Dropp åremålene
Det er en del bra i Frps 10 punkter for en bedre skole som Mette Hanekamhaug lanserte i går. Men på et punkt havner hun i grøfta. Frp vil ansette rektorer på åremål.
– Vi vet at god skoleledelse er avgjørende for hvordan skolen fungerer og hvor mye elevene lærer. Derfor mener vi at rektorer skal ansettes på åremål. Når de vet at innsatsen deres skal evalueres, vil de bli mer opptatt av å utvikle skolen sin. Gjennom en åremålsløsning sikrer vi også at uegnede rektorer ikke får fortsette, sier Mette Hanekamhaug.
Fri diktining
Dette er tilnærmet fri diktning. Det finnes ingen forskning som viser at ledere som er ansatt på åremål gjør det bedre enn de som er fast ansatt. Det å være rektor er så pass krevende at en må anstrenge seg for å møte de krav som stilles til en uansett. Åremålet kan like godt føre til at gode rektorer ikke fortsetter.
Dessuten er det ikke så attraktivt å være rektor ved en skole som sliter med lave bevilgninger og stadige krav om endringer fra politikerne. En rektor tjener heller ikke særlig mye mer enn lærerne ved skolen.
Frp har klokkertro på gulrot og pisk-konsepter. De vil bruke åremålet som et ris bak speilet. De som ikke gjør det bra, får ikke fortsette. I går på Dagsnytt 18 sa Hanekamhaug at det er jo slik at alle som ikke gjør det bra nok, kan risikere å miste jobben.
Slik er det aldeles ikke. Det skal saklig grunn for å få sparken. Det finnes bøtter og spann av ansatte og ledere som burde ha gjort en langt bedre jobb. Men de får ikke sparken av den grunn. De som får sparken, er de som ikke leverer etter en minimumsstandard. Derfor har vi mange dårlige ansatte og dårlige ledere rundt om.
Aksjon mor rektor
Rektorer som ikke fungerer for dårlig bør ikke få fortsette åremålet ut en gang. Det bør bli mer normalt at ledere slutter. Utfordringen er å gjøre rektorer gode. Det kan innebære å forsvare de mot både foreldre og politikere. Fri og bevare oss for tilstander der det blir aksjonert mot rektor når åremålet skal fornyes.
Det var for 15–20 år siden staten fikk det for seg at man burde ansette viktige sjefer på åremål. Nå er tiden ute for sentralbanksjef Svein Gjedrem, direktør for Finanstilsynet Bjørn Skogstad Aamo, direktør for Konkurransetilsynet Knut Eggum Johansen, sjefen for Statistisk sentralbyrå Øystein Olsen og Tore Sagli i Nav.
Det er ingen grunn til å skifte ut alle disse. Flere av dem gjør en utmerket jobb og burde ha fått fortsatt.
Istedenfor dagens åremålsordning med fem pluss fem eller seks pluss seks år, burde vi hatt en bestemmelse om ingen kan sitte i samme statlige lederstilling mer enn 15 år. Disse sjefene bør si fra seg sitt stillingsvern og inngå en avtale der de har sikkerhet for den lønnen de har i to år, mot å stå til arbeidsgivers disposisjon. Vi snakker her om staten. Dette er flinke folk. De kan staten benytte seg av. Videre bør man ha sikkerhet for den lønnen man har i fem år. Etter at man har vært i stillingen en periode, bør det være helt normalt at man snakker med sin arbeidsgiver om tiden er inne for å trekke seg tilbake. Dette bør det ikke oppstå noen dramatikk rundt.
Kun fire søkere
Åremål kan begrense tilfanget av aktuelle personer, fordi ledere vil foretrekke en fast stilling fremfor en åremålsstilling.
Tor Sagli i Nav går av til sommeren. Han har ikke søkt om fornyet åremål. Det ville ganske sikkert blitt offentlig diskusjon om han skulle få fortsette. Det vil han nok ikke like. Men grunnen til at han slutter, er at han har fått en jobb på Universitetet i Oslo. Lykkelige mann.
Det er bare fire som har søkt den ledige Nav-stillingen, skriver Dagsavisen. De er relativt ukjente. De best kvalifiserte søker selvsagt ikke. Nå er hodejegere i gang med å finne den som vil besette denne uriasposten og som ledelsen i Arbeidsdepartementet tror vil klare brasene. Når de har kandidaten på plass, offentliggjøres ny søkerliste. Da er saken avgjort. Slik tror vil det blir.