Mot en menneskeskapt matvarekrise

Status per i dag er at en milliard mennesker er underernærte. Ikke på grunn av mangel på ressurser, men på grunn av urettferdig fordeling av ressursene.

Debatten om et etisk og bærekraftig landbruk er ikke ny. Men den preges gjerne av skyttergravsargumentasjon og steile fronter. Mandag Morgens analyse er at problematikken er mer komplisert enn som så. Her gjelder ikke for eller mot kortreist mat eller økt u-landsimport. De fleste løsningene har både positive og negative konsekvenser. 

Landbruket i verden lider under to hovedproblemer ifølge noen kritikerne. Begge er menneskeskapte:

• De rike subsidierer seg selv: Det ene er at den rike verden velger å bruke store ressurser på å subsidiere sin egen matproduksjon, noe som ofte gir en negativ miljøeffekt fordi vår produksjon allerede er svært intensiv. 
• Dårlig arealutnyttelse: Det andre problemet er at jorda i store deler av den fattige verden utnyttes så dårlig at man kompenserer ved å ta i bruk stadig nye arealer. Det hogges eksempelvis store mengder regnskog til fordel for jordbruk, til tross for at ødelagt skog er svært dårlig jordbruksland. 

Det ideelle, mener mange, ville vært en omfordeling hvor de ressursene som brukes til å «toppe» produksjonen i den rike verden i nord ble brukt til å utvikle et mer bærekraftig landbruk i sør. 

Samtidig har subsidieringen i nord også positive sider. En av disse er en spredning av bosettingen som mange land, blant dem Norge, opplever som positivt. Blant de negative effektene er en tidvis overproduksjon som gjerne fører til dumping av mat. Dumping kan skje i form av et billigsalg som ødelegger inntektsmulighetene for bøndene i de landene som ender opp som mottakere. Det kan også skje i form av destruering. Begge deler er etisk uforsvarlig og samfunnsmessig destruktivt.

Bruk og kast og tukling med gener

– Landbruksdepartementet har anslått at det kastes 500.000 tonn fullverdig mat i Norge hvert år fastslår Arild Hermstad i Framtiden i våre Hender. 

– Det tilsvarer ett hundre kilo per innbygger. Kastingen har flere årsaker, fra dårlig samfunnsplanlegging til overlagt, statlig subsidiert overproduksjon, sier han. 

I kategorien dårlig samfunnsplanlegging finner vi eksempelvis datoregler som i noen tilfeller har så store marginer at varer defineres som utdaterte lenge før de er i nærheten av å være helseskadelige. Men også norske forbrukere, som opplever mat som så billig at de kjøper nytt ferskt brød fremfor å spise opp det gamle, må ta sin del av ansvaret.

Bedre teknologi har brakt landbruket store fremskritt, men ikke all teknologi er av det gode mener Hermstad.

– Genmodifisering av planter vil kunne true artsmangfoldet i naturen, noe som er ille nok i seg selv. I tillegg er det et grep som forrykker den økonomiske balansen i industrien. Patent på liv betyr at noen produsenter kan hente ut store økonomiske gevinster på bekostning av andre, og på bekostning av forbrukerne. Vi trenger dessuten ikke denne formen for produksjon fordi jordas kapasitet til å produsere mat er stor nok uten. 

Men ikke alle deler Hermstads syn. Selv om genmodifisering er lite utbredt i norsk landbruk, så importerer vi store mengder genmodifisert mat (se Mandag Morgen nr. 13, 2009). I EU og innen stadig flere miljøer hevder flere nå at genmodifiserte planter (gmo) ikke er til å unngå dersom man skal makte å brødfø hele jordens befolkning i fremtiden. Gjennom genmodifisering vil man kunne frembringe arter som bedre kan nyttiggjøre seg et miljø som utsettes for kjemiske midler.

Kortreist vs langreist

Et argument for å produsere i den rike delen av verden er at «kortreist mat» er bedre enn «langreist» på grunn av klimaproblemene som er knyttet til transport. 

– Men som generell regel er dette galt, sier Kaare Bilden. Han er spesialrådgiver i Kirkens Nødhjelp og ga i 2011 ut boka «Mat er makt».

