Stressede kvinnelige ledere

En undersøkelse som Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) foretok i fjor, viser at hele 63 prosent av kvinnelige mellomledere ofte føler seg stresset på grunn av arbeidssituasjonen. Dette er dramatisk mye høyere enn for andre lederkategorier, skriver seniorrådgiver Jan Lervik i en artikkel i Dagens Næringsliv i dag. Han har spurt om årsakene til at det er slik. De er mange. Kvinner bekymrer seg mer enn menn, har lavere selvtillit, er mer pliktoppfyllende, stiller høyere krav til seg selv, føler større ansvar for mer, har mindre erfaring, og det mangler kvinnelige rollemodeller. Det pekes også på at kvinnelige ledere er mer tilbakeholdne med hensyn til å delegere og at de ikke håndterer hersketeknikker like godt som menn.

Dette handler om hvordan kvinner opplever situasjonen som leder. Det er ikke snakk om at kvinner leder dårligere enn menn. Ansatte trives gjerne med ledere som er opptatt av alt, som strekker seg og føler et stort ansvar for det meste og at alle har det bra. Men en betaler altså en pris for å være en leder som lykkes, som tar ansvar og som de fleste er fornøyd med.

Flere hopper av

Det er dokumentert at flere kvinnelige enn mannlige ledere hopper av klatringen mot toppen.

Les også: For tøft i toppen

Noe av forklaringen finner vi her. De synes ikke lederjobben er verd den prisen en må betale. Det blir for mye stress og en for sterk følelse av at man ikke mestrer det som kvinner synes de burde. Selvsagt betyr det mye om man han en mann som tar sin del av husarbeidet og oppfølgingen av barna. Hvis det ikke skjer, kommer stress på hjemmeplan i tillegg til jobbstresset.

Det er ikke så lett å gjennomføre tiltak som sikrer at kvinnelige ledere opplever mindre stress. Jobben som leder kan ikke lages annerledes enn den er. Det går ikke an å gjøre lederjobber mindre krevende fordi de skal passe bedre for kvinner. Kvinner mestrer like godt krevende lederjobber som menn. De mest påfallende forskjellene mellom kvinner og menn er at krevende lederjobber synes viktigere for menn enn for kvinner. Menn er mer villig til å betale prisen, lever bedre med presset.

Man kan gjerne si at det ikke burde være som det er. Det gir mening, som Jan Lervik gjør i sin artikkel, å peke på at kvinner bør arbeide med selvledelse og bli flinkere til å si nei og innfinne seg med at flere ting må være «godt nok». Og det kan god være at en coach kan være et viktig virkemiddel, som han skriver.

Kun 12 prosent 

Handels- og næringsminister Trond Giske kan ikke annet enn å si seg fornøyd i eierskapsmeldingen med utviklingen når det gjelder kvinnelige styremedlemmer. Det skulle bare mangle. Her har politikerne bestemt at andelen kvinner i styrer i allmennaksjeselskaper skal være 40 prosent. Det er imidlertid kun 12 prosent av selskapene i Norge som har en kvinnelig toppsjef. Kun et par av de børsnoterte selskapene har en kvinne som øverste sjef.

I forbindelse med kvinnedagen 8. mars i år ble det kjent at man i departementet sysler med tanken om å innføre loven om 40 prosent kvinner i alle bedriftsstyrer over en viss størrelse. Det ser vi heldigvis ikke spor av i eierskapsmeldingen. Her nøyer en seg med å forvente at selskaper der staten er inne på eiersiden, får flere kvinnelige ledere, særlig i den øverste ledergruppen. Det er imidlertid daglig leder som ansetter sine nærmeste medarbeidere. De vil nok gjerne ha kvinner med i toppledelsen, men det er kompetanse og erfaring som avgjør. I tillegg må en selvsagt være topp motivert for å være leder på høyt nivå i store selskaper. Om det blir flere kvinnelige ledere av at staten nå vil sette fokus på dette ved å be om rapportering, er ikke godt å si.

Staten kan gi lover som kvoterer flere kvinner inn i styrer, men en kan ikke gi lover som pålegger kvotering av kvinnelige ledere i private selskaper. I offentlig sektor kan en gjøre det. Det er her en bør begynne dersom en vil utvide kvoteringen til også å omfatte ansatte.

Om det blir flere kvinner i styrer, fører ikke det til at det blir flere ansatte kvinnelige ledere. Å sitte i styret og å jobbe som leder i det daglige, er som natt og dag. Styrearbeidet er begrenset til timer eller dager i løpet av et år. Her er man del av et kollektiv og oppgavene er begrenset til kontroll og overordnet strategisk ledelse. Noe helt annet er det å sitte med det samme krevende lederansvaret dag etter dag. Det er ledere med solid ledererfaring som gjerne er de beste styremedlemmene. Det bør derfor være slik at en må få flere kvinnelige ledere i det daglige før en kvoterer flere kvinner inn i bedriftsstyrene.