Statens kvinner
De mest ihuga kvoteringstilhengerne i Ap har ganske sikkert gått inn for at vi skal få regler som tvinger ledelsen i selskaper der staten er inne på eiersiden til å sørge for at det er 40 prosent kvinner i toppledelsen. Ledelsen i Ap vet imidlertid at det ikke er mulig uten å bryte med sentrale prinsipper i norske selskapslovgivning. Det er styret som ansetter daglig leder og det er daglig leder som ansetter sine nærmeste medarbeidere. Styret kan ikke og vil ikke pålegge daglig leder hvem en skal ansette. Og daglig leder i et konkurranseutsatt selskap henter ikke inn i konsernledelsen andre enn de en mener er best kvalifisert. Derfor vil ikke et styre i et slikt selskap vedta at det skal være 40 prosent kvinner i konsernledelsen.
Aps nestleder, Helga Pedersen, forstår nok at det er slik. Derfor sier hun til Dagens Næringsliv i dag at de ikke går inn for en kvotering, men at Ap vil «bevisstgjøre selskapene til å ansette flere kvinner i ledelsen».
– I statlige selskaper skal de statlige styrerepresentantene bruke sin eierinnflytelse til å oppnå et mål om 40 prosent kvinner i toppledelsen. Vi kan selvsagt ikke bestemme hva slags ledere Statoil skal ha, men vi vil gi våre styremedlemmer et ekstra mandat, slik at det blir en mer bevisst holdning til det å tas inn kvinner i toppledelsen, sier Pedersen.
Les også: Vil ha 40 % lederkvinner
Denne uttalelsen oser av uklarhet. Staten har ikke egne representanter i styret. Alle styrerepresentantene representerer alle eierne. Det er mulig hun regner styrelederen som «sin mann». I så fall er det styreleder Svein Aaser i Telenor eller Svein Rennemo i Statoil som får oppgaven med å få Jon Fredrik Baksaas eller Helge Lund til å ansette flere kvinner.
Bare prat
Dette er bare prat. Det betyr fint lite hva Ap vedtar i sitt program om dette. Hvem som skal være medlem av konsernledelsen i en bedrift er ikke og skal ikke være gjenstand for politisk styring. Det kommer ikke Rennemo og Aaser til å si. De kommer til å høre, nikke og si «vi tar med oss disse signalene». Men i praksis betyr det ikke noe.
Det som betyr noe i praksis er om det er mange nok vinner som har den kompetansen og erfaringen som kreves for å være med i konsernledelsen. KPMG har gjort en undersøkelse som viser at i de 4 selskapene som staten har eierandeler, er det 24 prosent kvinner i konsernledelsen. Det er ikke så galt. I de 220 børsnoterte selskapene er kvinneandelen ikke høyere enn 15 prosent. Det er kun fem av de 220 selskapene på Oslo børs som har en kvinnelig toppsjef. Kvinner styrer faktisk ikke mer enn syv promille av verdiene på børsen.
En opptelling Aftenposten foretok i fjor viser at i 14 av de 40 største selskapene på børsen, er det bare mannebein å se i når toppsjefen samler sine nærmeste.
I NSB er ingen av de åtte i konsernledelsen kvinner. I Statoil er det en av ni og i Telenor to av ni kvinner i konsernledelsen. Kongsberg Gruppen som produserer finurligheter til diverse våpen, har nå klart å hente inn to kvinner som sammen med ni menn utgjør den øverste ledelsen.
«Dette er elendig og uakseptabelt», sa næringsminister Trond Giske i forbindelse med fremleggelsen av eierskapsmeldingen, som han la fram i mai. Her blir bedrifter som staten har eierandeler i, pålagt å rapportere om hva de gjør for å få flere kvinner opp og fram.
Museskritt framover
Det Helga Pedersen nå kommer med, er altså gammelt nytt. Ap har i årevis ment at det bør være 40 prosent kvinner i toppledelsen. Det går med museskritt framover. Politikerne kan ikke gjøre noe med at tempo er så lavt.
Å få flere kvinner i toppledelsen står på listen til det Jon Fredrik Baksaas og Helge Lund ønsker seg. Alle daglige ledere i bedrifter der staten har eierandeler vil gjerne ha flere kvinner høyt på strå i lederhierarkiet.
Jobben til en toppsjef er å jakte på de beste til å ha rundt seg. Da er ikke kjønn det viktigste. Etter hvert som kvinner påtar seg tyngre lederjobber, vil det også bli flere kvinner i toppledelsen. Det er ikke noe glasstak som hindrer kvinner i å få høyere posisjoner. Det avgjørende i dag er at kvinner må klatre, søke større ansvar, påta seg tyngre byrder. Slik sett kunne Helga Pedersen henvendt seg til de dyktige kvinnene direkte. Det er ikke Helge Lund og Jon Fredrik Baksaas som er problemet.