Twitrende politimester

Det er ikke mange politimestre å finne på Twitter. Politimesteren i Telemark, Anne Rygh Pedersen, er imidlertid en av dem og hun er en temmelig aktiv debattant i nettsamfunnet. En opptelling gjort i en tilfeldig valgt arbeidsuke i august viser at hun sender ut rundt hundre meldinger og kommentarer i løpet av en uke. Meldingene twitres ut på dagtid, men også hjemmefra sent om kvelden.

– Hvorfor bruker du fritid og arbeidstid på Twitter?

– Det er gøy, utbryter hun og smiler stort, før hun i mer formelle ordelag forteller at Twitter og Facebook brukes for å styrke kommunikasjonen mellom politiet og omverdenen.

– Via sosiale medier kommer vi i kontakt med folk fra alle samfunnslag. Det er givende og spennende, og det er en arena hvor politiet må være til stede.

Hun liker samfunnsdebattene som bølger fram og tilbake, og innrømmer at hun er litt «hekta».

– Jeg er inne hver dag, og legger selv inn noe nesten hver dag.

Med våpen i gjørma

Damen som innehar politimesterstillingen i Telemark har imidlertid tatt langt mer utradisjonelle valg enn Twitter opp gjennom årene. Som ung politikvinne ålte hun seg framover på magen i gjørma med maske foran ansiktet, våpen i hendene og tung sekk på ryggen. Hun hadde meldt seg frivillig til utrykningsenheten, og innrømmer at hun allerede den gangen lurte på hvorfor hun kravlet rundt i gjørma helt frivillig.

– Og hvorfor gjorde du det?

– Jeg var opptatt av å bevise at jeg kunne klare det samme som gutta. Utrykningsenheten er en enhet som krever ekstra fysikk, men dit skulle jeg bare. Det var en pussig idé.

Nå for tiden tenker ikke Anne Rygh Pedersen så mye over at hun er kvinne i det mannsdominerte politiet. Hun stiller til intervju i politiuniform med skjørt og høyhælte sko. Hun har lange, velpleide negler og en glitrende klokke på håndleddet. Det lange lyse håret er samlet i en hestehale. Hun sier at det ikke har vært noe tema at hun er kvinne og politimester. Hun er dessuten omkranset av kvinnelige kolleger. Fra Søndre Buskerud og Vestfold i nord til Agder i sør er samtlige politimestre kvinner.

Sterk vilje

Allerede som jentunge visste hun at hun ikke ville bli «noen sånne damegreier», men midt på åttitallet var det ikke så vanlig at jenter gikk inn i politiet. Man måtte stille med anbefaling fra det lokale politiet for å kunne søke på politiskolen, og da Anne Rygh Pedersen kom til sin lokale politistasjon til avtalt tid for samtale, ventet det en overraskelse.

– Jeg satt på venterommet da politimannen som skulle hente meg åpnet døren. Han så inn i rommet, så seg rundt og så ut som om han lette etter noen. Deretter så han på meg og utbrøt: «Er det du?».

Politimesteren smiler skjevt.

– Det var altså ingen andre enn meg i det rommet.

Hun var 19 år og fikk i møtet beskjed om at hun ikke var egnet til å bli politi. Men hun ga seg ikke. Etter et par år søkte hun igjen, og kom nå inn på Politiskolen.

Store politistøvler

Og hun var ei jente som skilte seg ut blant alle gutta som skulle bli politi. Hun veide 50 kilo, var 168 centimeter høy og hadde skostørrelse 36. Det fantes for øvrig ikke mindre politistøvler enn 38, så hun stappet flere par sokker og to såler i støvlene for å få dem til å sitte.

– Jeg fikk ofte høre at jeg ikke så ut som noe politi, og opplevde at jeg hele veien måtte bevise hva jeg sto for. Heldigvis hadde jeg noen veiledere som var opptatt av at dette var noe vi skulle få til.

I serien med ting hun på denne tiden insisterte på å klare, var for øvrig motorsykkelkjøring.

– Jeg fikk kommentarer som: «Hva skal hu der gjør hvis hu vælver»?, forteller politimesteren, som roser lederen som tok med seg henne og en håndfull kritikere ned i garasjen for at de skulle få se at hun klarte å reise opp en motorsykkel på 250 kilo som lå i bakken.

– Det var en merkelig seanse, men det gjorde at det ble slutt på diskusjonen.

Storbergets statssekretær

Hun har hatt ulike lederstillinger i politiet, ble i 2003 fylkesordfører i Vestfold og i 2005 kom telefonen fra justisminister Knut Storberget der han spurte om hun ville bli statssekretær. Hun sa ja, men å være statssekretær i hovedstaden var mer et liv enn en jobb, og hjemme i Tønsberg hadde hun en gutt på åtte år.

– Jeg følte at jeg ikke strakk til noe sted. Jeg leste dokumenter hele tiden, og en søndag sa sønnen min: «Mamma, nå svarer du sånn rart igjen.» Da skjønte jeg at jeg faktisk måtte ta fri når jeg hadde fri.

I 2007 valgte hun å gi seg som statssekretær, og året etter ble hun altså politimester i Telemark, hvor hun for tiden er sjef for rundt 450 medarbeidere fra Grenland i sør til Vinje og Tinn i nord.

– Geografien er en utfordring. Du skal porsjonere ut ressursene slik at du tar vare på både de 100.000 menneskene som bor i Grenland og folk i mer grisgrendte strøk, som Haukeli.

– Det er mye snakk om at politiet mangler ressurser?