– Når vi varmer opp drivhus i Rogaland for å dyrke tomater i et kaldt klima produserer vi store utslipp, samtidig som vi undergraver mulighetene for bærekraftig drift og tilhørende fattigdomsbekjempelse i land som kunne produsert de samme tomatene mer klimavennlig, påpeker han.  

Eksemplene er mange. En britisk rapport har vist at sauekjøtt fra New Zealand som sendes til England kun representerer en firedel av de klimagassutslippene som det samme kjøttet ville stått for hvis engelskmennene hadde produsert det selv. Sauene på New Zealand kan beite ute hele året, og utslippene fra transporten er minimale sammenliknet med utslipp fra kraftfôr og oppvarmede fjøsbygninger i Nord Europa.  Og hvor «kortreist» er et kilo norsk storfekjøtt dersom det er produsert ved hjelp av ti kilo kraftfor fra Brasil?

– Når det er sommersesong, og vi kan kjøpe lokale grønnsaker dyrket uten kunstig oppvarming er Norge klimamessig konkurransedyktig, men transportavstand som eneste kriterium sier ingen ting om hvorvidt maten er miljøvennlig eller ikke, slår Bilden fast.

Kjøtt kontra planter som menneskemat er for øvrig en problematikk i seg selv, uavhengig av transport. Husdyr som vokser opp på fôr som kunne vært brukt direkte som menneskemat, representerer et problem både når det gjelder energiutnyttelse og klimautslipp. 

– I begge tilfeller kommer regnestykkene ut i minus. Det mest effektive klimatiltaket vi kan gjøre som forbrukere er å redusere kjøttforbruket, mener Arild Hermstad.

Sult tross mye mat

– Når så mange mennesker sulter i Afrika skyldes det i følge FNs utviklingsprogram hovedsakelig tre typer årsaker: Feilslått politikk, svake offentlige institusjoner og markeder som ikke fungerer. Det sier Ruth Haug, professor Universitetet for Miljø- og biovitenskap i Ås. 

I tillegg kommer manglende innvesteringer i landbrukssektoren, tørke, konflikter og dårlige lokale styresett. Noe av det mest destruktive er når dumping av varer fra rike land ødelegger for lokale bønder. Det er vanskelig å få til en utvikling når bøndene ikke en gang er konkurransedyktig på sitt hjemmemarked på grunn av billige, subsidierte matvarer utenfra. 

– Men med dagens høye matpriser er dette et mindr e problem i dag enn for noen år siden. Høye priser og en situasjon hvor for eksempel mye mais går til bioetanol, gjør at markedsutsiktene er blitt mye bedre for dem som produserer mat, legger hun til. På den annen side kan dyre matvarer føre til at forbrukerne i mange fattige land ikke har råd til å kjøpe nok mat. 

De rike landene, og blant dem Norge, kritiseres for ikke å importere mer mat fra fattige land. Det er et stykke på vei urettferdig kritikk mener Ruth Haug

– Norge har tollfrihet for et halvt hundre fattige land som i praksis kan eksportere uten hindringer. Problemet er at det tar tid å bygge en kapasitet og en kvalitet som gjør dette mulig. Dessverre har vi gjort lite for å bidra til å hjelpe lavinntektsland med å bygge opp landbrukssektoren slik at verdensmarkedet kan være et alternativ for dem.

En form for investering som ikke bidrar til dette er såkalt «landgrabbing» – hvor selskaper fra rike land kjøper eller leier store områder som de dyrker opp i den hensikt å føre verdiene hjem til seg selv. Aktørene kommer fra Europa og Nord Amerika, men også fra Kina, India, Korea og enkelte velstående arabiske gulfstater.

– Dette rammer de mulighetene de lokale bøndene i vertslandene har til å kunne dyrke jorda selv, ikke minst fordi det noen steder også fører med seg «watergrabbing». Vann er en uunnværlig ressurs i ethvert jordbruk, og de som taper i kampen om vannet vil aldri kunne komme seg ut av fattigdom og matmangel sier hun.

Selvforsyning og selvberging

Det er noe grunnleggende etisk riktig i at alle samfunn produserer sin egen mat mener Brita Skallerud, andre nestleder i Norges Bondelag.

