NAV får konkurranse fra sosiale entreprenører

For få år siden var det knapt noen som hadde hørt om «sosiale entreprenører». Nå er det blitt et begrep og en organisasjonsform som stadig flere snakker om. Ikke minst har norske politikere og norsk forvaltning begynt å interessere seg for fenomenet. I fjor ble det for første gang opprettet en tilskuddsordning for sosiale entreprenører, og i skrivende stund har Nærings-og handelsdepartementet en utredning om rollen til sosiale entreprenører ute på høring. Det er konsulentfirmaet DAMVAD som har laget utredningen, som kanskje kan danne grunnlag for en stortingsmelding. 

– Utredningen er et skritt på veien til å få oversikt over potensialet til sosialt entreprenørskap i Norge, sier næringsminister Trond Giske.

Ingen vet nemlig hvor mange sosiale entreprenører det er i Norge, og ingen er helt sikre på definisjonen av dem heller. Kort sagt handler det om virksomheter som beveger seg i grenseland mellom det frivillige og næringsliv. Mange kaller dem «velferdstiltak som drives med profitt», eller i alle fall velferdstiltak som betaler seg selv. De er ikke bedrifter i tradisjonell forstand, fordi de ikke sikter mot å selge produkter og tjenester med størst mulig avkastning, men de er heller ikke frivillige foreninger, fordi de driver kommersielt. Selv hevder entreprenørene at de bidrar til å skape økt sysselsetting for vansklegstilte og medvirke til å løse velferdsoppgaver (se figur 1). 

– En sosial entreprenør er en entreprenør som ikke er et ut etter å skape et behov for et produkt som skal selges, men for å løse en utfordring for samfunnet, samtidig som det skapes en verdi for samfunnet, uttalte Lillian Strand, forsker ved NTNU til Universitetsavisa. NTNU har forsket mye på fenomenet.

DAMVAD-rapporten slår heller ikke fast en endelig definisjon av en sosial entreprenører, men nevner de sentrale fellestrekkene, noe som er på linje med Mandag Morgens rapport fra 2010, «Sosialt entreprenørskap i Norge»: De er sosiale virksomheter, de har en sosial målsetting, er innovative, de driver forretning, de sikter generelt mot overskudd og er organisatorisk uavhengig av det offentlige. 

Avhengig av definisjonen kan det være over 20.000 mennesker i Norge som jobber med sosialt entreprenørskap, konkluderer DAMVAD-rapporten.

Blant eksempler som trekkes frem og studeres i rapporten er gatemagasinet Asfalt i Tromsø, alternativbanken Cultura, naturvitenskap-kursing for barn i Forskerfabrikken, institusjonen Mikrofinans Norge, Pøbelprosjektet - som forsøker å få vanskeligstilt ungdom til å ikke droppe ut av skolen, og Trivselskolen, som gjennom organisert lek i friminuttuene vil forhindre mobbing i skolegårdene. 

Parallelt med Trond Giskes utredning hararbeidsminister Hanne Bjurstrøm gitt Telemarksforskning i oppdrag å utrede nærmere hvordan sosialt entreprenørskap kan anvendes som virkemiddel i innsatsen mot fattigdom. Det er også hun som opprettet den første tilskuddsordningen for sosiale entreprenører. Totalt er potten i 2012 på 2,68 millioner kroner.

Ikke store velferdsreformer

– Den nye tilskuddsordningen er et av mange tegn på det offentlige har begynt å få øynene opp for de sosiale entreprenørene, sier stortingsrepresentant for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen til Mandag Morgen. Han tror sosialt entreprenørskap er fremtidens velferdsutvikling.

– De store velferdsreformenes tid er forbi. Statsbudsjettene kan ikke bare påta seg fler og fler oppgaver, sier han.

Han ser paralleller til tidligere tiders velferdsinnovatører, de frivillige organisasjonene. Som for eksempel Husmorforbundet, som i realiteten startet barnhagene og Sanitetskvinnene, som startet sykepleierutdanning. Etter å ha drevet tiltakene en stund alene, overtok det offentlige mange av de frivilliges oppgaver.

Men de sosiale entreprenørene er annerledes, mener Røe-Isaksen.

