Merkels umulige valg

Det er Angela Merkel og velgerne i Tyskland som avgjør om euroen skal reddes. De vil sannsynligvis velge det som best ivaretar Tysklands økonomiske interesser og heller ta kritikken for at de svikter som redningsmenn, skriver redaktør Magne Lerø.

I følge læreboka skal ledere ha en visjon, deretter få klargjort rammebetingelser, fastsette mål, bestemme tiltak og så er det tut og kjør. Det er ikke lett å utøve god ledelse når visjonen er falmet og uklar, rammebetingelsene er særdeles usikre, mandatet er uklart, det er umulig å samle seg om målet og det er stor strid om tiltakene. Det er dette som er situasjonen for Europas mektigste og viktigste leder, Tysklands Angela Merkel. Hun sitter med et gedigent ansvar, men det er lite samsvar mellom ansvar og myndighet.

I Tyskland er det «ordnung muss sein» som gjelder. Angela Merkel føler seg nok mer som en kaospilot. Hvis hun i disse tider tar seg tid til å lese managementlitteratur,  bør hun droppe amerikanske ledelsebøker som ofte skjemmes av at de mener de har løsningen og som strutter over av enkle råd om «hvordan har gjorde det» og følgelig «du kan gjøre det». Det er bedre hun leser bøker med røtter i den såkalte «kompleksitetsteorien» der hun i det minste kan kjenne seg igjen. Vi lever nemlig i en kompleks verden der de enkle løsninger sjelden virker, der forholdet mellom årsak og virkning ikke forholder seg som vi tro, der «svarte svaner» dukker opp før vi vet ordet av det og det tas en rekke uvettige beslutninger rundt en.

Det virket nesten som om EU-lederne trodde de hadde funnet en løsning på eurokrisen da de i desember samlet seg om å innføre en «finanspakt» som gir EU rett til å gripe inn dersom et land ikke får budsjettet i balanse. Løsningen ble altså et enda tettere samarbeid, men ikke noe vesentlig sterkere gjensidig forpliktelse. Det handler om hvert enkelt lands ansvar for å kutte egne budsjetter.

Så kom krisen i Hellas og eurokrisen var igjen et faktum. Nå kan det være at partiene som vil godta EU og Det internasjonale pengefondets «kuttpakke» for å få mer lån, likevel vil få flertall i valget om tre uker. Men eurokrisen er ikke slutt med det. Nå er det bankkrisen i Spania som for alvor har kastet eurolandene inn i en ny krise. Hvis Irland i folkeavstemningen  sier nei til finanspakten, har EU skaffet seg et nytt problem, men det ser ut til at det kan bli et knepent ja-flertall.

Selv om statsminister Mariano Rayol i forrige uke holdt tilbake informasjon om hvor ille det er, har han denne uken gjort det klart at Spania kan trenge tilførsel av kapital for å redde større banker fra å gå konkurs.  Dermed er eurokrisen verre enn på lenge. Spørsmålet er nå hvordan Angela Merkel vil opptre dersom spanske banker må reddes.

På lederplass i siste nummer av The Economist oppfordres lederne i Europa til å innse realitetene, enten må en bryte opp euroen eller lage en europeisk superstat som de enkelte medlemslandene må innordne seg. Flere tunge skribenter i Financial Times mener det samme. Det er ingen ting EU-ledelsen i Brussel heller vil. I flere årtier har målet vært en felles europeisk stat med nasjonalt selvstyre på visse områder.  Den mektige finansbransjen ønsker det også. Det er den beste måten å sikre seg mot tap på. Hvis euroen brytes opp, vil Europas kapitalister tape gigantiske beløp.

Finanskrisen begynte som en krise innen finans og banknæringen. Men de enkelte nasjonalstatene våget ikke å la banker og finansinstitusjoner gå konkurs. Derfor brukte staten de  penger de hadde for å redde bankene. Det endte opp med at de enkelte statene pådro seg gigantisk gjeld. Nå vil kapitalkreftene at statene på nytt skal samle seg for å sikre seg mot bankkonkurser. De ber ikke om noe mindre enn at alle eurolandene skal ta skrittet fullt ut og bli kollektiv ansvarlige for den gjelden de enkelte landene har pådratt seg. I praksis betyr det at Tyskland, som er det eneste landet som virkelig rår over hundrevis av milliarder, skal redde euroen. Hvis Tyskland stiller alle sine konti til disposisjon, ser det ut til at det vil være enighet om at man har funnet en permanent løsning på eurokrisen.

Men slik situasjonen er nå, vil ikke velgerne i Europa gå inn for at EU skal bli en stat som hvert enkelt lands skal innordne seg under. Spørsmålet er om Tyskland kan bevege seg til å garantere for all eurogjeld.  Så langt har Tyskland avvist dette kontant. Angela Merkel har sagt rett ut at Tyskland ikke har mer å gi. Det hjelper ikke om alle på G8-møtet for to uker siden maste på henne om å ta større ansvar.

Angela Merkel ser det går gale veien med flere EU-land, men hun avviser at dette er Tysklands problem. Tysklands har gjort det klart at de er rede til å takle at Hellas går ut av euroen.

Det er ikke EU-lederne som er beslutningstakere i denne situasjonen. Det er regjeringen, politikerne og velgerne i Tyskland. Angela Merkel har ikke sagt noe annet enn av hun vil beholde euroen og  bedt om at Hellas blir med videre. Men hva om hele euroen kollapser, vil Tyskland da være mer tjent med å bla opp og garantere for de enkelte landenes gjeld? 42 prosent av Tysklands eksport skjer til eurolandene. Hvis euroen ryker og det blir økonomisk kaos i eurosonen, vil det ramme Tysklands eksport sterkt. Det er dette du snakker om på kammersene i Tyskland nå. De er opptatt av å definere grensene for Tysklands egeninteresse. Tyskland har også et politisk ansvar. Men det er det velgerne som vil definere. Tyske velgere vil ikke gi ved dørene. Det vet Angela Merkel.

I