Polarhelten Ernest Shackleton: Mannen med det varme hjertet

I en måned hadde skipet «Endurance» stanget seg fram mellom isflak i Weddelhavet i Antarktis. Så seiler Sir Ernest Shackleton og mannskapet endelig ut i åpent vann. De kan til og med skimte fjell i det fjerne. Men etter hvert fryser havet til, og «Endurance» blir liggende. Innefrosset i isødet.

Året er 1915, og Sir Ernest Shackleton med mannskap har som mål å krysse sydpolkontinentet fra kyst til kyst, men nå står skipet deres bokstavelig talt helt fast i isen. Ekspedisjonslederen venter, røyker og spiller poker. Han er inne på tanken om å frakte utstyret over isen og inn til land, men det blir med tanken:

Shackleton venter fra januar til mars før han avblåser ekspedisjonen. Fra nå av handler det om å komme seg hjem. Ekspedisjonslederen er skuffet, men kaster vemodet av seg og innleder kampen mot kjedsomheten. Han vet at han må gå foran med et godt eksempel for å hindre at mennene sklir inn i likegyldighet nå som hensikten med reisen er borte og ingen lenger aner når de slipper fri.

Ga omsorg, fikk lojalitet

- Det var de maskuline verdiene som rådet blant ledere den gangen, men Ernest Shackleton var annerledes. Han hadde, som de andre ekspedisjonslederne en arketypisk drøm om å bli stor, rik, mektig og berømt, men samtidig hadde han - i motsetning til de andre - fremtredende feminine lederegenskaper. Han var mannskapets «mor» der ute i isen. Han ga mannskapet omsorg. Tilbake fikk han lojalitet, sier Paul Moxnes, psykolog og professor i ledelse ved Handelshøyskolen BI.

Professoren bruker historien om britisk-irske Shackleton når han underviser i ledere på kurset «Samspill og ledelse» ved Handelshøyskolen BI. Han var en mangfoldig leder som serverte sine menn melk og honning på morgenkvisten når det røynet på som verst. Det var imidlertid ingen tvil om hvem som var sjefen, og han truet regelrett med å skyte en mann som begynte å spre negativitet i laget.

Polfareren nådde aldri målet sitt, men han sørget for at mannskapet kom hjem i live, og det var en bragd i seg selv slik situasjonen var blitt. Moxnes mener Shackleton lyktes fordi han hadde med seg en psykologisk nistepakke bestående av fire skiver: målrettethet, humør, kjærlighet og bekymring. En nistepakke som ifølge ledelsesprofessoren er nyttig også for moderne ledere.

Dette er et utdrag fra en større artikkel i Ukeavisen Ledelse nr. 37. Her kan du lese historien om hvordan Shackleton brukte sin psykologiske nistepakke når han ledet sine menn der ute i isødet. Paul Moxnes presenterer ti suksesskriterier for ledere.