– De er desentraliserte og fleksible, og de tar tak i moderne velferdsproblemer på en annen måte og på en raskere måte enn det offentlige er i stand til, sier han. 

Bedriften Unicus er et eksempel han trekker frem. Unicus hyrer personer med Aspergers syndrom til å løse it-oppgaver og leverer tjenester til store, profesjonelle kunder, blant annet Telenor.

Eldrebølge og Me/We

De sosiale entreprenørene tilhører We-Me-generasjonen, en generasjon som ikke synes man må velge mellom enten å være en snill idealist eller en rå kapitalist, men at man kan gjøre begge deler samtidig. 

– Det er lov å ha ambisjoner, lov å være gründer og samtidig ønske å gjøre verden bedre. Norge står overfor store utfordringer innen barnevern, skole og offentlig omsorg, samtidig som vi står foran en kommende eldrebølge. Det er derfor viktig at det offentlige forplikter seg enda sterkere i forhold til de sosiale entreprenørene, mener Røe Isaksen.

Han mener tilskuddsordningen burde økes noe, men først og fremst mener han det må gis politiske signaler om at NAV og offentlige etater må være åpne for å «se» de gode løsningene lokalt, og skalere dem opp til nasjonalt nivå.

Et eksempel på en sosial entreprenør som har lyktes lokalt, men ikke klart å bli nasjonal, er Retretten i Oslo, et hjelpetilbud for tidligere rusmisbrukere som drives av tidligere rusmisbrukere.

– Vi har vært i drift i ti år og har ennå ikke lyktes med å få en fast ramme, selv om vi kan vise til svært konkrete resultater. Det betyr at vi må bruke rundt en av våre seks stillinger på å selge oss inn hele tiden overfor både det offentlige og private aktører. Hadde vi hatt en grunnfinansiering kunne vi konsentrert oss mer om brukerne og på å utvide tilbudet. Vårt langsiktige mål er å være landsdekkende. Det finnes dessverre ingen ordning sentralt i NAV for å plukke opp at et slikt tiltak som Retretten og skalere det opp og foreslå det etablert på andre plasser i landet eller utvide ordningen på andre måter, sier grunnleggeren av Retretten, Rita Nilsen.

Hun mener Retretten er et tilbud det offentlige vanskelig kunne klart å drive selv. – Fordi vi selv har brukeerfaring er det lettere for den hjelpetrengende å være åpen med det som plager dem, sier Nilsen.

I NAV har de merket seg at de sosiale entreprenørene er satt tydelig på agendaen de siste årene.

– Sosialt entreprenørskap noe vi er interessert i. Vi benytter oss av det i tjenesteytingen overfor vanskeligstilte brukere og vi understøtter det gjennom tilskudd, sier Anne Lieungh, direktør for kommunale sosiale tjenester i NAV.

– Utgangspunktet her er jo at vi har felles interesser, gjennom felles mål om å løse sosiale problemer overfor felles målgrupper. Sosiale entreprenører kan være arbeidsgivere for våre brukere gjennom ulike utplasseringsordninger og de kan være tiltaksarrangører for brukere med nedsatt arbeidsevne. De kan både utfordre oss og gi innspill slik at vi kan bli en bedre tjenesteyter, sier hun.

– Ser dere sosiale entreprenører som konkurrenter?

– Nei, som aktører som kan supplere våre tjenester. I en velferdsstat som Norge kan ikke sosiale entreprenører erstatte et godt utbygd tjenesteapparat, men bidra til å supplere og finne nye løsninger, sier Lieungh.

Kun noen få interesserte

– Så ideelt fungerer ikke alltid samarbeidet, mener storyteller og fotograf Nadina Helen Bakos, som har intervjuet over femti sosiale entreprenører og mange kilder i politikk og forvaltning om sosialt entreprenørskap gjennom sitt arbeid.

Min oppfatning er at det ofte er noen få kontorer, etater, bydeler eller kommuner som er veldig åpne og interesserte, og at vi ikke ser en helt generell økt interesse, sier hun, og trekker frem bydel Grünerløkka i Oslo og Larvik kommune som eksempler på interesserte aktører.

– Til tross for bred politisk enighet om at sosialt entreprenørskap er bra for samfunnet, er det fremdeles en stor utfordring rundt at menneskene i NAV og andre offentlige instanser oppfatter sosiale entreprenører som konkurrenter og ikke potensielle partnere, sier Bakos.

