Hvilken rolle bør en ny leder spille?

Mitt utgangspunkt for denne artikkelen er den siste tolkningen, og når jeg bruker uttrykket rolle i overskriften, er det ikke tilfeldig. Uansett hva man måtte mene om det, er det klart at mange nyansatte ledere ubevisst eller bevisst spiller en rolle med større eller mindre hell. En dyktig leder er ikke nødvendigvis en god skuespiller, selv om flere av årets 2012-ledere har spilt hovedrollen i mangt et drama.

Den viktige ydmykheten

Når en ny leder gjør sin entré på scenen, bryter ikke applausen automatisk løs i salen, dvs. i bedriften. Respekten for klokker og prest er forlengst borte, og tittelen adm. direktør gjør ikke engang inntrykk på kredittkortselskapene i våre dager.

Et vanlig råd til ledere er å være ydmyke i starten, men vel å merke: Ydmykhetsperioden bør ikke trekke ut. Gradvis bør man som leder markere seg. Det er omtrent som når man har gjort en virkelig tabbe: Legg deg gjerne flat som en rødspette, men bli ikke liggende på bunnen for lenge. Det er en styrke å innrømme feil, men en svakhet ikke å reise seg igjen.

Ydmykhet innbefatter vilje til å lære, evne til å lytte og ikke minst: Respekt for det bestående. Dette burde være en selvfølge for enhver som begynner i en ny jobb, men det finnes ledere som er som dominante hannhunder (unnskyld, kvinnelige ledere!): De vil markere seg fra dag 1.

Naturtalentets gudegave

Jeg vet om en tidligere toppleder som delvis konverterte til underholder i relativt moden alder. Nå livnærer han seg som konsulent, foredragsholder og klovn. Hadde han satset på rampelyset litt tidligere, kunne han utvilsomt minst blitt B-kjendis pga. sitt talent. Imidlertid lever han så vidt jeg vet komfortabelt ved å kombinere humor og seriøsitet.

Poenget ved å nevne denne mannen, er at han fikk mye gratis i sin lederrolle. Ved hjelp av sitt naturtalent (som han sikkert hadde foredlet med hardt arbeid) kunne han gjøre en overbevisende entré fordi kroppsspråk og replikker fikk kollegene til å fatte interesse. Mannen hadde noe å by på utover de vanlige frasene.

Den eneste fellen han kunne gå i, var å overspille. Klovnen måtte ikke overta hovedrollen. Men slike naturbegavelser har ofte den egenskapen at de vet akkurat når man skal si hva. Det er dette skuespillerne kaller timing, noe som er vel så viktig på næringslivets scene som på teateret.

Om å bomme på kulturen

En annen nyansatt leder, som dessverre ikke hadde like stort talent, bommet på firmakulturen. På hans første seminar i markedsføringsfirmaet slo han til med et forsåvidt greit gitarspill, men dessverre med totalt feil repertoar. Ikke et vondt ord om Nøtterøvalsen og Syng, syng, syng og vær glad, men for å si det slik: Pink Floyd egner seg heller ikke i pensjonistforeninger. Iallfall ikke på noen år.

Andre ledere (jeg vet om flere) prøver å spille rollen som firmaets vitseforteller. Dette kan slå begge veier, fra det flaueste til det mest vellykkede. Her er merkelig nok ikke vitsens kvalitet alltid det viktigste. Det betyr mye mer om vedkommende er en god forteller, eller aller best: Om han/hun gjør det så naturlig og rotekte at folk bare lar seg rive med. Jmfr. Vazelina Bilopphøggers: Hvem kan egentlig mislike dem? De er jo bare slik!

Utkledd som forretningsmann

En leder i en kreativ bransje, hvor klesdrakten følger ungdomsmoten,

ankom en dag jobben i dress: Jøss, er du utkledd som forretningsmann? spurte en kollega smilende. Og det var jo akkurat det han var.

Å tilpasse seg kleskoden er selvfølgelig viktig. OL-general Samaranch kastet jakke og slips i en TV-sending fra Lillehammer for noen år siden, i et forsøk på å tilpasse seg den norske, uhøytidelige bekledningen. Han bommet, fordi han stilte i lys blå skjorte med halvveis oppbrettede ermer. Alle så at det var feil.

Norske ledere flest fornemmer hvordan de skal kle seg når de skal innta hovedrollen i et nytt firma. Med kone/samboer som sufflør går det gjerne bra. Hemmeligheten er så enkel som å observere ved besøk i bedriften før tiltredelsen. Hvordan kler man seg her? Legg merke til detaljene. Og sørg for all del å kle deg med stil/smak: Jeg har hørt om folk som prøver å selge tjenester innen farge og form som samtidig kler seg håpløst. Da har man tapt på forhånd.

Ta publikum på alvor

Se det fikk Fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum, skrev Ibsen. Slik er det med ledere også. Man må ta både medarbeidere, kunder og andre eksterne forbindelser på blodig alvor. Om en leder i tiltredelsestalen bommer på et sitat, skyldes det kanskje en rådgiver uten sitatordbok men det er som i politikken: Lederen må ta ansvaret, og i vår opplyste tid går ikke slikt upåaktet hen. Spesielt ikke i pressen.

Kan man være selvsikker og samtidig ydmyk, ikke bare i startfasen, men helt til teppefall kan det hende at kritikken i ettertid blir god. Det verste er hvis publikum i ettertid ikke husker hvem som spilte hovedrollen. Trekker medarbeiderne på skuldrene og tenker at han eller hun markerte seg jo ikke som leder, hverken på godt eller vondt da bør man kanskje helst jobbe som scenearbeider.

For slik er det på teateret også: Det mest forsmedelige er ikke å spille noen rolle …