av de tyske statene og et århundre med gode forbindelser mellom de to naboene. Under industrialiseringen av Tyskland på slutten av 1800-tallet begynte tyske kapitalister for alvor å skue mot Russlands uutnyttede naturskatter. Men det som kunne vært et samarbeid allerede da, endte i et utall av katastrofer.

To verdenskriger, flere okkupasjoner og et par eksporterte revolusjoner senere ser russerne igjen Tyskland som sin viktigste partner i Europa. Økonomisk har den sterkt økende eksporten til Russland hatt en stor del av æren for at tyskerne kom seg så raskt ut av finanskrisen og i dag fremstår som EUs mest effektive økonomi. Tyskland er med 8,5 prosent av samhandelen største EU-partner og for Russland en større handelspartner enn Kina (se figur 1). Samlet står EU fortsatt for 50 prosent av Russlands handel med omverdenen.

Frykt for hund

– Russland er i dag et svakt land. Men ingen land kan løse sine problemer alene. Det er på tide å se nærmere på hva mer vi kan gjøre sammen. Et russisk medlemskap i WTO vil hjelpe, sier Horst Teltschik, sikkerhetsrådgiver og en nøkkelperson under forhandlingene om den tyske gjenforeningen under kansler Helmut Kohl i 1989/90.

Forholdet mellom Tyskland og Russland har siden den tid vært preget av forsoning. Helmut Kohl og Boris Jeltsin var som to gamle, glade skolekamerater da en svært oppstemt Jeltsin i 1994 dirigerte det tyske politiorkesteret i Berlin til avskjed da russerne trakk seg ut av Tyskland.

Etterfølgeren, Gerhard Schröder, kom sin russiske partner Vladimir Putin så nær at han etter endt tid som politiker ble leder for det russiske selskapet som bygger rørledningen North Stream gjennom Østersjøen. North Stream skal bringe russisk gass direkte fra Russland til Tyskland uten å gå veien via Baltikum og Polen. Schröder, som selv mistet sin soldatfar på Østfronten i annen verdenskrig, har begrunnet sitt engasjement med at han vil skape et bedre forhold mellom de tidligere fiendene.

Noen grupperinger i Tyskland er imidlertid svært negative til Schröders overgang til russisk næringsliv, og ser på det som en sammenblanding av tysk politikk og en fremmed makts næringsinteresser.

Den sittende forbundskansleren, Angela Merkel, som er oppvokst i den østtyske kommuniststaten DDR, har derimot et mer skeptisk syn på Russlands stormaktsspill. Det ble ikke mindre da den tidligere KGB-offisieren Putin under deres første møte lot sin sorte labrador løpe rundt i møterommet – vel vitende om at en av de få tingene Merkel frykter er hunder.

Merkels generasjon av østeuropeiske politikere var preget av drømmen om frihet fra kommunismen og frykten for makten i Moskva. Men selv i hennes tradisjonelt USA-orienterte konservative kristeligdemokrater oppfattes nå et tettere partnerskap med Russland som riktig og viktig.  Den unge utenrikspolitiske talsmannen for hennes parti CDU, Phillip Missfelder, oppsummerte Valdai-seminaret slik.

– Det er en sterkere vilje til et europeisk-russisk samarbeid enn før, både i Tyskland og i Russland. Vi er naturlige partnere. Vi skal heller ikke undervurdere effekten av hva vi nå ser skje i andre deler av verden i lys av vårt eget behov for energi og råvarer.

Russland må åpne seg

Karaganov mener Russland også har et stykke å gå politisk. Utenfor vinduet der han sitter, står de siste restene av den gamle Berlinmuren som delte Europa i en kommunistisk-diktatorisk og en kapitalistisk-demokratisk del. Langs muren ligger kjelleren og restene av hovedkvarteret til den nazistiske eliteenheten SS. På den andre siden lå DDR-ministeriet der arbeideroppstanden i 1953 ble slått ned av sovjetiske soldater.

– Vi russere har et problem i forhold til noen av våre naboer. Vi har ikke kommet over og bearbeidet våre 70 år med et totalitært kommunistisk regime. Hvis vi ikke er ærlige om vår fortid, vil vi heller ikke komme videre, sier Karaganov. – Først når Russland blir åpen om sin fortid, blir det en troverdig og velkommen partner i vest.