Norge mangler egne miljø-og innvandringspartier

Som regel ligger partiene på en skala fra venstre mot høyre, og er nærmest "parti-naboen". Men i endel miljøspørsmål brytes mønsteret klart. Da er ofte SV og Venstre alliert mot Høyre og Arbeiderpartiet. Det gjelder for eksempel oljeboring i Lofoten eller saker der hensyn til industri og arbeidsplasser står mot miljøhenyn. Tilsvarende kan "erkefiendene" Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet synes alliert i en del "nye" integreringspørsmål, blant annet en mer restriktiv holdning til integrering og ikke minst asyl-saker.

Holdningen til innvandring skiller dessuten velgerne i enda større grad enn det skiller de eksisterende partiene. I undersøkelser fra blant annet Integrerings-og mangfolddirektoratet er befolkningen i stor grad splittet på midten i positive og negative holdninger til innvandringen. Det gjenspeiler seg også i valgforskningens verdimålinger.
– Holdningene til innvandring og innvandringspolitikk noe av det mest stabile over tid, det er en av de viktigste skillelinjene i dag. Holdning til innvandring veier veldig tungt, sier valgforsker Bernt Aardal til Agenda. Det viste seg både ved valget i 2001, 2005, 2009 og vil antakelig vise seg igjen i år.

Europeisk tendens

Elisabeth Ivarsflaten, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk på Universitetet i Bergen, forsker blant annet på innvandringsdimensjonen i valg og partidannelser, men kaller den ved et annet navn:
– Jeg ser på debatten om innvandringen som en del av debatten om globalisering og internasjonalisering, sier Ivarsflaten, som først og fremst forsker på utviklingen av partisystemene på et europeisk nivå.
Ifølge henne er internasjonaliseringen et av flere store utviklingstrekk siden 1960-tallet, som har vært med å danne det nye laget av partier som er kommet til etter den "gamle" skillelinje-modellen.

– Internasjonaliseringen har avfødt konflikter om identitet, om statsborgerskap og om selvstyre versus nasjonalt samarbeid, sier Ivarsflaten.
I noen land kommer dette i form av etniske selvstyre-partier, som i spanske regioner, Wales og Skottland, eller som etniske partier uten selvstyre-krav, som det tyrkiske partiet i Ungarn. I andre land kommer det som anti-islamistiske partier, som Geert Wilders sitt parti i Nederland, eller det gir seg utslag i nasjonalkonservative partier, som Dansk Folkeparti og det EU-skeptiske Samlingspartiet i Finland.
– Fremskrittspartiet i Norge er en moderat utgave av det som kalles en nativistisk tilnærming til statsborgerskap, at de som er født i et land har førsteretten til goder, sier Ivarsflaten.
I andre land enn Norge er forholdet til EU en sentral del av den debatten, - en direkte følge av at Norge ikke selv er medlem, og krisen i euroen har mange steder forsterket denne delen av den politiske debatten.
Stortingsrepresentant for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, har bidratt til å sette ord på fenomenet ved å omtale høyrebølgen i Europa på 80-tallet som en "frihetsbølge",  mens dagens høyrebølge er "noe mer verdikonservativ og tilbake-skuende".
– I Europa er høyrebølgen konservativ på godt og vondt, det innebærer også en viss skepsis til noen av kreftene som globaliseringen slipper fri, og til for stor innvandring, sier Røe Isaksen til Agenda;
– Samtidig finnes det også gode konservative argumenter for hvorfor vi bør delta i og tilpasse oss globaliseringen, og for hvorfor vi bør hjelpe mennesker på flukt.

Han mener globalisering ikke er en skillelinje, men en utvikling som tydeliggjør skillet mellem tradisjonell-moderne.

Fremskrittspartiet er naturligvis den fremse eksponenten i Norge for denne "nye høyrebølgen". Partiet ble opprinnelig stiftet som et anti-skatt-parti, men har siden tatt opp i seg flere andre "protestsaker". Ifølge valgforsker Svein Tore Martinsen er Fremskrittspartiets gjennombrudd i 1973-valget hovedårsaken til at norsk politikk ennå ikke har sett noe større "saksparti" for innvandring i Norge.

– Fordi Fremskrittspartiet har tatt opp i seg strømningene om innvandring velgermassen har det demmet opp for et gjennombrudd fra mer ekstreme partier, og Ap og Høyre står uansett for en restriktiv linje i dette spørsmålet i dag. Hvis Frp havner i regjering, så blir det likevel interessant å se hvor mye de må kompromisse i denne saken. Det kan åpne et visst rom for et anti-innvandringsparti som skuffede Frp-velgere kan finne attraktivt, sier Martinsen til Agenda.
På samme måte har SVs suksess som grønt parti sannsynligvis forhindret Miljøpartiet De Grønne, som ble stiftet i 1989, å vinne mandater i stortingvalg, ikke en gang under "den grønne bølgen" på starten av 1990-tallet.
–  Men De Grønnes fremmarsj i dette valget kan være et resultat av klimadebatten og av at velgere som er radikalt pro-miljø har vært skuffet over SVs regjeringsperiode, sier Martinsen.