– Problemenes kompleksitet avgjør

Det er psykologene Line Wulfsberg og Kirsten Wulfsberg som har utarbeidet modellene med varselsignaler som Susann Gjerde henviser til i sin nye bok om coaching.

Line Wulfsberg er daglig leder i Falck Healthcare Norge AS, som blant annet tilbyr psykologi- og bedriftshelsetjenester, og har sammen med Kirsten Wulfsberg skrevet om tegnene på at en person trenger psykolog og ikke coach i artikkelen «Coaching: Innertier eller skivebom» i boken «Klinisk organisasjonspsykologi».

– Kirsten har jobbet med klinisk psykologi i USA i 15 år og har behandlet mange «coachingskadde» klienter. Selv har jeg hovedsaklig jobbet innenfor organisasjonspsykologi og ledelse. Med vår samlede erfaring har vi funnet ut at vi kan gi noen konkrete retningslinjer og verktøy for å håndtere problemet med grensegangen mellom coaching og psykologi, sier Line Wulfsberg.

Les om retningslinjene i: Psykolog eller coach?

Kompleksiteten avgjør

– Når bør man anbefale medarbeideren å gå til psykolog/psykiater? Når bør man velge coach?

– Forskjellen ligger i hva det er forsvarlig at de snakker med mennesker om. Psykologer har minimum 6 års profesjonsrettet universitetsutdannelse og en autorisasjon som kan tilbakekalles av myndighetene ved overtramp, mens coacher ikke jobber under tilsvarende krav og ansvar. Så lenge coachingen foregår innenfor en forsvarlig og hensiktsmessig ramme, kan være svært nyttig for en medarbeider å bli coachet, enten av lederen sin eller av en profesjonell coach. Helt overordnet kan man si at valget mellom terapi og coaching koker ned til problemstillingens kompleksitetsgrad, og med det mener jeg at jo mer generell, uavklart og langvarig problemstillingen er, jo mer øker sannsynligheten for at det kan være dypereliggende årsaker til blokkeringen som gjør den til «psykologmat». Jo, mer spisset, konkret og kortvarig, jo mer sannsynlig er det at det er egnet «coachmat»

Risikerer forverring

– Hva er faren med å bruke coach hvis medarbeideren egentlig trenger terapi?

– Målet i både terapi og coaching er å endre og utvikle, og på veien til målet er det behandleren eller coachens ansvar å ikke provosere fram mer stress og smerte enn det klienten til enhver tid kan tåle. Coachen har ikke diagnostisk kompetanse, og faren vil dermed alltid være tilstede for at man uforvarende åpner opp noe som overvelder klienten og som man så ikke klarer å «pakke sammen» igjen på en forsvarlig måte. Klienten risikerer dermed unødvendig stillstand, eskalering av symptomer, og/eller forverring av en sykelig tilstand som egentlig krever psykologfaglig behandling. Rask og riktig behandling øker sannsynligheten for et godt resultat, og dette krever en bevissthet hos coacher om å viderehenvise til helsepersonell i tide.

– Hva er din erfaring? Er coacher flinke til å søke råd hos helsepersonell?

– Variasjonene er store. Du har seriøse coacher med en sunn bevissthet rundt muligheter og begrensinger i coachingfaget, men du har også de som bedriver useriøs coaching ved å behandle coaching som en ultimat, universell mirakelløsning som skal virke på alt og alle. Blant seriøse coacher opplever jeg at vårt budskap blir møtt med lydhørhet og ydmykhet, og at interessen for å skaffe seg psykologkompetanse i beredskap er høy.