Når advokatmat blir juss

Det finnes mange partyvitser som ikke levner moralen til advokatstanden mye ære. For eksempel den om at forskjellen mellom en død advokat og et dødt stinkdyr i veibanen, er at det er bremsespor foran stinkdyret. 

Advokater mener hva som helst bare noen betaler for det og de forsvarer enhver forbipasserende skurk uten å rødme. De har studert lov og rett i årevis, men det er nok av eksempler på at de selv bryter loven for et godt ord.

Samtidig kan de være gode å ha den dagen vi selv blir utsatt for en sleip bruktbilselger eller en utro ektefelle. 

Men faktum er at det er få yrkesutøvere som er regulert av et strengere etisk regelverk enn advokatene. Blant de mest sentrale er Advokatforeningens egne Regler for god advokatskikk.  Brudd på disse kan medføre disiplinære tiltak internt i foreningen, i ytterste konsekvens eksklusjon. Reaksjonene kan bli enda alvorligere dersom de etiske overtrampene også rammes av straffeloven. Aftenposten hadde en artikkel nylig hvor avisen slo fast at et titall advokater for tiden er tiltalt eller siktet i straffesaker, de fleste for økonomiske forhold i tilknytning til advokatvirksomheten. 

– Vi har 6000 advokater i Norge så vi kan vanskelig unngå at det dukker noen alvorlige saker innimellom, sier Jeppe Normann. Han er advokat i Advokatfirmaet Selmer, og leder dessuten Advokatforeningens disiplinærutvalg for Oslo.

– De alvorlige sakene er imidlertid svært få. Gjennomsnittsklagen handler om en kombinasjon av at advokaten har gjort en for dårlig jobb og deretter tatt seg for mye betalt. Veldig mange klagere får medhold, over 40 prosent faktisk, så jeg synes det blir feil når enkelte kritiserer foreningens disiplinærutvalg for å være en bukk-og-havresekk-ordning.

Disiplinærutvalgene sitter ikke og vurderer om en advokat har gjort en dårlig jobb eller ikke. Skal de reagere må det være ut fra en kvalifisert manglende kunnskap, forklarer Normann. 

– Vi har for eksempel en regel som sier at en advokat ikke skal ta på seg en oppgave innenfor et felt han eller hun ikke behersker godt nok. Det hender vi setter ned en regning til en klient med den begrunnelsen at honoraret er for høyt i forhold til kompleksiteten av saken. Da sier vi indirekte at hadde advokaten kunnet dette rettsområdet bedre, så ville det ikke vært behov for så mange timer. 

Uavhengig eller avhengig

En viktig balanseøvelse for en advokat er at han på den ene side skal være uavhengig av sin klient og har krav på å bli oppfattet slik av omgivelsene - samtidig som han både skal være klientens representant og talerør. For Jeppe Normann er denne uavhengigheten en av advokatyrkets viktigste etiske utfordringer.

– Er advokaten en del av klienten, for eksempel organisatorisk ved at han har en økonomisk interesse i bedriften han representerer eller følelsesmessig ved at klienten er et familiemedlem, kan denne uavhengigheten bli vanskelig. I sin ytterste konsekvens kan det også bli problematisk om du har hatt et klientforhold for lenge. En felle å gå i da, er at du kan bli mer opptatt av å please klienten enn av å gi ham de beste rådene.

Nettopp det å ville «please» en viktig klient var den fellen BA-HR gikk i da advokatfirmaet i 2001 forsøkte å dekke over en pengeutbetaling fra Kjell Inge Røkke til den da nylig avgåtte statsråd Tore Tønne. Kritikere hevdet blant annet at BA-HR hadde utviklet en internkultur hvor sterke enkeltpersoner definerte hva som var rett og galt, og på den måten la et lokk over interne etiske diskusjoner.

– Jeg ønsker ikke å mene noe om BA-HR, men jeg kjenner fenomenet som beskrives, sier Jeppe Normann.

