Følelser på villspor

I forrige uke provoserte BI-rektor Tom Colbjørnsen ved å si at det fikk holde at ledere viste god folkeskikk. Jobben er ikke å løpe rundt som en slags omsorgspersoner og involvere seg i medarbeidernes følelsesliv. Folk som mener å vite bedre, enten de er forskere eller praktiserende innen ledelse, har stått i kø for å ta avstand fra rektorens ubeskyttede utsagn. Det overrasker nok ikke Colbjørnsen. Han ville ha debatt. Han har sett seg lei på en type idyllisering og teoretisering omkring ledelse som ikke harmonerer med det ledere opplever i praksis. Det spesielle med den kritikken Colbjørnsen har fått, er at han kan si seg enig i det kritikerne hevder. Han er for at ledere skal lytte, legge vekt på å opptre samlende, ta hensyn, skape trivsel og la folk få utfolde seg.

Slik er det ofte når en diskuterer ledelse. Folk kan overgå hverandre i å si de riktige tingene. De fleste vet hvordan en leder bør være. Vi lærer på skolen for tiden at ledere skal være demokratiske, ikke autoritære. Men en leder må selvsagt ha autoritet osv. Ordene faller på plass. I ordenes verden går alt opp.

Autoritære Høybråten?

Er Dagfinn Høybråten en autoritær leder? Har han etter å ha vært rådmann, sjef for Trygdeetaten, direktør i Kommunenes Sentralforbund og bred erfaring som statsråd ikke fått med seg at han må lede på en demokratisk måte? Har alle som har ansatt ham gjennom årene ikke fått med seg at han ikke duger som leder? Inger Lise Hansen mener hun har sett hvordan han egentlig er. Hun sier ikke at han er en autoritær leder. Nei, hun sier bare at hun fikk vondt i magen, at hun ble utestengt og plassert på sidelinjen.

Det hun formidler fikk Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, til å si til P4 i går at Dagfinn Høybråten behandlet Inger Lise Hansen så dårlig at hun ble syk av det.

I Nationen i dag skriver Kato Nykvist en kommentar med tittelen «Sterke historier om mobbing». Inger Lise Hansen trekkes fram som mobbeoffer og avbildes over halve siden med en bildetekst om at «dårlige holdninger kan skape onde handlinger». Hvilke ondskap det her er snakk om, er noe uklart. Det ser ut til at stortingsgruppen vil ha møte bare med sine egne medlemmer. Utestengning av nestleder Hansen, med andre ord.

Det hjelper lite at tre politikere fra KrF i Aftenposten i dag tar bestemt avstand fra Inger Lise Hansens beskrivelse av partikulturen. Det som blir sittende igjen, er at Inger Lise Hansen er mobbet ut av KrF.

Inger Lise Hansen er en leder. Hva slags ledelse er det hun utøver? Fremstår hun som autoritær eller demokratisk? Virker hun samlende?

Hersketeknikker

I politisk strid brukes det hersketeknikker. Desto sterkere konflikten er, jo hardere blir virkemidlene for å vinne maktkampen. Inger Lise Hansen har stått midt i en maktkamp. Hun har stått der med viten og vilje. Hun er dyktig og ville vinne, men tapte. I intervjuet hun ga til TV 2 onsdag viste hun at hun behersker hersketeknikkene til fulle.

Er det så enkelt som å si at Inger Lise Hansen fremtrer som en demokratisk, samlende leder som vil ha debatt og åpenhet, mens Dagfinn Høybråten står for det stikk motsatte? Og endatil driver han og mobber kvinner som bare er vel halvparten så gammel som ham.

Lite mobbing

I går våget arbeidslivspsykolog Jan Atle Andersen seg på banen med påstanden om at den psykopatiske lederen som herser med og skriker til sine ansatte er en myte. Stort sett er det medarbeidere som rotter seg sammen mot ledere, mener arbeidslivspsykolog.

– Jeg pleier å si at en av hundre er slemme. Det er ikke det store problemet. Problemet er at 99 av 100 personer ikke har lært å ta vare på seg selv, sier han til Bergens Tidende. På 26 år sier han at han har møtt maks to mobbere. Dagfinn Høybråten er nok ikke en av de to.

– Mange sier de blir utsatt for mobbing og sier at de er såret. Om man går til kjernen av problemet, viser det seg ofte at personen som mener seg krenket, egentlig bare er sint og furter, sier Andersen. Han mener at problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet, sier Andersen.

Våre egne følelser er sanne for oss selv. Samtidig er følelser en av våre største feilkilder. Det som er emosjonelt sant for oss selv, kan være tilnærmet løgn for alle. En ansatt kan mene at en sjef er helt topp, andre mener han er bånn i bøtta. Desto sterkere vi føler, jo varsommere bør vi være med å utgi våre følelser som sannheten om en arbeidsplass eller en annen leder.

Men i kampen om makt og posisjoner, er det selvsagt fristende å bruke sine følelse for alt de er verd. Det skjer i økende grad i politikken. Det er gjerne mer spennende når politikere føler sterk enn når de tenker svakt.