Deler på lederskapet

På De Grønnes valgkampstand i Oslo, foran en partilogo omgitt av grønn mose, står Harald Nissen og Hanna Marcussen, henholdsvis første og andrekandidat på partiet De Grønnes liste i hovedstaden. Det representerer et lite parti som er inne i en positiv trend. De vokser, og i Oslo er målet å komme seg inn i bystyret.

Fanesaken er en miljø- og klimapolitikk som ifølge partiet skal gjøre hovedstaden til en mer økologisk, bærekraftig by. De Grønne er et parti som stiller til valg som så mange andre, men på ett område skiller de seg fra konkurrentene. De praktiserer delt lederskap.

Hanna Marcussen er partiets talskvinne. Harald Nissen er partiets talsmann. De er begge ledere, eller talspersoner som topplederne kalles i dette partiet. Ansvaret er likt fordelt.

Ideologi ligger bak

– Delt lederskap er veldig positivt, sier Hanna E. Marcussen, som har vært partiets talskvinne i siden 2008. Hun delte tidligere lederskapet med Sondre Båtstrand fra Bergen. Fra april fikk hun ny makker. Han heter Harald Nissen, og har flyttet til Oslo etter å ha sittet i bystyret i Trondheim for De Grønne i åtte år.

– Vi er inne i en fase hvor vi bygger opp partiorganisasjonen, og det har vært en fordel å få inn en som har konkret politisk erfaring fra bystyret i Trondheim, forteller Marcussen.

De Grønne i Norge er ikke alene om å praktisere delt lederskap. De øvrige grønne partiene i Europa ledes etter samme modell. Det er historiske og ideologiske årsaker til at partiene har en modell med to talspersoner, forklarer Harald Nissen.

– Et element i grønn tenkning er feminisme og sosial bevegelse. Sett fra et kjønnsperspektiv, ønsker vi en kvinnelig og en mannlig talsperson. Alle partier har sine tradisjoner. Vi er et veldig ungt parti, og har lagt vekt på å være antiautoritære. Vi ønsker at makt er noe som skal fordeles på flere.

Deler kontor

Man kan levende forestille seg at delt lederskap kan by på utfordringer. Snakker de med én stemme, eller blir de utydelige overfor partimedlemmer og velgere? Gjør de de samme tingene eller har de fordelt oppgavene?

– For å få dette til å fungere, er det veldig viktig å fordele ansvarsområder på et tidlig tidspunkt. Nå i valgkampen, er det Harald som driver mest utadrettet virksomhet i Oslo ettersom han som er vår førstekandidat her. Jeg jobber mer overordnet, og inn mot flere kommuner, sier Hanna Marcussen.

De to lederne deler ikke bare ledervervet. De deler også kontor.

– Vi har daglig mye kommunikasjon om saker, og det er helt avgjørende. Da er det lettere å unngå dobbeltkommunikasjon, fortsetter talskvinnen.

De innrømmer at de har sine diskusjoner på kammerset. Talsmannen Hanna Marcussen har ved sin side, Harald Nissen, skynder seg imidlertid å legge til at dette ikke er unikt for De Grønne. Partiledere som sitter alene på toppen diskuterer også mye med sine nærmeste medarbeidere.

– De snakker også på vegne av partiet, og ikke på vegne av seg selv.

Må ha personkjemi

– Er dere like som typer?

– Han er nok mer diplomatisk enn meg, sier Marcussen.

– Jeg er vant til å bære staur fra min tid bystyret i Trondheim, supplerer Nissen, med klar referanse til Per Borten, som i sin tid sammenlignet statsministergjerningen i en borgerlig koalisjon med å bære staur. Begynner staurene først å sprike, er det vanskelig å holde dem samlet.

– Hva er den største utfordringen med å dele lederskapet?

– Skal du ta på deg ansvar i et parti, må du være et menneske med pågangsmote og sterke meninger. Det har vi begge to, og i stressede situasjoner kan det smelle litt. Men sånn er det innad i andre partier også, sier Hanna Marcussen, som mener at den største fordelen på det praktiske planet er å ha en sparringspartner tilgjengelig i det daglige.

– Det skaper trygghet og gjør partiet mindre sårbart.

Harald Nissen nikker. De to framstår som rimelig samkjørte i intervjusituasjonen. Når den ene talspersonen snakker, lytter den andre. Og vice versa. De forteller at personkjemien er viktig. Før de to bestemte seg for å inngå et samarbeid, hadde de noen lange samtaler. De måtte vite at de hadde et felles prosjekt, og de måtte vite at personkjemien var til stede.

– Personkjemien må stemme, ellers hadde vi brukt en masse energi på bekjempe hverandre istedenfor å bygge et grønt prosjekt, sier Harald Nissen.