Mer euro eller mer uro?

«Euroens åndelige far» kalles han - Nobelprisvinneren Robert Mundell. Den kanadiske økonomen lanserte for nøyaktig 50 år siden sin teori om optimale valutasoner. Stater og regioner som har stor økonomisk aktivitet sammen bør ha en felles valuta for å stabilisere økonomien. Drømmen om en felles europeisk valuta for en gruppe av ellers ulike nasjonalstater er tuftet på hans forskning.

– Nå er det på tide å gå et skritt videre, mener Mundell. Dollar, euro og kinesiske renminbi bør knyttes tettere sammen. Alle vil profitere på at disse tre verdensvalutaene får fastere valutakurser. De vil kunne være et anker for 50 prosent av verdensøkonomien, sa den 78 år gamle økonomen på et seminar for Nobelprisvinnere i Lindau i Tyskland i forrige uke. 

Mundells tanker virket utrolige nok da de ble lansert første gang i september 1961. Europa var splittet av den nybygde Berlin-muren. USA og Sovjetunionen var på vei inn i den heteste perioden av den kalde krigen etter den mislykkede, amerikansk-støttede invasjonen i Grisebukta på Cuba. En felles europeisk valuta var like fjern som president John F. Kennedys drøm om å landsette mennesker på månen. Men euroen kom til slutt, og i året da den ble født (1999) fikk Mundell Nobelprisen for sine ideer.

Nå tenker Mundell enda lenger og enda høyere. Han vil ha faste valutakurser mellom de tre store, økonomiske sonene i verdensøkonomien for å hindre økonomiske kriser av den typen som har kommet i stadig tettere rekkefølge de siste årene. Mexico-krisen, Russand-krisen, Asia-krisen, USA-krisen og euro-krisen – alle har sin bakgrunn i altfor fleksible valutakurser. Markedet er ikke voksent nok til å håndtere dette ansvaret på egen hånd, mener Mundell. 

– Alle store finanskriser de siste årene er blitt utløst av valutasvingninger. Så lenge vi hadde valutakurssystemet fra Bretton Woods var det ikke finanskriser, mener Mundell (se tekstboks). 

Mundell og de 16 andre Nobelprisvinnerne ved den årlige Nobelprisvinnersamlingen i Lindau diskuterte livlig om både euro og finanskrise. Både legenden Mundell og det siste tiårets mest profilerte økonom, Joseph Stiglitz, mener den økonomiske krisen skyldes for frie finansmarkeder. Stiglitz mener veien ut av krisen er økte offentlige utgifter for å stimulere økonomien, samt sterkere offentlig styring av den globale kapitalismen. 

Stiglitz advarer regjeringene i USA og Europa mot å forsøke å spare seg ut av krisen. Det var nøyaktig det som førte til at depresjonen på 1930-tallet ble så dyp og langvarig, mener han.

– Det avgjørende for å komme seg ut av gjeldskrisen er vekst. Sparepolitikk er ikke det riktige nå, mener Stiglitz, og kritiserer blant annet Tysklands spareiver for de gjeldstyngede landene i eurosamarbeidet.

Nede på jorden

Mens toppøkonomene lar de store tanker fly, er det langt tøffere for politikerne nede på bakken. Den kommende måneden vil sette to av Europas sentrale regjeringssjefer alvorlig på prøve. Tyskland og Italia er landene der kampen om euroens fremtid vil stå denne høsten. 

Tysklands forsiktige kansler Angela Merkel og Italias omstridte statsminister Silvio Berlusconi må berolige nervøse finansmarkeder og frustrerte velgere på samme tid. 

Merkel står foran en måned med tre viktige lokalvalg – blant annet i sin hjemstat Mecklenburg-Vorpommern og i hovedstaden Berlin. Dårlige valgresultater der kan starte en intern maktkamp i det konservative kristligdemokratiske partiet og ødelegge Merkels muligheter for gjenvalg i 2013. Derfor forsøker hun å ligge lavt i debatten om euroen. 

Verken spørsmålet om felles euroobligasjoner eller en europeisk økonomisk regjering er noen valgvinner i hjemlandet (se også Mandag Morgen nr. 24, 2011).

