Lover som bør endres

Det er i det minste to viktige lover som ikke fungerer som de skal; Arbeidsmiljøloven og Loven om offentlige anskaffelser. Bare innen landet helsevesen er det hvert år over 100 000 brudd på Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Stortinget brøt et år Loven om offentlige anskaffelser 169 ganger og Riksrevisjonen har ikke tall på hvor mange tusen brudd de har registrert. Det er på det rene at det har skjedd til dels alvorlige brudd i 12 departementer. Beviset på at disse to lovene ikke fungerer, er at de brytes over en lav sko. Lovene er for strenge, firkantede og ligger på siden av den virkelighet de som har ansvar i det daglige befinner seg i.  Dessuten er ikke lovene tilpasset de økonomiske realiteter. 

Når en lov brytes så voldsomt som disse to lovene, bidrar de til å undergrave respekten for å holde lover og følge regler. Det er etter hvert en utbredt oppfatning av at disse lovene er «helt på jordet». Derfor er det ikke så nøye om de blir brutt.

Opposisjonen har gjort det klart at det blir endringer i Arbeidsmiljøloven dersom de vinner valget neste år. Da blir det større handlingsfrihet og mindre lovbrudd. Regjeringen og arbeidstakerorganisasjonene snakker om at arbeidsgiverne må skjerpe seg og tror det hjelper med oftere tilsyn og tøffere pålegg.  I tillegg lanseres det diverse tiltak en mener skal bedre situasjonene. Det hjelper lite.

Loven om offentlige innkjøp ble vedtatt i 2006. «Loven og tilhørende forskrifter skal bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling. Regelverket skal også bidra til at det offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte», står det på regjeringens hjemmeside. Dette er det lett å være i mot.

22 ringpermer

I Aftenposten i dag forteller Reidar Husvæg i Stavangerbedriften Tre og Stål AS at de måtte sende med 22 ringpermer, 60 kg papir, for å konkurrere om et anbud på kontor og skolemøbler for 40 millioner kroner. Det går med mye tid til å «skrive og sette sammen» alt dette papiret. Like ille er det for de som skal motta til sammen kanskje flere hundre kilo papir for å finne ut av hvem som skal få et oppdrag på 40 millioner kroner.

Staten kjøpte inn varer og tjenester for 159 milliarder i 2010. Analyseselskapet Menon Econonmics har på vegne av Akademikerne beregnet at en vil kunne opp i mot 45 milliarder kroner om de som har ansvar for innkjøp gjorde en bedre jobb. Det handler rett og slett om å bli flinkere til å være presis med hensyn til hva som mer viktig og ikke be om alt mulig.

Fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud sier til Aftenposten at man i staten er opptatt av å bygge opp sin innkjøpskompetanse. Hun varsler også en forenkling med hensyn til dokumentasjon. EU er i ferd med å utarbeide regler om at ikke alle som leverer inn et anbud må dokumenter alt. Det går i retning av at det kun er den som vinner anbudet som må framskaffe all dokumentasjon. Hvis en slik regel innføres, kan en spare en del tusen kilo papir og mengder av tid kan brukes til noe mer fornuftig.

Men fortsatt er det slik at det kreves en omstendelig anbudsprosess dersom det skal kjøpes inn varer og tjenester for 100 000 kroner. Beløpet er ikke indeksregulert en gang. En statsråd kan ha ansvar for flere titalls milliarder, men en har ikke fullmakt til å bruke skjønn når en skal handle for 100 000. I Norge har vi satt grensen til 100 000, fordi vi vil være flinkest i klassen. EU krever ikke anbud for så lave beløp.

Jonas Gahr Støre innrømmer at han har snublet i disse innkjøpsreglene. Derfor har UD droppet et bokprosjekt om internasjonale trender og hvilke utfordringer det stiller norsk utenrikspolitikk overfor. Det er ikke hvem som helst som kan skrive en slik bok. Journalist og forfatter Simen Ekern har vist at han evner å fange opp det som skjer i samtiden og skrive på en måte som engasjerer og setter spor. UD mente han var midt i blinken, og han fikk oppdraget. Men oppdraget var jo ikke lagt ut på anbud. Hvordan det skulle vært gjort, er ikke godt å si. Skulle en ha beskrevet ideen og bedt om pris? Istedenfor har de kontaktet Ekern og blitt enig om opplegg og betaling. Det var jo han de ville ha. Man gir ikke et slik oppdrag ut fra laveste pris. En vil ha den beste og være trygg på at den en velger er tent på oppgaven. Men det skulle altså ha vært anbud, anbudsprotokoller og dokumentasjon på kvalifikasjoner – full pakke altså. Da hadde Riksrevisjonen blitt fornøyd. Det er bare ikke slik man gjør det når det gjelder «innkjøp av forfattertjenester». Da gjør en det slik UD gjorde det. Men det holder ikke når det for tiden skal kontrolleres over en lav sko at alle lover blir fulgt.

Stortinget bør heve loven for anbud til 500 000 slik det har vært snakk om eller innføre mer romslige unntaksbestemmelser der statsråden kan bruke skjønn.