Politisk vetostyring

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen mener hun har akkurat så sterk styring over sykehusene som hun ønsker.

– Mye er overlatt til de regionale foretakene. Det er bare ett år jeg har vært helseminister, og i år tar jeg et sterkere grep. Sykehusene får klare retningslinjer om arbeidsforhold, ventetiden, kvalitet og prioriteringer, sier hun til Dagens Næringsliv.

Dette kommer som et svar eller forlengelse på vedtaket i Arbeiderpartiets sentralstyre om at de ønsker sterkere politisk styring av sykehusene. Sp og SV vil skrote den foretaksmodellen sykehusene styres etter. Også innad i Ap er meningene delte. Buskerud Ap vil legge ned de regionale foretakene «for å tydeliggjøre det politiske ansvaret for avgjørelsene».

Bent Høie, nestleder i Høyre, mener vedtaket i sentralstyret er uttrykk for en desperat handling for å redde foretaksmodellen som det nå kun er Ap som vil beholde i nåværende form. Høie mener det i praksis vil bety lite om Ap sier de skal styre sterkere.

Styring fra toppen

Det er fare for at det kan bli verre om man skal styre sterkere fra toppen innenfor dagens modell. Problemet er ikke at det kommer for få styringssignaler fra helseministeren. Problemet er det motsatte. Hun bør ikke lage enda lengre styringsdokumenter for å vise at hun styrer. Hun kan gjerne vedta mål om færre deltidsstillinger, kortere ventelister, bedre kvalitet og at alle pasienter må få en lege å forholde seg til, at man må spare mer penger, og satse sterkere på ditt og datt. Det er ikke slik at det blir dobbelt så god styring om det blir dobbelt så mange mål og styringssignaler.

Foretaksmodellen handler om å gi ansvaret til helseforetakene og at politikerne skulle holde fingrene fra fatet. Det er en modell for færre, ikke flere detaljerte styringssignaler fra toppen. Helseforetakene skulle styre. Nå ropes det om at helseministeren må styre mer. Og Strøm-Erichsen synes hun styrer nok. I alle fall lover hun å gjøre det i år.

Strøm-Erichsen snakker egentlig om en det vi kan kalle en «vetostyring» i kombinasjon med en omfattende målstyring. Hun styrer i forkant og kan styre som hun vil i etterkant. Hun kan nemlig overprøve vedtak i helseforetakene. Nå er det blitt slik at kontroversielle saker skyves oppover i systemet. De havner på helseministerens bord. Flere av dem er så vanskelige at de må løftes opp til statsministeren. Her ligger de lenge.

Problemer og politikere

Problemene i styringen av sykehusene er politikerskapte. Saker stopper opp, frustrasjonen brer seg og det blir usikkerhet omkring hvem som skal vedta hva. Vi har sett på nært hold hvordan en har mislyktes med å styre sykehustilbudet i Molde og Kristiansund. På nærmere 10 steder i landet venter en på avklaring om hvilket tilbud lokalsykehuset skal gi. Ennå er det ikke gitt klarsignal for at bygninger på Aker kan selges slik at Oslo Universitetssykehus får sårt tiltrengte midler til å bygge nytt.

Helseforetakene har tydelige, konsekvente planer, men så blir det stopp fordi det går politikk i sakene. Anne-Grete Strøm-Erichsen tvinges inn i en styringsrolle som sprenger foretaksmodellen. Når politikerne nå vil styre fra toppen, får en heller legge opp til en modell som baserer seg på det.

Hvis det i praksis er slik at politikerne på Stortinget vil vedta en plan der det går fram hva slags behandling som skal gis på hvert enkelt sykehus, må en legge opp en styringsmodell deretter. Da saksbehandles alt fram til helseministeren eller Stortinget som fatter en beslutning. Da vet alle at det er Stortinget, eller regjeringen, som skal bestemme om de skal få nytt sykehus i Molde eller om de skal bygge nytt mellom Molde og Kristiansund. På samme måte skal politikerne nasjonalt avgjøre om de skal ha en forsterket fødestue i Lærdal eller ikke. Det kommer til å bli et hurlumhei uten like om Stortinget skal ta stilling til alle saker som har ført til at folk går i fakkeltog. Men det er selvsagt mulig å gjøre det slik.

Stort framskritt

Modellen med helseforetak har vært et stort fremskritt i forhold den tidligere ordningen med at fylkeskommunen hadde ansvaret for sykehusene. En skal alltid være påpasselig så en ikke kaster barnet ut med badevannet.

Det er grenser for hvor mye som skal føres til topps for vedtak i et beslutningssystem. Det er en god regel å delegere ansvar. En må i alle fall beholde de lokale foretakene. Så får en vurdere om de regionale foretakene nå har gjort jobben sin slik at vi kan greie oss med et sentralt foretak eller direktorat.

Men ingen må tro at problemene med styring er løst for det. Politidirektør Ingelin Killengreen har sukket over at hun ikke får armslag nok til å lede direktoratet slik hun mener det er mest effektivt. Arne Johannessen i Politiforbundet har sagt at Knut Storberget driver med så pass sterk detaljstyring at en like godt kan nedlegge hele direktoratet.

Det finnes ingen enkel formel for hvordan politisk styring skal skje. Det er neppe klokt av Ap og Anne-Grete Strøm-Erichsen å gi inntrykk av at alt er i sin skjønneste orden.