– Noen advokatmiljøer har hatt mektige interne aktører som ikke har hatt tilstrekkelig respekt for andres meninger. Jeg kjenner eksempler på at folk åpenlyst har avfeid interne bestemmelser med at «dette pålegget følger ikke jeg, på dette punktet gjør jeg det som passer meg best».  Respekten for fellesskapet gjør nok at denne kulturen forsvinner, for de fleste forstår nå at et feiltrinn kan slå hard tilbake på det firmaet de tilhører. Går vi litt tilbake i tid, fantes imidlertid denne egenrådigheten mange steder. En annen sak er at du skal ha svært høy etisk standard for å stå imot en viktig klient som sier at «gjør du ikke sånn eller sånn, så mister du både oss og våre penger».

Lyver om skyld?

Et spørsmål som ikke-jurister ofte stiller er hva en forsvarsadvokat gjør hvis klienten – som han vet er skyldig – insisterer på å hevde at han ikke er det. Skjer det ofte at forsvareren står i en rettssal og prosederer på skyldfrihet mot bedre vitende?

– Det er et spørsmål jeg får i alle middagsselskaper jeg går i, sukker den profilerte forsvarsadvokaten Frode Sulland.

– Svaret er at det er en situasjon som svært sjelden blir satt på spissen. Advokaten har en absolutt taushetsplikt i forhold til klienten, men samtidig skal advokaten selvfølgelig ikke argumentere med bevisst løgn. Hvis advokaten får kunnskap om avgjørende forhold som klienten vil holde skjult kan han, i ytterste konsekvens, trekke seg fra oppdraget. Et alternativ er å prosedere på at påtalemaktens bevis er mangelfulle. Det vil i så fall være innenfor det som er etisk akseptabelt. Det er en åpenbar forskjell på å hevde at klienten er uskyldig og å hevde at aktor ikke har klart å bevise at klienten er skyldig. Men dette er en nokså teoretisk problemstilling, og i mine 25 år som forsvarer har jeg aldri opplevd en situasjon hvor jeg har behøvd å gjøre en slik vurdering. 

Da er det en mer realistisk problemstilling at noen advokater går lengre enn de bør for å skaffe seg klienter, mener Sulland. 

– Hvis du er relativt ung og jobber for å etablere deg som forsvarer kan det være frustrerende å måtte sitte stille og vente på at telefonen skal ringe, men det er faktisk det du skal. Du skal ikke selge deg inn på varetektscellene, du skal ikke aktivt fiske klienter fra kolleger og du skal ikke markedsføre deg gjennom «ekstratjenester» ved siden av advokatjobben. Det siste kan handle om alt fra å love et resultat på forhånd til å skaffe ulovlige mobiltelefoner eller å «ta en prat» med vitner som klienten tror kan komme med skadelige utsagn. Her passerer vi kjapt grensen fra det uetiske til det ulovlige, men det har hendt at advokater har krysset disse grensene og det hender enda oftere at klienter ønsker slike tjenester. 

Som advokat har du krav på å ikke bli identifisert med klienten eller klientens gjerninger, men for å oppnå dette må advokaten på sin side holde distanse og ikke oppføre seg som klientens personlige «leiesoldat», sier Sulland, som legger til at det er et særlig stort ansvar i å jobbe som offentlig oppnevnt forsvarer.

– Da er det skattebetalerne som tar regningen, og sammenlignet med andre oppdrag betaler de ikke veldig bra. Da skal du ikke glemme at du har en forpliktelse overfor både klienten og offentligheten til å gi hver sak den oppmerksomheten den fortjener. Du skal bruke den tiden du må, og du skal ikke ta på deg flere oppdrag enn at du vet at du kan klare å utføre dem ordentlig.

Det er også en utfordring å håndtere media, ikke minst i forbindelse med større straffesaker som det er mye interesse rundt fremhever Sulland. 

– Situasjonen kan lett være at det er i klientens interesse at du snakker lite, samtidig som det kan være i din egen interesse å snakke mye. For medieoppmerksomhet kan være svært nyttig for en forsvarer, det er nettopp den formen for markedsføring som kan gjøre at telefonen din ringer så ofte som du vil at den skal.

