Spetalen mot bankterror

Øystein Stray Spetalen varslet slutten på kapitalismen i 2010. Han hevdet politikerne er i lomma på finanskapitalen. Istedenfor å redde banker og finansinstitusjoner, mente Spetalen at staten heller burde latt de gå konkurs. Men politikerne brukte skattebetalerne penger for å redde kapitalistene. Nå ser vi resultatene av det. Velferden må bygges ned, massearbeidsløsheten brer seg, EU-landene er ikke i stand til å få vekst i økonomien.

Han utdypet kritikken i 2011 og hevdet finanskrisen kunne føre til at Vesten kollapset. Han angrep sentralbankene som han hevdet i praksis gir garantier til finansspekulanter.

Nå peker han på at Vest-Europas befolkninger er rammet av det verste økonomiske tilbakeslaget siden depresjonen på 1930-tallet og hevder storbankene gjør situasjonen verre.

– Det er en gisselsituasjon. Bankene terroriserer hele samfunn. Med råvarespekulasjon driver de matpriser til himmels, eller de setter ulevelig rente på lån stater som Hellas er helt avhengige av. Denne utpressingen rammer befolkningen, og bidrar overhodet ikke til verdiskaping, sier investoren til Manifest Tidsskrift.

Når suppekjøkken må settes opp i by etter by, fra Hellas og Italia til Spania og arbeidsløse foreldre overlater barna sine på kirketrappa, viser det at systemet har spilt falitt.

Krympe finans

Spetalen foreslår at finansbransjen krympes og spekulasjonen holdes nede, mens det satses stort og langsiktig på kunnskapsbasert industri.

– Alt pratet om frihandel og markedsteorier er latterlige 80-tallsdogmer som faktisk ikke fungerer i virkeligheten. Den kortsiktige gleden ved å flytte industri til fattige lavkostland, hva oppnår man rundt neste sving? Jo, at man underminerer bærekraften i sin egen økonomi og skaper en katastrofe for eget samfunn. Dette har jeg forgjeves forsøkt å fortelle til Høyre, sier Spetalen. Han kan heller ikke se at Ap erkjenner den situasjonen vi har havnet i.

I Hellas er det et voksende uro. Det er ingen tegn til bedring. Den spente situasjonen kan lede til et folkelig opprør som kan knekke regjeringen. Men i Hellas står det ikke fram en samlende lederskikkelse som kan stake ut en alternativ kurs.

I Italia har flertallet av befolkningen sagt nei til den økonomiske politikken EU har bestemt at hvert land skal føre. De nekter å føre kuttpolitikken videre. Silvio Berlusconi og Beppe Grillo er ikke i stand til å legge fram et program som vil føre Italia ut av krisen. De har ingen ideologi som kan erstatte dagens EU-styrte markedsøkonomi.

Gedigen risiko

Både Hellas og Italia er egentlig fanget i det systemet Spetalen angriper. Det innbærer en gedigen risiko om et eller begge av disse landene bryter ut av «eurosystemet». Det ser heller ikke ut til at de er i stand til å samle nok oppslutning om en alternativ politikk.

I EU er en opptatt av å styre finanskapitalen sterkere, men de er ikke i nærheten av å ta den typen grep Spetalen snakker om. Hans kritikk kan ikke forstå på annen måte enn at det er det systemet EU opprettholder som har spilt falitt. Alternativet til dagens system er mindre globalisering, mer proteksjonisme, sterkere statlig styring og økt bruk av penger i tråd med «keynesiansk teori». Det er ingen av regjeringssjefene i EU som tenker slik, heller ingen av partilederne på Stortinget.

I Spania og Hellas er ungdomsledigheten over 50 prosent. Et samfunn tåler ikke en slik situasjon over tid. Men hvordan kommer en seg ut av den gjørma en har havnet i? EU tror løsningen er å holde fast på euroen og kutte kostnader. Den norske regjeringen og Høyre mener også dette er veien å gå.

Moses fikk i sin tid overtalt israelerne til å ta sjansen på å bryte opp fra elendigheten i Egypt. De kom seg tørrskodd gjennom Det røde hav ved et under, men de måtte vandre i 40 år i ørkenen før de nådde det lovede land. Det var dem som klaget i sandhelvete og hevdet de hadde det bedre i Egypt tross alt. Men det gikk bra til slutt.

Silvio Berlusconi og Beppe Grillo er de eneste politikerne i Europa med betydelig makt som sier de ikke vil følge «kuttsporet» lenger. Silvio Berlusconi og Beppe Grillo er temmelig langt fra å være noen «Moseser». Ikke vil de få folket med seg, ikke kan de gjøre under, og de er definitivt ikke typene til å tråkke i ørkenen i årevis.  Derfor kan det være de ikke har mot og evne til noen annet enn å forbli i systemet når virkeligheten siger inn over dem.