Men i det stille beveger Merkel seg. Hun har gått med på å snakke med Frankrikes president Nicolas Sarkozy om økt økonomisk samordning mellom eurolandene. I forrige uke sikret hun seg opposisjonens støtte til forslaget om en ny europakke med nye milliarder til en utvidet økonomisk redningsaksjon. I slutten av september skal Forbundsdagen og delstatenes forsamlinger ta stilling til den nye europakken. 

Anglo-amerikansk storm

Men det er ikke bare i hjemlandet kansler Angela Merkel har fått kritikk for sin avventende holdning i eurokrisen. Også internasjonalt får hun mer pes enn noen gang i sin seks år lange regjeringsperiode. Den amerikansk-ungarske finansguruen George Soros anklager Merkel for å ha forsterket eurokrisen snarere enn å løse den.

– Den var den tyske nølingen som forsterket Hellas-krisen og gjorde den til en eksistenskrise for Europa, skrev finansguru George Soros i den tyske avisen Handelsblatt i august. 

– Euroens sammenbrudd vil føre til ukalkulerbare tap for det internasjonale banksystemet. Tyskland og de andre landene med AAA-rating må støtte et system med felles eurobonds. Hvis ikke bryter euroen sammen, mener Soros nå. Han ber for sine gjeldstyngede østeuropeiske brødre.

– Den aktuelle situasjonen med nødkreditter til Hellas og en felles europeiske redningspakke for de andre gjeldstyngede holder ikke lenge, mener Soros. Redningsspakken dekker de små landene som Hellas, Portugal og Irland, men om Spania og Italia vakler, vil situasjonen forverre seg. Og når Frankrikes AAA-rating for statsgjeld er i fare, er det slutt, mener Soros.

Tyskland, som har den største økonomien og den mest kredittverdige ratingen, må spille en nøkkelrolle, mener han. Tyskerne må dele sin internasjonale kredittverdighet med de andre EU-landene ved å utstede felles statsobligasjoner, eller eurobonds, som det kalles.  Problemet er at EU i dag ikke er en stat, men består av 27 land. 17 av dem er med i euroen. De har svært ulik finanspolitikk og egenrådige nasjonale parlamenter som også vil ha et ord med i laget.

Eurolandenes problem er at de tar opp lån i fellesvalutaen euro, men deres kredittverdighet – og dermed rentenivået – måles etter landenes egen kredittverdighet. 

Eurobonds vil bety felles rente og redusert risiko for de gjeldstyngede landene som Portugal, Irland, Hellas og Italia. Men det vil også kunne øke prisen for å låne, ved at renten stiger for de mest kredittverdige landene som Tyskland, Frankrike, Nederland og Finland. For Tyskland vil renten på kort sikt øke med 0,8 prosentpoeng, ifølge en studie gjort av det tyske finansdepartementet. Det vil medføre ekstra renteutgifter rundt 2,5 milliarder euro (20 milliarder kroner) per år. Det er lite i forhold til den tyske garantiforpliktelsen for den nye redningspakken på 122 milliarder euro.

Men tyskerne frykter at rentekostnadene vil fortsette å stige dersom EU-land som Hellas fortsetter å bryte stabilitetskravene EU har innført for euromedlemskap. Da kan renteutgiftene i løpet av det neste tiåret tidobles, ifølge studien til finansdepartementet.

Valkyrien Angela

En annen amerikaner som ser surt på euroen er den tidligere amerikanske sentralbanksjefen, Alan Greenspan. 85-åringen har av mange fått mye av skylden for den amerikanske finansboblen som sprakk i 2008. Hans frislipp av kredittmarkedene og lave renter gjennom 1990- og 2000-tallet bidro sterkt til den amerikanske boligkrisen med råtne lån. Men Greenspan mener problemet er større i Europa, og tror euroen snart bryter sammen. I en tale på et symposium i Washington forrige uke viste han til de svake, europeiske bankene med store utestående lån i forgjeldede euroland som en viktig grunn til at det nå også går så dårlig økonomisk i USA.

«Germanbashing» - eller «gi tyskerne skylda» - later til å være en populær sport i de angloamerikanske landene som er hardest rammet av finanskrisen, som USA og Storbritannia. Den tidligere britiske statsministeren, Gordon Brown, mener tyske banker bærer en stor del av skylden for eurokrisen siden de har betjent kriselandene Hellas, Spania, Portugal, Italia og Irland med en flom av kreditter og dermed finansiert krisen. Han viser til at tyske statseide banker er blant de største kreditorene i de europeiske gjeldsofrene.

