De rike mot de fattige i EU
Det er gjort mye bra for å få verdensøkonomien på rett kjøl igjen, konkluderer Det internasjonale pengefondet (IMF) i sin siste rapport. Det går sakte men sikkert framover med verdensøkonomien. Det er usikkerhet knyttet til Kina, men fortsatt er veksten høy. Den er lavere enn den burde ha vært i USA, men man regner da med 1,4 prosents vekst i år og 2 prosent neste år. Storbritannia regner med 0,8 prosent i år og 2 prosent neste år. Det er eurosonen som er problemet. Her ligger det an til en nedgang på 0,3 prosent i år og opp 0,9 neste år. Det er nok optimistisk vurdert.
IMF ønsker å se på eurolandene som en enhet. Det ønsker EU også. Problemet er at EU ikke vet hvordan de skal klare å opptre som en enhet. Det kan også sies på en annen måte. De mener de vet det, men det blir stadig færre som tror den medisinen de tar vil gi den helbred de sårt trenger. Eurolandene har forpliktet seg til å kutte offentlige utgifter slik at underskuddet i statsfinansene etter hvert går ned. Når en har klart å redusert gjeldsbyrden slik at det monner, kan det være tid for å satse mer ekspansivt igjen. Men ikke før. Nå gjelder det å kutte til den store gullmedaljen. Hellas og Spania gjør som de får beskjed om. Kuttene hjelper ikke, i alle fall ikke på kort sikt. Det blir bare verre. Arbeidsløsheten øker og stadig flere lider av mangel på mat, medisiner og annen hjelp de tidligere fikk fra det offentlige. Hellas lider nå i stillhet. Det er en frykt for at de partiene som er i mot den tøffe innstramningspakken skal vinne fram med valgene i mai.
Ille for Spania
Nå er det Spania som er ille ute. De kutter og kutter, men markedet er kommet i tvil om de vil lykkes. Økonomer frykter at innstramningene er i ferd med å ødelegge den spanske økonomien. Nå er renten på tiårige spanske statsobligasjoner over seks prosent. Italia ligger et prosentpoeng under, mens Tyskland kan skaffe seg penger til under halve prisen. Seks prosent er knusende for den spanske økonomien. De klarer ikke leve med det på sikt. Spania kan komme til å måtte be om krisehjelp. Da snakker vi om et langt større beløp enn det Hellas fikk. Det monner ikke dersom det er snakk om å redde eurosonens fjerde største økonomi.
EU-byråkratene i Brussel mener løsningen er å gå lenger i å gjøre EU til en union og gi den europeiske sentralbanken beskjed om redde euroen, for å si det enkelt. Det betyr i praksis, igjen for å si det enkelt, at de må låne ut penger med pengesekken i Tyskland som garanti. Hvis man betrakter finansene i eurosonen som en enhet og tar de siste skritt for å opptre som en union, vil Tyskland måtte betale litt høyre rente, men alle andre euroland kunne fått låne til samme rente. En slik «rentesolidaritet» ville betydd enormt mye for de landene som sliter mest.
Det er dette Tyskland ikke vil. Den tyske sentralbanken passer som en smed på at ikke EU opptrer på en måte som binder opp Tyskland. De vil ikke garantere for gjelden til de andre EU-landene. De vil at disse landene skal ordne opp i sine egne økonomiske problemer. Den eneste måten de kan gjør det på er å kutte kostnader. Så lenge de er med i EU, kan de ikke nekte å betale det de skylder. De kan heller ikke devaluer slik et land ville gjort i den situasjonen de er i. Det ville gitt lavere priser på de produkter de eksporterer og slik sett bidratt til økte inntekter.
Hellas og Spania er i realiteten fanget. De kan klare å rømme, men da må de rømme ut av euroen. Det vil ikke EU. Det vil skape en ny finanskrise.
Angela Merkel
Stadig flere økonomer peker på at enten må Hellas og Spania ut av EU eller så må Tyskland stille opp med flere milliarder. Angela Merkel er nok rede til å bidra med mer, men det ser ikke ut til at hun har et flertall i Forbundsdagen med seg. Hun vet i dag ikke hvor langt hun kan klare å presse velgere og politikere til bla opp flere milliarder. Det skjer i alle fall ikke før euroen er i ferd med å kollapse som følge av at Spania må gå ut.
Tyskland har hatt enorme fordeler av at euroen ble innført. Det har vært en vitamininnsprøyting i norsk eksportindustri. Euroen har samtidig gjort at land som Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland har kunnet tatt opp gigantiske lån, blant annet for å kjøpe tyske varer. Lånegiverne har gnidd seg i hendene. Nå sitter en i klisteret. De klarer ikke gjøre opp gjelden sin.
For tre uker siden kunne det virke som om eurorisen nærmest var løst. Nå er vi sannsynligvis i en stille før stormen-posisjon.