Strukturerte utsettelser

Du kan få gjort unna mye arbeid når det ikke er denne jobben du egentlig skulle gjort akkurat nå. Det konstaterer filosof og Stanford-professor John R. Perry, som har skrevet flere artikler om utsettelsesadferd.

Perry er selv en notorisk utsetter, men skriver på sine hjemmesider om en teknikk han kaller "strukturerte utsettelser". En teknikk som ifølge ham selv forvandler utsettere til effektive mennesker som blir respektert og beundret for effektiv tidsbruk og alt de får gjort ferdig.

Utsettere legger til side ting de må gjøre. Strukturert utsettelsesadferd handler om kunsten å utnytte de dårlige vanene til ditt eget beste, mener Perry. Ideen er at utsettelser ikke betyr at du ikke gjør noe som helst. Utsettere pleier å gjøre nyttige ting, som hagearbeid eller lage skjemaer for hvordan de skal organisere seg. Poenget er ifølge Perry at utsettere kan motiveres til å gjøre vanskelige og viktige ting, så lenge de gjør disse oppgavene istedenfor å gjøre noe som er viktigere.

Perry ser for seg at man lager en oppgaveliste, sortert etter viktighet. Det vil si at det som haster mest og er viktigst står på toppen. Det er imidlertid verdifulle ting å gjøre også lenger ned på listen og gjør du disse oppgavene slipper du å gjøre oppgavene på toppen. Med en slik liste for hånden mener Perry at du kan bli sett på som en person som får unna mange nyttige oppgaver. Du kan til og med risikere å få ord på deg for å være en som får mye gjort.

Perry innrømmer oppgavene som blir stående igjen på toppen av listen kan bli et problem. Trikset er imidlertid å sette de riktige prosjektene på toppen av listen, mener han. Oppgaver som tilsynelatende har en tidsfrist, men egentlig ikke har det. Oppgaver som ser fryktelig viktige ut, men egentlige ikke er det. Ifølge Perrys egen erfaring er det mange av disse oppgavene, eksempelvis ved et universitet. Om professorens teknikk fungerer for andre enn ham selv, sier artikkelen ingenting om.

Perry har vunnet en "Ig Nobel-pris" for forskningen sin. Dette er en pris for uvanlig forskning som etter sigende først får folk til å le, deretter tenke.