– For meg handler dette om forsyningssikkerhet mer enn noe annet. Det hjelper ikke å ha penger å kjøpe for hvis eksportlandene setter bremsene på salget fordi de trenger sine egne varer selv. Norge er veldig sårbart. Vi produserer bare 50 prosent av vår egen mat selv, og i internasjonal sammenheng er det veldig lite. Nå er det tørke i USA, og de kan eksportere mindre. Hvis Russland og USA setter bremsene på samtidig, hva da? Vi kan diskutere klimaregnskaper og solidarisk import så lenge det finnes noe å importere, men hva gjør vi den dagen dette ikke er tilfelle lenger? (Se figur 1).

Derfor står vern av dyrket og dyrkbar jord høyt på prioriteringslisten til den norske landbruksnæringen. Noe vi har merket i debatten om frigjøring av areal til boligbygging i Oslo-området. Senterpartiet vil mye heller ta i bruk marka enn dyrkbar jord. 

– Vi har bare tre prosent dyrket mark i Norge, og av dette igjen er halvparten arealer hvor vi kan dyrke matkorn. Hvis noe er uetisk, så er det å bygge den ned eller ta den ut av produksjon med henvisning til at vi ikke trenger å dyrke så mye mat selv, sier Skallerud (se tekstboks).

Den lave selvforsyningsgraden gjør at det ikke er tvil om at de norske subsidieordningene er samfunnsmessig forsvarlige, fortsetter hun.

– Vi har gode styringssystemer i Norge. Vi lager ikke smørberg og vi har ordninger som regulerer landbruket på en måte som mange andre land misunner oss. Dessuten er det uetisk å ikke utnytte naturens ressurser. Uten sauehold for eksempel, ville store grassressurser ikke blitt brukt, og hvor etisk er det? Vi produserer mye lam, og de lever størstedelen av sitt liv ute den ene sommeren. Slik sett er norsk lammekjøtt så klimavennlig som noen matproduksjon kan bli.

– Hva med norske tomater som dyrkes i drivhus og slik skaper drivhuseffekt i alle betydninger av ordet?

– Drivhusnæringa legger nå ned mye ressurser i å fase inn bioenergi. Da vil det være gode muligheter for å senke klimagassutslippene for norske veksthusprodukter til et lavere nivå enn for importerte produkter. Når vi importerer tomater kommer de fra eksempelvis Nederland, og hvordan tror du de dyrkes? I drivhus med gass fra Nordsjøen. Tomater fra friland vil ikke det norske markedet ha, de kommer i alle slags former og figurer og er ikke pene nok. Det er en etisk problemstilling som du kan ta opp med matkjedene, sier Brita Skallerud.

Ikke enten eller

Christian Anton Smedshaug, administrerende direktør i Landbrukets Utredningskontor, går ikke med på at det å utvikle jordbruket i den fattige verden er mer etisk enn å øke produksjonen i de rike landene – eller omvendt.

– Vi har hatt fallende priser på verdensmarkedene for mat i 150 år – fra den amerikanske borgerkrigen og frem til 2005. Nå har vi, for første gang i fredstid, stigende priser på stigende produksjon (se figur 2). Da må vi ta i bruk politiske virkemidler for å øke produksjonen overalt. Vi må produsere mer både i Norge og i Afrika sør for Sahara, for å ta noen ytterpunkter. 

Det etisk problematiske i forhold til sør er at bistandspolitikken ikke har tatt inn over seg behovet for å utvikle landbruksproduksjonen i mottakerlandene, mener han. Den rike verden gir dessuten ikke de fattige landene de redskapene de trenger for å kunne føre en egen landbrukspolitikk. 

Hva norske tollregler angår, så finnes det eksempler på at fattige land kunne tjent mer, ikke mindre, på norsk toll påpeker Smedshaug.

– Vi kunne for eksempel hatt toll på sukker fra Europa, og slik styrt sukkerimporten mot eksportører fra fattige land som vi i dag har tollfrihet for. Vi kunne importert sukker fra Mauritius i stedet for fra Danmark, for eksempel, men med dages tollregler skjer ikke dette.