– De tyske bankene spanderte drinkene. Nå vegrer den tyske regjeringen seg for å ta regningen, sier Gordon Brown.

I Tyskland ppfattes det angloamerikanske mediekjøret mot euroen mer som et forsøk på å lede oppmerksomheten vekk fra egne problemer. Men de sier sjelden noe offentlig. De vet hva som venter. Britisk og europeisk presse fremstiller kansler Merkel i alt fra gyllen valkyrierustning til SS-uniform og Hitler-bart om dagen. Kanskje ikke så rart at hun holder sine posisjoner godt dekket.

Silvios siste spøk

Den andre store styrkeprøven i euroslaget i september står i Italia. Redningspakken som EU-landene, EU-institusjonene og det internasjonale pengefonet IMF forbereder, på totalt 750 milliarder euro, er ment å hjelpe de såkalte PIGS-landene – som Portugal, Irland, Hellas (Greece) og Spania uvennlig nok er døpt av britisk finanspresse. 

Redningspakken skal være stor nok til å dekke gjeldsbomber i Portugal, Irland, Hellas og forhåpentlig i Spania. Men den er ikke stor nok til å inkludere Italia. Derfor er en stabilisering av den italienske gjelden, Europas største, helt sentralt i eurolandenes forsvarsplan.

Statsminister Berlusconi samlet regjeringen til kostnadskuttkonferanse sist uke. Hans vaklevorne regjering har også bare en drøy måned på seg til å få redusert utgiftene. Berlusconi har så langt holdt seg unna skatteøkninger, men de kan bli nødvendige om presset øker. Hans forsøk på kun å kutte i offentlige utgifter vekker økende misnøye hos koalisjonspartneren Lega Nord og blant italienske velgere. Håndteres eurokrisen feil kan det også bli Berlusconis bane og hans siste spøk på den internasjonale scenen.

Italia har Europas største gjeldsbyrde og er det tredje største gjeldsmarkedet i verden – etter USA og Japan. Landet har 1.900 milliarder euro (over 15.000 milliarder kroner) i gjeld. Det er mer 120 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Italias gjeld er tre ganger høyere enn de såkalte PIGS-landene til sammen. 

Landet har imidlertid klart å redusere gjelden det siste tiåret og budsjettene går sågar i pluss, men lav vekst og synkende folketall har fått markedene til å tvile på italienernes evne til å betale gjelden tilbake. Skulle Italia havne i samme situasjon som de mindre europeiske gjeldsslavene, vil landets gjeldsbyrde være for stor til at den lar seg redde av de andre EU-landene.

Lys i sikte?

Hvis europlanen lykkes og valutaen stabiliserer seg, så kan det raskt bli bedre i Europa. Tillitskrisen har hindret eventuelle nye euroland i Øst- og Nord-Europa fra å føre medlemsdebatten særlig heftig det siste året. Estland ble medlem i vinter, og flere kandidater står i kø. Men i Tsjekkia, Romania, Bulgaria, Litauen og Latvia er skepsisen økende etter euroens krise.

Blant de rike landene i nord forhandler Island om et EU-medlemsskap som også inkluderer euro. Det kan sette ny fart i eurodebatten i Danmark – og på sikt i Sverige – om Island blir medlem fra 2013. 

Det største av kandidatlandene er Polen, og landet skulle egentlig blitt medlem allerede i 2012. Men finansminister Jacek Rostowski frykter nå det verste. Han ber de europeiske politikerne, og spesielt de tyske, om å handle før euroen kollapser. Rostowski advarer mot to typer populisme som i dag splitter EU: Den sørlige med en finansiell uansvarlighet og den nordlige med manglende solidaritet med de fattige i sør og øst.

– Det fundamentale problemet i eurosonen er ikke økonomisk, men politisk, sa Rostowski til avisen Gaceta Wyborcka i forrige uke. – Valget står mellom mye dypere økonomisk integrasjon i eurosonen, eller dens kollaps. Det finnes ingen tredje vei.