Rådgiverne har invadert Stortinget

Tidligere var et mellomstort parti fornøyd med å ha to-tre gruppesekretærer, som de den gang het. De var allroundere, og like mye politiske «dyr» som sekretærer. Dagens rådgivere har gjennomgående en helt annen faglig tyngde enn så sent som på 1980-tallet.

 Den som fikk jobb som gruppesekretær skaffet seg samtidig et viktig springbrett for nye hopp på karrierestigen. Harald Norvik, Torstein Moland, Anne Enger Lahnstein, Kristin Krohn Devold og Eivind Reiten er blant dem som fikk spennende muligheter etterpå.

Det er bred enighet på Løvebakken om at det knapt er mulig å arbeide effektivt som parlamentariker uten å ha et stort støtteapparat av politiske rådgivere og informasjonsrådgivere. Stortingsrepresentant Laila Dåvøy (KrF) begrunner behovet slik overfor Mandag Morgen:

– Vi kan ikke sammenlikne vår arbeidssituasjon med den våre forgjengere hadde. Vi bombarderes så å si hele døgnet med henvendelser via e-post, tekstmeldinger og ikke minst fra aviser og nettaviser som ikke opererer med en fast deadline, slik det var i «gamle dager». For meg er det helt avgjørende å ha en rådgiver som kan avlaste meg og yte hjelp når mennesker ber om det. Daglig får jeg for eksempel opptil hundre e-poster som skal besvares. Jeg ville ikke makte alt dette alene. Likevel har jeg en arbeidsdag som sjelden er ferdig før kl. 22.00-23.00. For oss i opposisjon er det dessuten helt nødvendig å ha et apparat som i hvert fall til en viss grad kan matche regjeringsapparatet, sier Dåvøy som også var barne- og familieminister i den siste Bondevik-regjeringen. Den gangen kunne hun for eksempel basere seg på en forholdsvis stor informasjonsavdeling. Overgangen til menig stortingsrepresentant i 2005 kunne knapt bli større.

 I Arbeiderpartiets stortingsgruppe er Øyvind Slåke sekretariatsleder og dermed sjef for de 43 rådgiverne han har til disposisjon. Han har ingen planer om å øke antallet. Ifølge Slåke er det ingen tvil om at det er en god investering å utstyre representantene med dyktige rådgivere. 

– Representantene kan arbeide mer effektivt enn før, sier Slåke som selv har vært politisk rådgiver.

Dermed berører han også en viktig konsekvens av rådgiverveldet: Det fungerer som en effektiv sil mellom politiker og omverden. Rådgiverne bestemmer gjerne hvem som skal få den folkevalgte direkte i tale, enten det gjelder en vanlig borger eller en journalist.

Viktig å vinne innpass i mediene

Det var i 2001 partiene på Stortinget bestemte seg for å utvide rådgiverkorpset betraktelig. Begrunnelsen var å styrke de folkevalgtes arbeidssituasjon. Men det var fremfor alt oppblomstringen av nye digitale medier som fikk partiene til å innse at representantene måtte utstyres med et bedre og mer tidsmessig hjelpeapparat. Avhengig av antall representanter fikk stortingsgruppene tilført langt større midler enn før via statsbudsjettet. Det er gruppene selv som bestemmer hvor mange rådgivere de ser seg råd til å ansette. 

Den moderne og krevende mediehverdagen har resultert i at Arbeiderpartiet har gått lengst i å utruste seg med informasjonsrådgivere. Av det totale rådgiverkorpset i stortingsgruppen er nesten halvparten informasjonsrådgivere – 20 av 43! Det er en langt større andel enn tilfellet er i de øvrige partiene. I hver komitéfraksjon har partiet plassert både en faglig rådgiver og en informasjonsrådgiver. Mye av arbeidet går ut på å «selge inn» bestemte saker til utvalgte medier. Alle partier er opptatt av såkalt mediestrategi. Atskillig energi og kløkt blir brukt til å finne ut hvilken avis eller fjernsynskanal det gir best effekt å kaste politiske godbiter til.

