Psykolog eller coach?

Det er populært og moderne å gå til coach for å få hjelp til å utvikle seg i jobben og livet, men det er ikke alltid coaching er den beste løsningen. Hvis mennesker har psykiske lidelser, trenger de terapi og ikke coaching, fastslår fagbokforfatter og coach Susann Gjerde i sin nye bok «Coaching. Hva, hvorfor, hvordan».

– I utgangspunktet kan man bruke en psykolog innenfor hele spekteret av livet, fra det psykisk syke til det friske. En coach har på sin side som utgangspunkt at han eller hun skal ta seg av folk som er psykisk friske. Det er grader av alt, og det går ingen klar grenser, men coaching kan ikke og skal ikke erstatte terapi, sier Susann Gjerde, som tar til orde for økt samarbeid mellom coacher og psykologer/psykiatere.

Hun mener at coacher bør ha formell kontakt med en psykolog/psykiater, blant annet for å få hjelp til å vurdere om folk egentlig trenger psykolog.

– Er formell kontakt med helsepersonell noe innkjøpere av coachingtjenester bør etterspørre hos coacher?

– Ja, det synes jeg.

Kjennetegnene

Susann Gjerde underviser i coaching ved Handelshøyskolen BI og jobber selv som coach. Hun forteller at hun merker at møter med mennesker med psykiske problemer kan gjøre noe med henne.

– Jeg kan oppleve at jeg ikke kommer noen vei som coach. Alt går i sirkler. I slike tilfeller ringer jeg til en psykiaterkollega, og han stiller noen nyttige spørsmål: Ønsker personen det gjelder å fraskrive seg alt ansvar? Er han eller hun velfungerende i jobben og privatlivet? Har vedkommende tidligere vært sykmeldt? Har vedkommende en sykehistorie som omhandler psykisk lidelse?

Hvis konklusjonen er at personen fungerer dårlig i jobben eller privatlivet, har hatt perioder med sykmelding og tidligere har gått i terapi, kan det være tegn på at vedkommende trenger noe annet enn en coach, skriver Gjerde. Hun anbefaler da at coachen diskuterer sin opplevelse av personen med psykolog, psykiater eller bedriftshelsetjeneste.

Hun anbefaler også å se etter signaler på vesentlige, negative endringer i folks adferd, eller såkalte «røde flagg», etter en modell utarbeidet av psykologene Line Wulfsberg og Kirsten L. Wulfsberg. Disse signalene er beskrevet i faktaboksene og i artikkelen:

– Problemenes kompleksitet avgjør

Kan overses

– Du skriver i boken at siden coaching kjennetegnes ved at man jobber utenfor sykdomsmodellen, ligger det en fare i at man ignorerer psykiske lidelse når disse foreligger?

– Coachens utgangspunkt er at den personen som får coaching, fokuspersonen, er et ressurssterkt og helt menneske som selv skal være aktiv i sin utvikling. Coachen er opptatt av å se folks styrker og ressurser, og er vant til å fremheve og forsterke gode ting som virker. Dermed ligger det en fare i at vi kan bli blinde for det som ikke virker.

Susann Gjerde har for øvrig erfart at ulike typer samarbeid mellom coach og psykolog kan fungere. Noen ganger avsluttes coachingen mens terapi pågår. Andre ganger jobber de parallelt.

De seriøse henviser

– Hva er din erfaring? Er coachene seg bevisste på at de av og til bør henvise til psykolog?

– Jeg opplever at seriøse coacher har kontakt med dyktige psykologer som de kan diskutere med og henvise til ved behov. Det finnes imidlertid også noen som mener at dette ikke trengs.

– På hvilke områder i en bedrift fungerer det vanligvis godt å bruke coach?

– Når bedriften ønsker å gi mennesker individuelt tilpassede utviklingsmuligheter, og da særlig hvis coaching kombineres med lederutviklingsprogrammer. I lederutviklingsprogrammer får folk masse input, og da trenger de gjerne et sted hvor de kan reflektere høyt med noen og gjøre det mer til sitt. Det kan også fungere godt i en overgang mellom to stillinger og når unge mennesker blir utpekt som talenter av bedriften. Mange ledere trenger dessuten en sparringspartner som ikke er en medarbeider, sjef eller kollega. En de kan reflektere fritt sammen med.

Artikkelen er hentet fra Ukeavisen Ledelse nr. 37 2010. Avisen kan kjøpes i PDF-formaet hos Buyandread.