Rekordhøye advokatlønninger

Det er en myte at advokater tjener så godt fordi de jobber så mye. Vinnerne av advokatkåringen ”Best Lawyers” har en ting til felles: De jobber ofte mer enn 50 timer i uken. I snitt tjente de 11,6 millioner kroner i 2009, skriver Dagens Næringsliv i dag.

Hvem jobber ikke ofte over 50 timer i uken? Men lønnen er ikke i nærheten av 11,6 millioner. Lønn, karakterer og antall arbeidstimer til 15 av landets beste advokater er oppgitt. Stig L. Bech i Bahr jobber mellom 35 og 45 timer i uken og tjente i fjor 19,6 millioner kroner. Hans kollega i samme selskap, Jan B. Jansen, jobber omtrent like mye og tjener 10 millioner. Den eneste kvinnen blant de 15 er Siri Teigum, som er partner i Thommessen. Hun jobber 50 timer i uken i snitt og tjente 13,8 millioner kroner i fjor.

4500 kroner timen

Det hjelper lite å stønne over at disse advokatene tjener i gjennomsnitt rundt 4500 kroner i timen. Ingen, alle minst dem selv, får vi håpe, vil påstå at de fortjener en slik lønn. De får den lønnen som markedet er villig til å betale. Det er advokatstandens Ole Gunnar Solskjær vi snakker om.

Det er imidlertid ikke hele sannhetene. Det finnes en lang rekke advokater som tjener like mye, selv om de ikke figurerer på listen over ”Best Lawyers”. Det er ganske normalt at en standard advokat tjener noen millioner mer enn næringslivsledere med ansvar for tusenvis av ansatte og milliarder i omsetning.

Noen advokater vil prosedere på at det egentlig ikke tjener så mye. Den lønnen som er oppgitt er en kombinasjon av vanlig lønnsinntekt og utbytte de mottar som partnere i firma. Advokatfirmaene driver vanligvis ikke med noe mer enn salg ansattes kompetanse. Overskuddet som genereres fordeles blant eierne, partnerne.

Nyttige erfaringer

Det er fri og hard konkurranse på advokatmarkedet. De store profilerte advokatfirmaene er stadig på jakt etter jurister med høy kompetanse og nyttig erfaring. For mange kan det å jobbe noen år i statsforvaltningen være et springbrett til en stilling i et stort advokatfirma der lønnen spretter i været med flere millioner når man går ut døra i staten til et finere kontor blant advokatstandens milliongutter.

De rødgrønne snakker stadig om at de vil bremse lønnsutviklingen for de lederne som tjener mest. Lite eller ingen ting skjer. Sjefene i selskaper der staten har eierandeler, har hatt enn bedre lønnsutvikling de siste to årene enn andre ledere i næringslivet. Riksrevisor Jørgen Kosmo påpekte dette for to uker siden. Det sies at Trond Giske i den bebudede eierskapsmeldingen vil varsle nye grep for å få kontroll med lederlønningene i selskaper staten har eierandel. Vi tror det ikke før vi får se det.

Regjeringen har lagt fram regler som vil begrense hvor mye det er mulig å tjene for dem som sitter midt i smørøye i meglerbransjen. Bransjen er bestyrtet, men det er bare å ønske regjeringen lykke til i kampen for å hindre at meglerhonorar går helt bananas.

Når det gjelder forretningsadvokater, er det ikke mye regjeringen kan finne på. Advokater har nok oppdrag. Ingen av den annonserer med at de tilbyr laveste pris. Her befinner vi oss definitivt ikke i bensin- eller matvarebransjen. Advokater selger kompetanse og kvalitet. De får oss til å tro at de har en unik kompetanse og at de er verd det regningen til slutt lyder på. Hvis man spør et advokatfirma om timepris, får man opplyst det. Men samtidig får man gjerne høre at det ikke er timepris det kommer an på, men kvaliteten på de råd en får. Underforstått, hvis man er opptatt av timepris og få det billig, kan en kjøpe for dårlig kompetanse og tape saken. Derfor kan advokater ta seg betalt. Og noen skriver til og med regninger med gaffel.

Skyhøy markedspris

Advokater opererer i et marked og henter ut det de mener markedet kan tåle. de tar seg altfor godt betalt, men det er nesten umulig å få gjort noe med det. Staten kjøper også advokattjenester i dyre dommer. Hvis det offentlige vil gjør noe med lønningene i denne sektoren, kunne man jo prøve seg med å si at en ikke vil betale mer enn 1500 kroner timen. En får advokater til å jobbe for en slik timepris. Strafferettsadvokatene får godt under 1000 dekket av det offentlige. Men hvis staten ikke er villig til å betale skyhøy markedspris, får en neppe de profilerte spesialistene i de store advokathusene til å påta seg jobben.

I næringslivet vil man jakte på de beste og betale det koster. En tror også en har den beste advokaten selv om en taper saker eller det ikke går som en har planlagt. Det er litt som i fotball. Der tror man trenere og spillere er verd det man betaler for dem. Men gang på gang viser det seg at en ikke vinner og ikke scorer mål. Prisen er høy likevel. Det er markedet som rår.