Atle Hagtun var i mange år sekretariatsleder og rådgiver i Venstres stortingsgruppe. Han måtte forlate sin post etter partiets begredelige valgresultat i 2009. Da hadde han de siste årene vært rådgiver for Lars Sponheim. Han nevner at Venstre ikke hadde egen informasjonsrådgiver i stortingsgruppen før 2005.

– Jeg var skeptisk da det ble foreslått at også vi måtte ha slike rådgivere. Jeg mente at journalistene fortsatt burde ha direkte kontakt med våre politikere. Det kunne ikke være nødvendig med noen mellommenn. Jeg kunne ikke skjønne at det var behov for å skape en buffer mellom representanter og media, sier Hagtun.

Selv om de fleste skjønner behovet for å gi stortingsrepresentantene et effektivt støtteapparat, er det enkelte eldre travere i den politiske manesjen som er en smule betenkt over utviklingen. Tidligere statsråd og mangeårig leder i Senterpartiet, Johan J. Jakobsen (75), trekker i hvert fall et lite hjertesukk:

– Man skal ikke lukke øynene for at den store økningen i antall rådgivere kan ha sine uheldige sider. Som stortingsrepresentant lærer man mye av å arbeide med sakene selv. Det er min erfaring. Dersom man overlater mest mulig til rådgiverkorpset, kan det lett få for stor innflytelse og påvirke den politiske utviklingen. Selv kan jeg ikke huske en eneste gang at jeg som parlamentarisk leder bad noen skrive for eksempel et innlegg for meg, sier Jakobsen som ledet stortingsgruppen i Sp så sent som i 2000.

Rådgiveren «taler» ofte i Stortinget

Oppgaven med å være taleskriver, eller i det minste å gjøre grovarbeidet for en politiker som skal på talerstolen, er uansett en viktig del av rådgiverens plikter. Han eller hun må skaffe gode poenger, hente inn fakta, foreslå en bestemt vinkling – eller rett og slett skrive hele talen hvis ikke stortingsrepresentanten selv har tid. Det hender ofte. I enkelte tilfeller vet dessuten politikeren at rådgiveren er atskillig flinkere til å formulere en god tale enn han selv er.

Atle Hagtun stikker ikke under stol at han har ansvaret – eller æren – for både det ene og det andre som er servert fra Stortingets talerstol:

– Jeg har selv skrevet massevis av taler i Stortinget. For parlamentarisk leder Gunnar Kvassheim skrev jeg blant annet hovedinnlegg i trontaledebatten. For partileder Lars Sponheim skrev jeg til og med deler av landsmøtetalene! Jeg skrev også komitémerknader for Lars som han knapt så. En helt annen sak er jo at han mer og mer unnlot å operere med noen ferdigskrevet tale, verken i Stortinget eller i andre fora, sier han.

Tarjei Skirbekk har vært rådgiver både i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, for utenriksministeren og er nå stasjonert på partikontoret på Youngstorget. I Stortinget brukte han en god del tid på å finne viktige momenter når en representant skulle holde tale. Også ved utforming av komitémerknader spiller rådgiveren en sentral rolle.

– Dessuten er det fortsatt enkelte få representanter som ikke er så flinke til å bruke PC-en, tilføyer Skirbekk.

Hans erfaring er at rådgiverrollen er meget allsidig. En overordnet oppgave er å forsyne representantene med bakgrunnsmateriale og relevante opplysninger når en sak er under arbeid. Rådgiveren følger dessuten ofte med representantene på ulike typer møter, de skaffer forhåndsinformasjon om publikum, om andre deltakere og hvilken betydning møtet har.

For et regjeringsparti er koordinering et stikkord. Rådgiverne har kontakt seg imellom for å sikre at samme budskap kommer ut når for eksempel en vanskelig sak skal håndteres overfor media. Statssekretærene og rådgiverne møtes regelmessig, gjerne annenhver uke, for å drøfte hvordan kommende saker av en viss vanskelighetsgrad skal profileres overfor publikum.

