Når vikinger slåss

Når du skal kjøpe opp eller fusjonere med en bedrift i Italia eller Kina, er du oppmerksom på at kulturforskjeller kan gi sand i maskineriet. Men hva når det er naboen du skal samarbeide med? Svensken eller dansken? Da er det lett å lene seg tilbake. Vi snakker nesten samme språk, og regner oss i det store og det hele som så like at vi knapt ofrer kulturforskjellene en tanke.

Man skal imidlertid ikke undervurdere forskjellene på svensken, dansken og nordmannen, skal vi tro Kirsten Weiss, forfatter av boken «Når vikinger slåss».

I boken omtaler hun flere store selskaper der skandinaviske kulturforskjeller har skapt til dels store problemer for det som kunne blitt fruktbare, skandinaviske samarbeid.

«Den siste sovjetstat»

«Norge er den siste sovjetstat. De er så utrolig nasjonalistiske. Alt er politikk». Dette var ordene som falt da den svenske næringsministeren Bjørn Rosengren trodde at medienes mikrofoner var slått av. Året var 1999. Fusjonsforhandlingene mellom Telenor og svenske Telia var i sluttfasen, men storfusjonen havarerte. Partene var uenige om mye, fra fremtidig strategi til plassering av hovedkontoret. I ettertid er fusjonsforsøket - og de kulturforskjellene og uenighetene som kom for dagen - blitt stående som selve kroneksempelet på samarbeidsproblemer mellom Norge og Sverige.

Flere store skandinaviske selskaper har imidlertid bakset med kulturforskjeller. I SAS har ansattgrupperinger i Sverige, Norge og Danmark kjempet mot hverandre. Samvirkesamarbeidet Coop Norden var heller ikke problemfritt, og ble etter relativt kort tid avviklet (se egen artikkel i papirutgaven).

Djevelske detaljer

Weiss tegner i boken et bilde av dansken som en pådriver og kremmer som hyller individet og hurtigheten. Svensken er opptatt av at alle skal være enige, og dyrker samarbeidet og grundigheten. Nordmannen beskrives som økonomisk og analytisk, men også svært stolt og selvstendig. For å ikke si nasjonalistisk.

Når disse tre møtes, er det ikke alltid de finner tonen. Forfatteren forteller om svensken som kom hjem fra et møte i Arla Food i Danmark. Han var ikke blid. Han følte seg fullstendig overkjørt av danskene, som hadde snakket hele tiden. Her var det ingen formell runde rundt borde hvor alle sa sin mening. De hadde ikke engang spurt hva svensken syntes. Danskene var på sin side helt uforstående da saken senere kom opp: Svensken hadde jo ikke sagt noen ting, så de hadde regnet med at han var enig. Svensk høflighet, bygd rundt den kollektive tenkningen, forveksles i det mer individuelle og høyrøstede anlagte Danmark ofte med stivhet og manglende mot.

Heller ikke nordmenn og dansker er alltid på linje. Da danske Tryg kjøpte norske Vesta reagerte nordmennene på den danske måten å ta beslutninger på, og mente at de ikke ble hørt i tilstrekkelig grad. Den danske konsernsjefen Stine Bosse sier i boken at de skandinaviske forskjellene først og fremst ligger i detaljene, og der ligger jo som kjent også djevelen: «I Norge er de ikke med på en avtale med mindre de har gitt positiv beskjed. Hvis nordmennene ikke er klare til å inngå avtalen, kan en oppleve at de bare lar være å si noe. I Danmark forventer vi at folk sier ifra hvis de ikke er enige. På den måten synes jeg nordmenn og svensker minner en del om hverandre.», sier Bosse.

Kjøp hele artikkelen og les mer om hva som kjennetegner nordmannen, svensken og dansken, samt om hvordan det gikk da Coop skulle samarbeide på tvers av de skandinaviske landene.