Nedbemanning etter karaktermetoden

Aller media skal kutte 27 årsverk. I den forbindelse opplyser administrerende direktør Roger Hansen at de skal gjennomføre en kartlegging av alle ansatte der de skal få karakterer fra en til ni. De som kommer dårligst ut, ligger tynt av med hensyn til å kunne beholde jobben.

Redaksjonsklubben vil ikke være med på en slik karaktersetting. Klubbleder Tore Østvold sier til Kampanje at han ikke tror på denne typen kompetansekartlegging og at det åpner for å legge trynefaktoren til grunn. Elin Floberghagen, lederen i Norsk Journalistlag, sier de kun aksepterer at ansiennitet legges til grunn i en oppsigelsesprosess.

Objektivt

Det er ikke ulovlig at ledelsen gir karakterer til de ansatte. Det er en del bedrifter og ledere som har stor tro på denne typen «objektive» tilbakemeldinger. Da vet alle hvor en står. En forutsetning må være at det er full åpenhet om karakterene mellom den ansatte og ledelsen. Hvis man først har et slikt system, kan det være nyttig dersom det oppstår en situasjon der det må nedbemannes. En ansatt som over lang tid har fått tilbakemeldinger om at kompetansen er for dårlig på flere områder, kan regne med at arbeidsgiver bruker dette som et argument når en skal vurdere om det er saklig grunn til oppsigelse.

Å starte med en kompetansekartlegging midt i en nedbemanningsprosess, er ikke å anbefale. Det skaper unødig mye støy. Arbeidsgiver har makten, men om slike prosesser kjøres feil, kan arbeidstakere mobilisere adskillig motmakt.

Når Hansen sitter med karakterer på alle ansatte, vil han tilby sluttpakker til de som kommer dårligst ut. Den som får tilbud om en sluttpakka, kan da velge å si ja eller nei. Sier en nei, er det en risiko for at en kan bli sagt opp. I en slik situasjon velger de fleste å takke ja til sluttpakken. Det er ikke særlig motiverende å jobbe et sted hvor en vet at arbeidsgiver helst vil bli kvitt en og at en annen må miste jobben. Det er her fagforeningene kommer inn. De kan velge å gi støtte til en som ikke vil ta i mot sluttpakke fordi en har lang ansiennitet. Da spørs det om arbeidsgiver våger å gå til oppsigelse. Skal en oppsigelse av en medarbeider med høy ansiennitet bli akseptert i en rettssak, må karakterene være temmelig elendige, for å si det sik. Hvis arbeidstaker med støtte fra sin fagforening ikke godtar en oppsigelse, har en rett til å stå i stillingen så lenge rettstvisten pågår. Men sluttpakken går en glipp av.

Andre bedrifter har gått ut med et generelt tilbud om sluttpakker. De fleste av de som har søkt får da gjerne innvilget søknaden. Men det kan skje at arbeidsgiver sier nei til medarbeidere de ikke vil miste. Det er jo meningsløst å betale sluttpakke til de beste folkene.

Ingen oppsigelser

Utgangspunktet for Norsk Journalistlag er at ingen skal sies opp og at nedbemanningen skal skje ved sluttpakker. Det er et greit utgangspunkt. Men det finnes faktisk tilfeller der det er solid saklig grunnlag for en oppsigelse. Det holder ikke i praksis å ha som prinsipp at man aldri godtar en oppsigelse. Kravet om at ansiennitet skal legges til grunn, står langt sterkere. Men også her kan det finnes tilfeller der ansatte åpenbart er for dårlig kvalifisert for å være blant dem som får fortette.

Roger Hansen har ennå ikke gjort noen formelle feil, men det er god grunn til å stille spørsmål med om han utøver et klokt lederskap i den situasjonen Aller har havnet opp i.  Han vil nok bedyre at intensjonen med karakterene er god, men han risikerer at det skjærer seg i forhold til de ansatte gjennom prosessen. Det er jo noe rovdyraktig over det han legger opp til. Han speider kaldt over flokken for å identifisere de svakeste som han vil sette tennene i.  Men noen må han velge ut. Så brutalt er det når inntektene svikter.

Loven gir imidlertid ikke arbeidsgivere rett til å velge ut den en mener en har minst nytte av. Regelen er at dem som ble ansatt sist, er de som må slutte først. Hvis han da ikke klarer å friste med så store sluttpakker at han greier å få de beste til å bli og de svakeste til å slutte.