I opposisjonspartiene er behovet for koordinering av forståelige grunner atskillig mindre, selv om det nok vil endre seg også der i gården når vi neste år nærmer oss stortingsvalgkampen. Lars Andreas Lunde i Høyres rådgiverkorps er nærmest for nestor å regne, ettersom han har arbeidet i stortingsgruppen siden 2001. Dermed har han høstet erfaring med partiet både i regjeringsposisjon og i opposisjon. Han står til tjeneste for de tre Høyre-representantene i energi- og miljøkomiteen (Siri A. Meling, Nikolai Astrup og Bjørn Lødemel). Arbeidsoppgavene er i hovedsak de samme som Skirbekk og Hagtun har nevnt. Å skaffe bakgrunnsmateriale og bistå med merknadsskriving er tidkrevende, men også hjelp med å skrive foredrag på møter utenfor Stortinget hører til de faste pliktene.

Lege, sivilingeniør – og rørlegger

Er jobben som politisk rådgiver først og fremst reservert partibroilere som har vist talent i ungdomsorganisasjonene? 

Nei, så enkelt er det ikke, selv om det ikke skader å ha bakgrunn derfra. I samtlige partier er det solid fagkunnskap som er utslagsgivende når de rekrutterer rådgivere. Men det ligger i sakens natur at man må være partisympatisør, i det minste. De fleste har partiboken i orden. Det hender likevel at noen melder seg inn i partiet den dagen de blir ansatt.

Laila Dåvøy, som sitter i helse- og omsorgskomiteen, har en rådgiver som er utdannet lege. Lars Andreas Lunde er utdannet sivilingeniør og siviløkonom og arbeidet i Statistisk Sentralbyrå i flere år før han valgte å bli rådgiver. Tarjei Skirbekk har hovedfag i idéhistorie.

Øyvind Slåke har ansatt mange rådgivere. Han resonnerer slik om hva han legger mest vekt på når nye folk skal trekkes inn som rådgivere:

 – Jeg ser etter folk som forstår rådgiverrollen, som innser hva som er rådgiverens oppgaver og hva som er politikerens. Det er også viktig å finne personer som har politisk forståelse. Det er ikke nok å skaffe en god økonom, hvis ikke vedkommende evner å sette kunnskapen inn i en politisk sammenheng. Husk at rådgiveren skal bidra med politiske vurderinger. Dernest er det viktig at rådgiverkorpset er bredt sammensatt med tanke på utdannelse og yrkesbakgrunn. Selv har jeg bakgrunn som rørlegger.

Atle Hagtun hadde bakgrunn som lokalavisredaktør da han i 1998 lot seg overtale til å bli rådgiver og sekretariatsleder i Venstres stortingsgruppe på seks. Han hadde hånd om en rekke ansettelser, især etter det gode valget i 2005 da partiet fikk ti representanter (men mistet regjeringsmakten). Han nevner at det primært var folk med solid faglig ballast som ble foretrukket.

– Vi hadde mer behov for fagfolk enn enda flere politikere, som han sier.

At de politiske rådgiverne i Stortinget har mye makt, er hevet over enhver tvil. Få steder er det mer sannhet i slagordet «kunnskap gir makt». Det gjelder spesielt i forhold til svake stortingsrepresentanter med begrenset innsikt i det saksfeltet komiteen de sitter i steller med. Men samtlige rådgivere Mandag Morgen har vært i kontakt med gjør sitt ytterste for å avdramatisere dette.

Tarjei Skirbekk: – Ja visst har vi innflytelse, men man må alltid ha for øye hvem som er sjefen. Man må kjenne sin rolle. Det er alltid en balansegang hvor langt man kan gå som rådgiver.

Atle Hagtun: – De må aldri glemme at de er assistenter, ikke politikere.

Lars Andreas Lunde: – Det er alltid representantene som har det siste ordet.

Fra stortingsrepresentantens ståsted – i dette tilfellet Laila Dåvøy – er maktfordelingen følgende: 

– Rollen som rådgiver er å være rådgiver. Det er alltid jeg som tar den siste finish når det gjelder taler og innlegg.