– Alle ønsker seg mer ressurser, men etter å ha jobbet for justisministeren forstår jeg mer av politikkens vesen og har et edruelig forhold til egen rolle. Noen forventet at jeg som kjente Storberget skulle ordne mer ressurser, men det der har roet seg. Det er ikke slik systemet fungerer.

– Hvordan er du som leder for medarbeiderne dine?

– Det er det vanskelig å svare på, men jeg er opptatt av å se de ansatte og jeg tror jeg er inkluderende og lyttende. Samtidig er jeg en type som kan reagere på hælen og skyte fra hofta hvis nødvendig.

Hun er for øvrig over gjennomsnittlig opptatt av å huske navn og ansikter, og forteller i en bisetning at dette er noe flere i regjeringen behersker til fulle.

– Jens og Knut er flinke, og Jonas er helt unik. Jeg tenker at å huske navn og ansikter er en undervurdert lederegenskap. Hvis en leder husker hva du heter, føler du deg også i større grad sett og inkludert.

Twitrende hverdag

På Twitter kunne man forvente at en politimester ville få mye pepper, men Rygh Pedersen opplever at de fleste er positive. Det hender imidlertid at noen kverulerer.

– I sommer var det én som sendte meg de samme, destruktive kommentarene igjen og igjen. Han var kritisk til politiets faglige vurderinger fordi vi hadde sjekket et tips fra en klarsynt, og etter to dager sluttet jeg å svare. Jeg vurderte da å gå ut av Twitter.

– Hvorfor reagerte du såpass sterkt?

– Det var ikke jeg personlig som ble fornærmet, men det ble til slutt en type angrep på min rolle som jeg på vegne av politiet ikke kunne finne meg i. Nå har jeg imidlertid lært meg hvordan jeg blokkerer innlegg, så nå går det greit.

En smugtitt inne på Twitterkontoen hennes viser at hun ofte twitrer om politihverdagen. Hun forteller at hun skal i et forberedende møte til lokale lønnsforhandlinger. Hun ber folk kjøre forsiktig når førsteklassinger med «heldekkende ryggsekker» går langs veien. Hun skriver om det når hun har ansatt en ny lensmann. Dessuten ruller det hele tiden debatter om alt fra fartskontroller til borgervern og datalagringsdirektivet. Fra privatlivets sfære strekker politimesteren seg til noen meldinger om fotball, en kommende venninnekveld eller kanskje en registrering av badetemperaturen samme morgen.

– Du må by litt på deg selv og stå fram som et helt menneske, men jeg må tenke at alt jeg skriver må kunne tåle forsiden til Dagbladet. Jeg må stå for alt jeg skriver.

Folkeskikk

– Du har twitret noe om at ledelse handler om folkeskikk?

– Ja, for egen del har jeg en del erfaring, men ikke så mye formalkompetanse innen ledelse. Jeg har imidlertid topplederprogrammet fra Politihøyskolen, og opplever at teoriene bekrefter en del av de tingene jeg har erfart. Jeg liker å tilegne meg ledelsesteori, men tenker likevel at det viktigste er å være et helt menneske. At du er det du står fram som. Skal du lykkes som øverste leder, er du imidlertid avhengig av å rekruttere gode folk som dine nærmeste ledere. Det er de som i neste ledd skal få strukturen til å fungere.

– Hvilken enkelthendelse har formet deg mest som leder?

– Jeg tror det er den første vanskelige personalsamtalen, fordi jeg i etterkant opplevde sterkt og tydelig at det var rett å ta den samtalen. Alle fortjener en sjanse, men det er en del som ikke får negative tilbakemeldinger før de plutselig får dem i fleisen i form av et avslag på en søknad om en lederstilling. Dette er ting jeg er ekstremt opptatt av når jeg driller lederne mine: Vanskelige samtaler skal tas, og de skal følges opp.

Offentlig sorti

Hun har en fortid som fagforeningsleder og har samarbeidet tett med Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund. I fjor sommer meldte hun seg imidlertid ut av foreningen i protest. I utmeldingsbrevet, som er lagt ut i sin helhet på TV2s nettsider, skriver hun at hun har konkludert med at medlemskap i Politiets Fellesforbund ikke er forenlig med det å være leder i norsk politi.

Hun skriver om tilløp til ulovlige aksjoner, og gir uttrykk for at det hun synes er aller verst, er det fagorganisasjonen gjør mot sine egne medlemmer: «Massevis av politifolk som var glade i og stolte av den jobben de utførte har blitt «tvunget» på plass, gule kort har blitt utdelt og ukvemsord har i perioder ført til svært dårlig stemning i mange politidistrikt».

– Jeg merket rollekonflikten mellom å være leder og fagforeningsmedlem allerede da jeg var seksjonsleder. Du kommer i klemme som leder når det brygger opp til konflikt, og det ble helt umulig å være medlem når jeg mente at fagforeningen brøt de spillereglene arbeidslivet har for konflikter, forklarer politimesteren.

– Hva tenker du om at Arne Johannessen svært ofte er representerer politiet i mediebildet?

– Arne Johannessen er flink, har medietekke og er flink til å posisjonere seg. Det er vi andre som ikke er flinke nok. Jeg mener at flere politiledere bør være mer synlige.

– Er det slik at politilederne ikke tør å komme med utspill av frykt for represalier?

– Nei, det er en myte jeg mener det er på tide å avlive.

Denne artikkelen stod første gang på trykk i Ukeavisen Ledelse nummer 31 2010. På BuyAndRead.com kan du kjøpe alle utgaver av Ukeavisen Ledelse i pdf, eller abonnere på avisen.