Rolleblanding

Det er en del av yrkets hverdag at to advokater - utdannet med bakgrunn i det samme lovverket - mener det stikk motsatte når de snakker på vegne av ulike klienter med ulike interesser. Men er det like uproblematisk når samme advokat dukker opp i ulike roller i nært beslektede sammenhenger, noe som krever at han snur argumentene avhengig av hvem som betaler regningen?

– I firmaet hvor jeg jobber har vi definert at i saker om arbeidsrett skal vi, som hovedregel, representere arbeidsgiversiden og ikke arbeidstakersiden, sier Jeppe Normann. 

– Dette gjør vi fordi vi ser at saker ofte har likhetstrekk, og vi ønsker ikke å møte oss selv i døra gjennom at en type argument vi selv bruker i en sammenheng, skal bli brukt mot oss i en annen. Reglene for god advokatskikk begrenser mulighetene til å ha saker for og mot samme klient, men vi har en intern policy som favner bredere. Vi har også mange banker som kunder, og derfor har vi også som prinsipp å være svært tilbakeholdne med å ta saker mot banker, også banker vi ikke har som klienter. 

En annen type rolleblanding kan være når en forsvarsadvokat også tar oppdrag som bistandsadvokat. Det kan bety at advokaten i to voldssaker vil kunne argumentere på vegne av voldsutøveren i den ene saken og på vegne av offeret i den andre.

– Det mener jeg er uproblematisk, sier Frode Sulland. – Jeg mener tvert om at kunnskap om de motsatte rollene gjør deg bedre i stand til å håndtere den rollen du til enhver tid har. Har du erfaring som bistandsadvokat og vet hvordan ofrene har det, vil det kunne gjøre deg til en bedre og mer troverdig forsvarer - og omvendt. 

Ingen eksakt vitenskap.

– En vesentlig utfordring er at juss ikke en eksakt vitenskap definert på målbare fakta. Det er et fag som i stor grad baserer seg på tolkninger, og det er mulig å foreta slike tolkninger ut fra eget politisk ståsted eller ut fra en egendefinert oppfatning av rett og galt. 

Det sier professor Carl August Fleischer, som i en rekke offentlige debatter har gått hardt ut mot kolleger som han mener har kamuflert politiske holdninger gjennom å være selektive med hvilke faglige argumenter de har valgt å trekke fram. 

– Med «politisk holdning» mener jeg i denne sammenhengen også særinteresser som advokaten har valgt å arbeide for. Dette er et problem fordi det kan være forvirrende, både for lekfolk i ytterste forstand også for en rettsinstans, at jussen som fagfelt kan brukes til å forsvare synspunkter som i realiteten ikke har noe for seg. 

Et beslektet problem, mener Fleischer, er at særinteresser med store ressurser vil kunne trekke fordel av sine økonomiske muskler i en rettslig tvist mot en mindre resurssterk opponent. 

– Det er selvsagt legalt at en sterk part kan kjøpe seg juridisk rådgivning og like legalt at en advokat fremmer en slik parts interesser, men konsekvensen blir ofte at de som er sterke fra før har de beste mulighetene til å vinne frem, uavhengig av hva som er «rett» eller «galt» i den spesifikke saken.  

Fleischer er også kritisk til det han mener er en sterk tendens til «kameraderi» internt i advokatstanden.

Men ikke alle deler Fleischers frykt for kameraderi blant advokater. Hans professorkollega ved Universitetet i Oslo, Marit Halvorsen, hevder tvert imot at advokater ikke har noen spesiell tilbøyelighet til å la seg påvirke av hva kolleger mener at de burde mene.

– Jeg ser ikke at dette er noe stort problem. Advokater er vant til å stå i konflikter, det er hele utgangspunktet for en rettssak. Du er ikke skyggeredd hvis du klarer å jobbe som advokat. Hvis du blar litt i avisene vil du se en lang rekke eksempler på hvordan advokater står i konflikt med hverandre, hvordan de kan krangle så fillene fyker. Jeg kjenner få yrkesgrupper hvor det er så sterke motsetninger, og hvor folk lever godt med det.