Den svake konkurransen mellom offentlig virksomhet og sosial entreprenør var tydelig da den sosiale entreprenøren New Page falt ut av konkurransen om offentlige midler i Bergen og Oslo som skulle gå til å forhindre frafall i videregående skoler. New Page hadde vist gode resultater i de årene de hadde vært i drift, men falt ut av en ny anbudsrunde fordi de ikke hadde sosialfaglige ansatte. Selve New Pages konsept er nemlig at eldre ungdom som har skikket seg, veileder yngre som falt fra. De bruker ikke sosiallærere og sosionomer. 

Dilemmaet er ikke ulikt det Retrettens står overfor.

– Hadde NAV drevet vårt tiltak selv ville det vært fylt opp av rene fagfolk, som sosionomer, vernepleier og sykepleiere, sier daglig leder i Retretten, Per Rune Vestrheim.

– Flere sosiale entreprenører har hatt opplevelser hvor det offentlige er lite samarbeidsvillig eller «stjeler» prosjekter som de er blitt presentert ovenfor i stedet for å utforske muligheter gjennom samarbeid og deling, sier Bakos. Hun forteller at mange sosiale entreprenører starter opp et tiltak etter å ha vært en del en institusjon selv, enten som bruker eller saksbehandler, og har sett et problem som kommunene ikke klarer å løse på en tilfredsstillende måte fordi de vet akkurat hvor skoen trykker. Dermed forsterkes konkurransemotivet.

– Sosiale entreprenører er ikke nødvendigvis konkurrenter, men potensielle samarbeidspartnere som kan tilby tjenester og produkter som kommunene ikke klarer selv, sier Bakos. Hun advarer det offentlige mot ikke å kjenne sin besøkelsestid.

– Når det private næringsliv får øynene opp for verdien av å samarbeide med sosiale entreprenører, da kan du snakke om konkurranse, sier hun.

En av næringslivsaktørene som har markert seg tydeligst på feltet er investeringsfirmaet FERD som eies av Johan Andresen. I 2009 opprettet FERD en egen avdeling for sosialt arbeid; Ferd Sosiale Entreprenører (FSE). Mens andre deler av FERD skal gi avkastning i kroner og øre, er formålet med FSE å gi mest mulig sosial avkastning. Entreprenørene søker «opptak» i porteføljen, og de som velges ut mottar pengestøtte, men FERD-rådgivere går også inn i styreorganene til entreprenøren for å gi råd om ledelse og drift.

– Også de sosiale investeringene er en del av konsernets visjon om å sette varige spor og skape varige verdier, forteller FSE-direktør Katinka Leiner Greve.

FSEs portefølje har økt siden starten i 2009. Det første året nådde tiltakene fra Fred sosiale entreprenører 134.000 barn og unge. I 2011 nådde de hele 398.000 (se figur 2). I fjor mottok Greve og FSE 380 søknader. Det er en økning fra 200 i 2010 og fra vel 100 i 2009.

– Jeg er overrasket over at så få selskaper har markert seg tydelig på dette feltet foreløpig. Jeg håper og tror også andre firma snart vil engasjere seg mer. Vi har konsentrert oss spesielt om barn og unge, men det er mange andre sosiale emner som er «up for grabs» for andre næringslivsaktører å ta eierskap på, sier Leiner Greve.

Interessen for sosiale entreprenører øker sterkt, både i Norge og i Europa. Det får Ferd bekreftet av European Venture Philantropic Association, ifølge Leiner Greve.

– Velferdstjenstene i mange land er under press, og det kan dukke opp nye mennesker som kan finne nye løsninger. Noen av disse blir levedyktige over tid.

Hun tror gjeldskrisen i Sør-Europa kan bidra til å presse frem enda mer sosialt entreprenørskap i de landene som er sterkest rammet av krisen, og at det er en påminnelse for Norge:

– Vi er i den heldige situasjon at det er færre som blir sosiale entreprenører ut fra ren nød. Vi utsettes for samme press til å endre oss raskt, men spørsmålet er om Norge klarer å henge med på utviklingen når vi ikke føler presset rent økonomisk.